Norsk film har stort sett skydd sine norrøne røtter. Kanskje ikke så rart at det er Hollywood som nå har gjenskapt heltekvadet Beowulf – en norrøn myte som britene annekterte og gjorde til sin, skriver Kjetil Lismoen.  

I februarutgivelsen av magasinet Rushprint kunne vi fortelle at til tross for den globale interessen for norrøn mytologi og ættesagaene, viser norske filmskapere ingen interesse for vår klassiske fortellertradisjon. Norrøn mytologi og sagalitteraturen lever som aldri før i samtidig populærkultur. Særlig filmatiseringen av Tolkiens fabel "Ringenes Herre" – der det tjuvlånes norrøne elementer i stor stil – har gitt store ringvirkninger innen alt fra fantasylitteratur og filmer til data- og rollespill.     

Når nå Beowulf erobrer kinotoppen verden over, er det enda et eksempel hvordan vi har overlatt til andre å forvalte og omskrive den karakteristiske nordiske kulturarven. Beowulf regnes av britene som et anglosaksisk heltekvad, men handlingen kretser rundt den nordiske heltefiguren Beowulf fra Götaland. Filmen har bred kulturell resonans, samtidig som den utforsker mulighetene innenfor 3D-teknologi (les mer om det på vår blogg)

Islendingene er de i Norden som har benyttet seg av sine klassiske fortellertradisjoner i filmene sine. Særlig Hrafn Gunnlaugssons Ravnen flyr
(1984) og Ravnens skygge (1988), men også Agust Gudmundssons Utlaginn (1981), viste hvilken fortellerkunst som var mulig, selv innenfor budsjetter som ligger milevis unna blockbustere som Beowulf. Islendingene ser på seg selv som de fremste kuratorene av disse fortellingene og mytene. Nordmennene hadde ikke visst noe om sin historie mellom år 900 og 1200 om det ikke var for de islandske forfatterne som skrev ned historiene om de norske kongene, hevder Agust Gudmundsson til Rushprint. Edda-poesien ville knapt overlevd om ikke islendingene hadde nedtegnet den på 1300-tallet – for ikke å glemme Snorre Sturlasons Edda.

Roy Jacobsen skriver for tiden manus til Pusher-regissør Nicolas Winding Refns neste film Valhalla Rising. Det er en vikingfilm i 50-millionersklassen med Mads Mikkelsen i hovedrollen. Jacobsen mener sagalitteraturen er en skattekiste av historier som roper etter en filmisk løsning. Vi trenger ikke se Braveheart for å bli inspirert til å lage noe storslagent og spennende – bare slaget ved Stiklestad er nok alene, mener han.

Men slike filmer passer verken inn i Filmfondets støttepolitikk, som favoriserer lavt budsjetterte samtidsfilmer, eller hva som har vært toneangivende og politisk korrekte oppfatninger blant regissørene. Å ville lage "vikingfilm" har lenge blitt vurdert som en infantil ambisjon, på linje med det å ville lage horror/slasher-film. Men som Jacobsen påpeker, rommer disse fortellingene så mye barsk frodighet at de vil få en standard norsk samtidsfilm til å blekne.

I romjula er det premiere på filmatiseringen av Jan Guilljos bøker om korsfareren Arn Magnusson. Det er ikke bare den største "vikingfilmen", men den største skandinaviske filmsatsingen noensinne. Arn – Tempelridderen utspiller seg nettopp i den perioden Gudmundsson mener vi hadde visst svært lite om hvis det ikke var for islendingenes nedtegnelser. I likhet med Guillou veksler filmen mellom fakta og fiksjon i 1100-tallets Sverige, og kan tilby et litt klisjefylt galleri av "tapre riddere, sterke dronninger og svikefulle konger – en episk heltesaga om krig og intriger, vennskap og forrederi og om det største av alt, kjærligheten", for å sitere fra distributørens hjemmeside. Men Guilljos fortelling skiller seg radikalt fra andre røverhistorier fra korsfarertiden, ved at den er nyansert i framstillingen av "de andre", muslimene eller "maurerne", som Arn møter på sin vei gjennom Midtøsten.  

Vil Arn – Tempelridderen kunne åpne øynene våre for potensialet i norrøn mytologi og ættesagaene?

Kanskje. Men det er samtidig knyttet så stor prestisje og fallhøyde til prosjektet, at det neppe vil friste til gjentakelse om den rådyre filmen flopper. Det er nok av eksempler på tendenser og sjangerfilmer som har forsvunnet fra kinorepertoaret etter én stor fiasko. I amerikansk film forsvant westernfilmen i flere tiår etter gigantfloppen Heavens Gate, i Norge led thrilleren en midlertidig død med Cellofan (1998).
En mer effektiv premissleverendør for norske filmskaperne ville nok vært en suksess innenfor de lavere budsjettene – slik islendingene fikk til på 1980-tallet. Og når spesialeffektene blir rimeligere, vil vi kunne forene de to størrelsene som gjør Beowulf så unikt og i tråd med de yngre kinogjengernes sensibilitet: En klassisk lokal myte som introduseres for nye generasjoner på deres estetiske premisser.

Så får det ikke hjelpe at vår blogger synes hypen rundt filmen er stor ståhei for ingenting.