I A Mighty Heart er vi vitne til en av årets store forvandlinger på film, mener Kjetil Lismoen.

Mange var skeptiske da de fikk høre at Angelina Jolie skulle ha hovedrollen i Michael Winterbottoms politiske dokudrama A Mighty Heart. Her skulle den sexy megastjernen på nytt spille en vestlig heltinne på reise gjennom en nødstilt del av verden. Og med Beyond Borders friskt i minne, der en glamorøs Jolie holdt et ekte utsultet afrikansk barn i sine armer – hva kunne man forvente?

Men så viser rollevalget seg å være en av disse forvandlingene som man i Hollywood omtaler som strategisk castingpolitikk på høyt nivå. Det kan sammenliknes med den gangen Marilyn Monroe fant seg selv som seriøs skuespiller The Misfits eller da Nicole Kidman gikk fra å være ”girl next door” til noe mer sofistikert og farlig i To die for (1995). Jolies plass i Hollywoods intrikate stjernesystem er i endring.

Da A Mighty Heart ble vist i Cannes, forbløffet Jolie det kresne kritikerkorpset med sitt lavmælte spill. Hun var ikke til å kjenne igjen. I filmen gjenfortelles dramaet som utspilte seg i Pakistan da den amerikanske journalisten Daniel Pearl ble kidnappet der av jihadister i 2002. Jolie spiller Pearls hustru, Mariane, og det er hennes frykt og sorg filmen handler om. Det krever en innadvendt og tilbakeholden spillestil få trodde Jolie behersket. Men hun får god hjelp av regissøren Michael Winterbottom. Som John Huston i The Misfits og Gus van Sant i To die for reflekterer han divaens stjerneglans i nye retninger. Han filmer henne på måter hun ikke er blitt filmet før – ofte på avstand, og hele tiden i kontrast til omgivelsene.

Det er særlig én scene som har fått amerikanske kritikere til å vurdere Jolie som en Oscarkandidat. Den inntreffer når Mariane får se videoopptaket med henrettelsen av ektemannen. Man forventer et voldsomt utbrudd, ja et primalskrik av et eller annet slag. Men vi får isteden en dempet forestilling der bare deler av Jolies ansikt kan ses. I nærbildenes spill mellom lys og skygge kan vi fornemme sjokk og forvirring, men det er vår egen evne til innlevelse som styrer dette inntrykket. Jolie og Winterbottom ber om vår empati, men viser samtidig at Marianes fortvilelse og sorg er noe vi aldri kan fatte rekkevidden av.

I en annen scene, før tragedien er et faktum, stormer Mariane ut i hagen for å unnslippe en voksende desperasjon. Men isteden for å rette kamera på ansiktet til Jolie, flytter Winterbottom perspektivet til et lite barn som leker i hagen, og som avleder Marianes og vår oppmerksomhet. Sentimentaliteten får ikke ta overhånd, og Jolies ansikt, som vanligvis er slående vakkert i de fleste nærbilder, får ikke virke inn på oss med sin glamour.

For filmskapere representerer stjerner som Jolie et dilemma: På ene siden lar filmen seg finansiere og selge mye enklere med en stjerne, på andre siden vil hennes star persona – både foran og bak kamera – dominere filmen totalt.

En annen utfordring som La Jolie byr på er hennes eksotiske skjønnhet. Winterbottom har tonet skjønnheten ned i A Mighty Heart, men det kan ikke ha vært enkelt. For Jolies ansikt er en magnet på billedruten. Det brennende blikket og de overdådige leppene er de umiddelbare attraksjonene. Men bakenfor disse kjennemerkene skjuler det seg noe mer uforutsigbart. Hvordan Jolies uavklarte seksuelle identitet utenfor kinolerretet har påvirket filmene, kan vi jo bare spekulere i. Men det er ingen tvil om at denne seksuelle ambivalensen gjorde henne godt egnet som pin up på både gutte- og jenteværelsene etter rollen som Lara Croft. Det var i denne perioden hun dyrket fram sitt røffe image. Og det er det som skiller henne fra tidligere divaer: Ved å framstå som en guttejente og en slags street fighter, tilføres glamouren en farlig aura. På den måten har hun mer til felles med Brando og Dean enn Monroe og Kidman.

Samtidig har hun en teatral og pompøs side som forsterkes av livet som filmstjerne. Etter Lara Croft: Tom Raider ble de røffe kantene erstattet av sentimentalitet. Kanskje var det rollen som mor og FN-ambassadør i det virkelige liv som ansporet henne til å redde verden i velmenende filmer som Beyond Borders og Fever. Men det var noe selvnytende og latterlig ved spillet hennes. Og i togaeposet Alexander ble dette lattervekkende avløst av en eksentrisk, nesten camp spillestil i rollen som den bifile erobrerens mor. Det kunne virke som om hennes stjernestatus var iferd med å ta overhånd for dømmekraften, slik den hadde gjort det for hennes eksmann Billy Bob Thornton som i samme perioden utviklet fobi for antikke møbler. Som Nora Desmond i Sunset Boulevard var Jolie på vei inn i divatilværelsens lumre mørke, avskjært fra virkeligheten i sitt Hollywoodpalass, med en hellig overbevisning om at nærbildet aldri kunne bli stort nok og at hun ikke kunne få adoptert nok barn i alle regnbuens farger.

Det var da A Mighty Heart fanget henne opp i fallet. Det er hennes livs rolleprestasjon og en formidabel reintroduksjon for alle de som har avfeid henne som skuespiller. Så får det ikke hjelpe at enkelte kritikere mener at A Mighty Heart ikke er politisk nok. For de fleste kan ikke politisk mainstreamfilm fra Hollywood bli mer sexy enn dette.

A Mighty Heart hadde premiere på fredag.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i MORGENBLADET