James Gray tilhører en nesten utdøende rase amerikanske filmskapere som fortsatt drømmer om å lage Den store amerikanske filmen. Det er en disiplin som lenge var forbeholdt søttitallsgenerasjonens regissører, med Martin Scorsese og Terrence Malick som fortsatt aktive eksponenter, og det er vanskelig å forestille Gray uten disse innflytelsene. I hans siste film, We own the night, som deltok i hovedprogrammet i Cannes og har norsk premiere i morgen, er det nok et erkeamerikansk univers som brettes ut i storformat. Filmen er et tradisjonelt politidrama som i likhet med Scorseses Departed kretser rundt en gruppe politimenns bestrebelser med å sirkle inn en aktør innen organisert kriminalitet i New York. Vi har sett det mange ganger før, men så er det da heller ikke sjangertilhørigheten som gjør We own the night verdt å se. Det er isteden Grays vilje til å omhylle brødreforholdet i filmen med patos og et stilisert filmspråk. We Own the Night tar seg fordømt godt ut på det store lerretet, og Gray understreker at han ikke kunne laget denne filmen på noen annen eller billigere måte. Derfor har det gått sju år siden hans forrige film, The Yards, som også deltok i hovedprogrammet i Cannes, og 13 år siden debuten Little Odessa.

– Å lage langfilm er alltid komplekst og krevende. Det føles noen ganger som å invitere venner på restaurant uten at man noensinne får bestemt seg for hvilken man skal velge. 200 mennesker har jobbet med dette prosjektet i flere år for å få det på plass. Det var viktig for meg å ha et visst budsjett på filmen fordi jeg er ute etter hva jeg vil kalle "det sanne og det spektakulære". Jeg kunne laget en liten film, det er regissører som utfører mirakler med lite penger. Men det var viktig å vide ut lerretet i denne filmen, og kunne gi et inntrykk av den historiske epoken, og det koster penger. Vi startet med et budsjett på opp mot 30 millioner dollar, men endte opp ned mot 20. Selv tok jeg et lavt honorar for å få filmen laget.

ANSPORER SKUESPILLERNE
En annen viktig forutsetning for at filmen kunne bli laget, var at Joaquin Phoenix takket ja til hovedrollen. Han spiller den ene av de to brødrene som befinner seg på hver sin side av loven. Mye av filmens dynamikk oppstår i måten deres skjebner speiler hverandre. Det er Mark Wahlberg som spiller broren, politimannen Joseph, som er tatt inn i politienheten av faren, spilt av Robert Duvall.

– Å jobbe med Joaquin Phoenix er som å befinne seg et sted mellom Alice i Eventyrland og Pasolinis Salo – eller hundre dager i Sodoma, humrer Gray. – Han er en begavet skuespiller som trenger masse oppmerksomhet. Uten ham ville ikke filmen latt seg realisere.

Gray beskriver de tre skuespillernes ulike kvaliteter på følgende måte:

– Jeg forsøker å utnytte det jeg anser for å være deres sterke sider som skuespillere. Joaquins fremste styrke er kanskje den indre konflikten han får fram i karakterene han spiller, de er plagede og uforutsigbare typer. Wahlberg har en jordnær framtoning som du nesten ikke ser i filmer lenger. Han kan uttrykke en slags arbeiderklasse-autensitet fordi han vet hva de innebærer.

– Robert Duvall er en fantastisk skuespiller. En kveld under opptak hadde Duvall  levert mye bra i en scene. Derfor lot jeg bare kamera rulle og forsøkte å anspore ham enda mer. Jeg tror ikke produsentene var lykkelige over alle tagningene. Men det er umulig å få Duvall til å spille dårlig, derfor benyttet jeg anledningen til å prøve ut flere ting.

IMPROVISASJON
Både Duvall og Phoenix er kjent for sin improvisatoriske tilnærming. Hvordan forholder Gray seg til det? Skriver han manus som han forventer at skuespillerne skal følge til punkt og prikke, eller er det en mer åpen prosess?

– Jeg tar ikke så høytidelig det jeg selv har skrevet. Manuset gir deg strukturen og blåkopien som du bygger videre på. Der har du lengden, rekkefølgen og utviklingstrekkene. Når skuespillerne har fanget opp essensen av hver scene og har lært seg dialogen, så kan improvisasjon være en fantastisk ting. Da kan de godt "glemme" dialogen og følge sine egne innskytelser. Duvall er mesteren innen det faget. Jeg tror Joaquin kaller ham for Jedi-mesteren innen improvisasjon. Min oppgave er å være filteret. Men siden jeg har skrevet manus, må jeg også kunne distansere meg fra det. Mange regissører snakker om at de vil ha sin visjon fram på lerretet. Min holdning er at jeg ikke ønsker å få fram min visjon, men noe som er enda bedre enn det jeg har forespeilet meg da jeg skrev manuset. Og skuespillerne kan bidra med det ved å gi deg noe annet eller bedre enn det du har skrevet ned. Men det er viktig å beholde rammene: John Cassavettes var kjent for å improvisere mye, men han skrev nøye manus etter improvisasjonen med skuespillerne.

BRØDRE I FOKUS
Brødretematikken går igjen i Grays filmer – fra de russiske brødrene i Little Odessa til Bobby og Joseph i We own the night. Gray kan fortelle at tematikken ligger nært opp til hans egne erfaringer.

– Som filmskaper ønsker du at filmen skal være så troverdig og overbevisende som mulig. Og den eneste måten å gjøre det på, for meg, er å bruke elementer fra mitt eget liv. Jeg plasserer det i en sjangersetting, men det er egentlig bare en unnskyldning for å kunne utforske følelser. For meg er det å lage variasjoner over samme tema en positiv ting. Min favorittregissør er Federico Fellini som jo behandlet de samme temaene i sine filmer. Hvor forskjellig er egentlig Il Vitelloni fra Amarcord, som ble laget over 20 år senere?

Gray kan fortelle at Elia Kazan også er en stor inspirasjonskilde. We own the night har klare fellestrekk med Kazans adaptasjon av John Steinbecks roman Øst for Eden.

– Kazan er en åpenbar inspirasjon, men jeg har stjålet mer fra Luchino Viscontis film, Rocco og hans brødre, som er en av min absolutt favorittfilmer. Men Øst for Eden, med Kain og Abel-aspektet, finnes det elementer av i We own the night.

SPEKTAKULÆR BILJAKTSEKVENS
Som en endelig bekreftelse på Grays erkeamerikanske sensibilitet orkestrerer han en mesterlig biljaktsekvens i filmen. Men å få det til å striregne midt på dagen i Los Angeles, som mye av sekvensens originalitet hviler på, viste seg å være vanskelig.

– Sekvensen var skrevet på den måten vi ser den i filmen. Men vi måtte få hjelp. Vi kunne ikke få noen stuntmann til å kjøre på den måten, rett ut i trafikken i regnet. Men takket være spesialeffekthuset Digital Domain fikk vi overført alt regnet digitalt. Jeg ville skyte sekvensen så mye som mulig fra Joaquins perspektiv inne i bilen. Jeg ville gjøre bilsekvensen annerledes, nettopp fordi det er laget så mange bilsekvenser fra før. Jeg fikk ideen en dag jeg var på vei til filmstudioet og det begynte å regne. Plutselig kunne jeg ikke se noe gjennom vindusruta. Regnet er ment å forsterke subjektivteten ved Joaquins perspektiv. Jeg er ganske sikker på at de færreste kan se at det er gjort digitalt i etterarbeidet.

We own the night har premiere fredag 2. november