Filmen WWW – What a Wonderful World – en stilhybrid som parer Tati og Tarantino med Askepott og animasjon – har premiere fredag. Manusforfatter, regissør, hovedrolleinnehaver og klipper Faouzi Bensäidi (se foto) falt tidlig for filmen.

– Lysten til å lage film kom tidlig – begjæret etter å jobbe med skuespillere, tekst, lys og dekor. Jeg begynte med teater da jeg var 12 år og startet et eget amatørteater da jeg var 16 år. Etter det jobbet jeg profesjonelt som teaterregissør og skuespiller i mange år. Men hele tiden drømte jeg om å lage film. Og i 1998 laget jeg min første kortfilm, forteller regissøren.

Som har mange filmhelter.

– Jeg oppdaget Orson Welles’ filmer – på tv og filmklubber – da han døde i 1985. Jeg ønsket ikke bare å lage slike filmer, men å leve film – hele tiden søke etter nye måte å gjøre ting på. Så Welles ble en slags tenkt mester for meg. Etter det oppdaget jeg verkene til Fellini og Hitchcock og i noe mindre grad Kurosawa, Melville og Godard, sier Bensäidi.

I hans andre spillefilm møtes Marokko, Vesten og resten i en salig blanding.

– For meg er en film som å lage mat. Man blander sammen en hel del og håper det smaker. Hvorfor skal jeg være bundet til å bare servere en marokkansk rett? Jeg tar ingredienser fra USA, Europa, Asia og Afrika, men til slutt håper jeg smaken er min, selv om ingrediensene er fra hele verden. Jeg mener det på høy tid at filmer fra sør – som Marokko, der jeg er fra – utfordrer den tradisjonelle typen film som forventes av oss. Dermed kan jeg blande Jacques Tati, Godard og Coppola sammen med min kultur og min historie – leke med allusjoner uten at det er tabu. Det handler jo ikke om blinde hyllester. En scene mot slutten av filmen – der en liten båt møter en stor – ligner jo slutten i Amarcord, men er en egen vri. Det er viktig å finne et riktig ekvilibrium mellom alle elementene i sjangerblandingen, mener han.

Som tror filmen vil overraske publikum.

– Filmen overrasker. Man forventer ikke at noe slikt kommer fra Marokko. Tidligere har det vært som en kommersiell relasjon: Man forventer å få servert et bestemt bilde av våre kvinner og våre byer. Og hele verden har vært fornøyd med det. Men jeg mener det er mulig å snakke om et annet Marokko. Globaliseringen og ny teknologi endrer våre liv, vår måte å kommunisere på, våre følelser, vår måte å bli foreelsket på. Denne filmen forsøker å fange det som forandres. Og den er derfor en enslig svale i den marokkanske filmografien. Men jeg håper filmen kan bidra til diskusjon om regissørens rolle i samfunnet, sier Benzäidi.

Han har laget en film som benytter seg til fulle av filmens audiovisuelle vokabular. Derfor er det helt naturlig at en svensk artist står for mye av musikken i filmen.

– Jeg skjønner ikke at folk som jobber med film ikke stoler mer på bildene. Det fins jo et hav av muligheter. Men i 90 prosent av alle filmer overbruker man shot/reverse-teknikken. Og med lyd er det jo helt tragisk: 80 prosent av filmene er jo dialog. Jeg ønsker å appellere til fantasien med mine filmer gjennom å bruke maksimalt av hva filmer kan tilby av bilder og lyder. Det fine med globaliseringen er at jeg kan oppdage at en svensk artist som Jay-Jay Johanson uttrykker noe jeg føler. Dette ligner jo litt på hva Wong Kar-Wai gjorde med "California Dreamin’". Før var det obligatorisk å ha afrikansk musikk i afrikanske filmer, sier han.
 
Som selv spiller hovedrollen i filmen.

– Først var det skremmende, men til slutt ble det veldig bra. Jeg oppdaget at jeg visste hvordan scenen fungerte innenfra. Det blir som når man spiller musikk. Dersom en skuespiller ikke spilte godt, kunne jeg føle det raskere. Det er mye lettere å være der enn bak linsen med crewet. Man kommer sin egen film mye nærmere – som i maleri, skulptur eller litteratur – ved å spille selv, mener han.

Benzäidi spiller også mot sin kone Nezha Rahil.

– Vi har jobbet sammen i teateret i mange år, så alle problemer er ordnet for lenge siden. Vi har funnet vår vei. Jeg kjenner hennes ansikt og vet hvor jeg skal plassere henne. Men det er jo en ganske tradisjonell ting i film at regissøren er sammen med en av skuespillerinnene, ler regissøren.

Som ikke ser seg selv som noen marokkansk regissør.

– Jeg føler ikke at jeg først og fremst er marokkaner. Jeg har ingen høy nasjonalistisk tanke. Min identitet er marokkansk, men også hva jeg leser, hva jeg hører og så videre. Min identitet er en gåte for meg. Den er som filmen: ikke én.

Og den sammensatte filmen settes nå opp på kino fredag 30. november.

– Jeg er veldig glad for at filmen skal vises på ordinær kino i Norge. Det er viktig at filmer fra forskjellige steder blir vist i hele verden. Distributøren Arthaus gjør mye for å vise en mangfoldig verden.

WWW What a wonderful world har norsk kinopremiere i morgen. Du kan bestille kinobillett her.