Anton Corbijn har som fotograf gitt oss mange ikoniske bilder av britiske rockestjerner. Men da han skulle lage langfilm om rockemyten Ian Curtis, var det nettopp det ikoniske han ville unngå, forteller han til Rushprint. Fredag har Control norsk kinopremiere.
Anton Corbijn er mest kjent som en av rockeverdenens toneangivende fotografer. Siden inngangen til 1980-tallet har han vært med på å forme våre visuelle inntrykk av rockeprofiler som U2 og Depeche Mode, både som rockefotograf og musikkvideoregissør, og burde ha bedre forutsetninger enn de fleste for å fortelle historiene bak mytene. Og det er nettopp hva Corbijn gjør i sin debutfilm som langfilmregissør, Control, som handler om postpunk-ikonet Ian Curtis som tok sitt eget liv i 1980. Corbijn var selv vitne til Joy Divisions vei mot stjernestatus som rockefotograf, og forteller til Rushprint at han i lengre tid hadde tenkt på å lage en film om Curtis tragiske skjebne. Men han måtte vente til han kunne gjøre det på sin måte.
– Jeg ville lage denne filmen på min måte, uten kompromisser, og det har gjort prosessen ekstra tidkrevende. Som debutant er det svært vanskelig å få finansiert en slik film. Derfor har jeg måttet produsere den selv, i tillegg til å skrive manus og regissere, og det føles iblant som om hele prosessen har gjort meg minst fem år eldre. Men det var en nødvendig prosess.
NYANSERT OG TRO
Corbijn har basert handlingen på selvbiografien til Curtis enke Debbie Woodruff. Til å være en ”forsmådd rockeenkes” framstilling av det som skjedde, er både boka og filmen overraskende fri for selvrettferdighet og glansbilder. Corbijn har hele tiden vært i dialog med både familie- og bandmedlemmene, og det har vært viktig for ham å få deres aksept for sin visjon bak prosjektet. Men han har samtidig vært bestemt på tilnærme seg portrettet av Curtis på en usminket måte.
– Jeg ga tidlig uttrykk overfor Debbie at jeg ville lage en film om Ians liv, men ikke bare om det livet hun skildrer i sin bok. Men boken ble en viktig kilde til den informasjonen jeg trengte for å bygge videre på fortellingen. Men Debbies stemme er blitt nøytral i filmen, det er ikke hennes perspektiv jeg fremmer, men flere: Både Ian og hans belgiske kjærestes perspektiv, samt Joy Divisions og andre aktører som var der.
Det skapte voldsomme reaksjoner innen Curtis-kultusen da Michael Winterbottom i 2002 harselerte respektløst med ikonets selvmord i 24 Hour Party People. Corbijn er mer respektfull, men samtidig befriende usentimental i forhold til de ingrediensene som vanligvis gir fansen tårer i øynene: Her er ingen søkte og romantiske koblinger mellom epilepsien, dopmisbruket og musikken.
– Det skyldes kanskje min protestantiske oppvekst, utdyper Corbijn halvt spørrende, med et smil om munnen. Han har etter eget sigende hengt for mye ”backstage” på diverse rockescener til å kjøpe de klisjeene som i ettertid har sirkulert om blant annet Curtis.
– Det var viktig for meg å være korrekt med hensyn til kjensgjerninger og hendelser – også fordi jeg husker mye av det selv, jeg var jo der. Jeg synes vi har fått til det. De av aktørene som har sett filmen likte den veldig godt: Nylig avdøde Tony Wilson (Joy Divisions manager og kjent klubbeier. Red.anm) syntes filmen var en god gjengivelse av Curtis og perioden, det samme syntes medlemmene i New Order og Joy Division. Også Debbie og Ians familie har gått god for denne versjonen. Og sist, men ikke minst: Joy Division-fansen har stort sett vært positive etter premieren i Storbritannia. Men når det kommer til stykket, så er det for deg selv du lager filmen, det er deg selv du må tilfredsstille. Og heldigvis har jeg kunnet lage filmen akkurat slik jeg har ønsket å lage den.
STÅR OG FALLER PÅ MUSIKKEN
En film om en av rockens store originaler vil selvsagt stå og falle på den musikalske fremføringen. Og her tilhører Control et av de sjeldne tilfellene, sammen med Hard Core Logo og Brothers of the head, der konsertopptakene og musikken harmonerer på en troverdig måte.
– Filmisk var det ikke så vanskelig. Vi benyttet mye håndholdt kamera og lys for å gjenskape og forsterke inntrykket av en live opptreden. Den største utfordringen var å få skuespillerne til å framstå som overbevisende i rollene. I begynnelsen vurderte jeg å la dem opptre som band til playback, men slo fra meg tanken ganske raskt. Og i ettertid slår det meg at ingen av dem framstår som skuespillere når de spiller, selv om de fleste av dem ikke hadde noen erfaring med å spille i band. Vi hadde en periode med øving, men det var begrenset hvor mye jeg kunne lære dem. Så de jobbet mye med rollen på egen hånd og tilførte nye dimensjoner som gjorde rollefigurene mer overbevisende.
Sam Riley (som hadde en mindre rolle i 24 Hour Party People) fremstiller Curtis med en nyansert sårbarhet – i ene øyeblikket er han selvopptatt, i neste empatisk og sjenerøs. Selv frontfigurens merkverdige albuebevegelser under sine live opptredener framstilles overbevisende.
– Det er ikke Sam jeg ser i filmen, men Ian Curtis, og det skyldes selvsagt Sams talent. Vi studerte de få opptakene som finnes av Curtis for å danne oss et bilde. Men det finnes faktisk ikke et eneste tv-intervju med Curtis. På et tidspunkt ba jeg Sam lære seg den karakteristiske dansen som Curtis pleide å gjøre på scenen, og det var veldig viktig at den ble utført overbevisende. Alt Curtis bar på, alle de indre kvalitetene og konfliktene, kom fram på scenen når Joy Division spilte.
SØKTE POETISK EFFEKT
Til debutregissør å være kan Corbijn fremvise en imponerende formbevissthet. Han får frem friske og spennende gråtoner i svarthvitt-filmen. Det gir filmen et distinkt, kjølig uttrykk som står veldig godt til Joy Divisions musikk og Curtis’ tekster. Corbijne forteller at han på et tidspunkt vurderte å skyte filmen i farger, men valgte svarthvitt-film fordi han alltid har sett epoken på den måten. Det var gjerne slik han fotograferte den som fotograf. De ”depressive” postindustrielle omgivelsene i Manchester som ofte er knyttet til Iain Curtis oppvekst og hans tekster, framstår ikke som så nedslående i filmen.
– Macclesfield var aldri det deprimerende arbeiderklassestrøket som mange har fått inntrykk av. Manchester hadde mange lagerbygninger og forslummede områder, men Curtis bodde ikke der. Vi filmet i samme huset som Curtis og familien bodde i, de gatene du ser ham gå langs i filmen er de samme gatene som Curtis gikk på. Den svarthvite filmen bidrar til å gjøre filmen mer poetisk. Og det var slik Ian betraktet omgivelsene; med et øye for det poetiske.
Corbijn mener det var Curtis konfliktfylte karakter som ledet til den tragiske utgangen.
– På ene siden hadde han behov for kontroll, på andre siden mistet han stadig mer av det, gjennom medisineringen mot epilepsien og sitt ønske om å innfri folks forventninger. Dette var noe som rev og slet i ham.
Når det varslede selvmordet til slutt inntreffer, filmer Corbijn det på god avstand fra Debbie og handlingens sentrum. For Corbijn handlet denne scenen om å få oss til å reflektere over effekten det hadde på familien, istedenfor å plassere oss midt i noe dramatisk det er umulig å forestille seg hvordan var.
– Men jeg ville vise litt fra hvordan han valgte å ta sitt liv, uten å vise selve handlingen og detaljene fra det. Opprinnelig hadde jeg tenkt å starte filmen med selvmordet, men det ble veldig forvirrende. Vi skjøt ikke filmen kronologisk. Derfor måtte Samantha Morton, som spiller Debbie, spille inn denne siste opprivende scenen helt på begynnelsen av innspillingen. Det sier mye om hennes formidable talent at hun fikk det til.
Control har premiere fredag 26. oktober.
Anton Corbijn har som fotograf gitt oss mange ikoniske bilder av britiske rockestjerner. Men da han skulle lage langfilm om rockemyten Ian Curtis, var det nettopp det ikoniske han ville unngå, forteller han til Rushprint. Fredag har Control norsk kinopremiere.
Anton Corbijn er mest kjent som en av rockeverdenens toneangivende fotografer. Siden inngangen til 1980-tallet har han vært med på å forme våre visuelle inntrykk av rockeprofiler som U2 og Depeche Mode, både som rockefotograf og musikkvideoregissør, og burde ha bedre forutsetninger enn de fleste for å fortelle historiene bak mytene. Og det er nettopp hva Corbijn gjør i sin debutfilm som langfilmregissør, Control, som handler om postpunk-ikonet Ian Curtis som tok sitt eget liv i 1980. Corbijn var selv vitne til Joy Divisions vei mot stjernestatus som rockefotograf, og forteller til Rushprint at han i lengre tid hadde tenkt på å lage en film om Curtis tragiske skjebne. Men han måtte vente til han kunne gjøre det på sin måte.
– Jeg ville lage denne filmen på min måte, uten kompromisser, og det har gjort prosessen ekstra tidkrevende. Som debutant er det svært vanskelig å få finansiert en slik film. Derfor har jeg måttet produsere den selv, i tillegg til å skrive manus og regissere, og det føles iblant som om hele prosessen har gjort meg minst fem år eldre. Men det var en nødvendig prosess.
NYANSERT OG TRO
Corbijn har basert handlingen på selvbiografien til Curtis enke Debbie Woodruff. Til å være en ”forsmådd rockeenkes” framstilling av det som skjedde, er både boka og filmen overraskende fri for selvrettferdighet og glansbilder. Corbijn har hele tiden vært i dialog med både familie- og bandmedlemmene, og det har vært viktig for ham å få deres aksept for sin visjon bak prosjektet. Men han har samtidig vært bestemt på tilnærme seg portrettet av Curtis på en usminket måte.
– Jeg ga tidlig uttrykk overfor Debbie at jeg ville lage en film om Ians liv, men ikke bare om det livet hun skildrer i sin bok. Men boken ble en viktig kilde til den informasjonen jeg trengte for å bygge videre på fortellingen. Men Debbies stemme er blitt nøytral i filmen, det er ikke hennes perspektiv jeg fremmer, men flere: Både Ian og hans belgiske kjærestes perspektiv, samt Joy Divisions og andre aktører som var der.
Det skapte voldsomme reaksjoner innen Curtis-kultusen da Michael Winterbottom i 2002 harselerte respektløst med ikonets selvmord i 24 Hour Party People. Corbijn er mer respektfull, men samtidig befriende usentimental i forhold til de ingrediensene som vanligvis gir fansen tårer i øynene: Her er ingen søkte og romantiske koblinger mellom epilepsien, dopmisbruket og musikken.
– Det skyldes kanskje min protestantiske oppvekst, utdyper Corbijn halvt spørrende, med et smil om munnen. Han har etter eget sigende hengt for mye ”backstage” på diverse rockescener til å kjøpe de klisjeene som i ettertid har sirkulert om blant annet Curtis.
– Det var viktig for meg å være korrekt med hensyn til kjensgjerninger og hendelser – også fordi jeg husker mye av det selv, jeg var jo der. Jeg synes vi har fått til det. De av aktørene som har sett filmen likte den veldig godt: Nylig avdøde Tony Wilson (Joy Divisions manager og kjent klubbeier. Red.anm) syntes filmen var en god gjengivelse av Curtis og perioden, det samme syntes medlemmene i New Order og Joy Division. Også Debbie og Ians familie har gått god for denne versjonen. Og sist, men ikke minst: Joy Division-fansen har stort sett vært positive etter premieren i Storbritannia. Men når det kommer til stykket, så er det for deg selv du lager filmen, det er deg selv du må tilfredsstille. Og heldigvis har jeg kunnet lage filmen akkurat slik jeg har ønsket å lage den.
STÅR OG FALLER PÅ MUSIKKEN
En film om en av rockens store originaler vil selvsagt stå og falle på den musikalske fremføringen. Og her tilhører Control et av de sjeldne tilfellene, sammen med Hard Core Logo og Brothers of the head, der konsertopptakene og musikken harmonerer på en troverdig måte.
– Filmisk var det ikke så vanskelig. Vi benyttet mye håndholdt kamera og lys for å gjenskape og forsterke inntrykket av en live opptreden. Den største utfordringen var å få skuespillerne til å framstå som overbevisende i rollene. I begynnelsen vurderte jeg å la dem opptre som band til playback, men slo fra meg tanken ganske raskt. Og i ettertid slår det meg at ingen av dem framstår som skuespillere når de spiller, selv om de fleste av dem ikke hadde noen erfaring med å spille i band. Vi hadde en periode med øving, men det var begrenset hvor mye jeg kunne lære dem. Så de jobbet mye med rollen på egen hånd og tilførte nye dimensjoner som gjorde rollefigurene mer overbevisende.
Sam Riley (som hadde en mindre rolle i 24 Hour Party People) fremstiller Curtis med en nyansert sårbarhet – i ene øyeblikket er han selvopptatt, i neste empatisk og sjenerøs. Selv frontfigurens merkverdige albuebevegelser under sine live opptredener framstilles overbevisende.
– Det er ikke Sam jeg ser i filmen, men Ian Curtis, og det skyldes selvsagt Sams talent. Vi studerte de få opptakene som finnes av Curtis for å danne oss et bilde. Men det finnes faktisk ikke et eneste tv-intervju med Curtis. På et tidspunkt ba jeg Sam lære seg den karakteristiske dansen som Curtis pleide å gjøre på scenen, og det var veldig viktig at den ble utført overbevisende. Alt Curtis bar på, alle de indre kvalitetene og konfliktene, kom fram på scenen når Joy Division spilte.
SØKTE POETISK EFFEKT
Til debutregissør å være kan Corbijn fremvise en imponerende formbevissthet. Han får frem friske og spennende gråtoner i svarthvitt-filmen. Det gir filmen et distinkt, kjølig uttrykk som står veldig godt til Joy Divisions musikk og Curtis’ tekster. Corbijne forteller at han på et tidspunkt vurderte å skyte filmen i farger, men valgte svarthvitt-film fordi han alltid har sett epoken på den måten. Det var gjerne slik han fotograferte den som fotograf. De ”depressive” postindustrielle omgivelsene i Manchester som ofte er knyttet til Iain Curtis oppvekst og hans tekster, framstår ikke som så nedslående i filmen.
– Macclesfield var aldri det deprimerende arbeiderklassestrøket som mange har fått inntrykk av. Manchester hadde mange lagerbygninger og forslummede områder, men Curtis bodde ikke der. Vi filmet i samme huset som Curtis og familien bodde i, de gatene du ser ham gå langs i filmen er de samme gatene som Curtis gikk på. Den svarthvite filmen bidrar til å gjøre filmen mer poetisk. Og det var slik Ian betraktet omgivelsene; med et øye for det poetiske.
Corbijn mener det var Curtis konfliktfylte karakter som ledet til den tragiske utgangen.
– På ene siden hadde han behov for kontroll, på andre siden mistet han stadig mer av det, gjennom medisineringen mot epilepsien og sitt ønske om å innfri folks forventninger. Dette var noe som rev og slet i ham.
Når det varslede selvmordet til slutt inntreffer, filmer Corbijn det på god avstand fra Debbie og handlingens sentrum. For Corbijn handlet denne scenen om å få oss til å reflektere over effekten det hadde på familien, istedenfor å plassere oss midt i noe dramatisk det er umulig å forestille seg hvordan var.
– Men jeg ville vise litt fra hvordan han valgte å ta sitt liv, uten å vise selve handlingen og detaljene fra det. Opprinnelig hadde jeg tenkt å starte filmen med selvmordet, men det ble veldig forvirrende. Vi skjøt ikke filmen kronologisk. Derfor måtte Samantha Morton, som spiller Debbie, spille inn denne siste opprivende scenen helt på begynnelsen av innspillingen. Det sier mye om hennes formidable talent at hun fikk det til.
Control har premiere fredag 26. oktober.
Anton Corbijn har som fotograf gitt oss mange ikoniske bilder av britiske rockestjerner. Men da han skulle lage langfilm om rockemyten Ian Curtis, var det nettopp det ikoniske han ville unngå, forteller han til Rushprint. Fredag har Control norsk kinopremiere.
