– Det er laget mange historier om mennesker på flukt eller mennesker som leter etter sitt opphav de siste årene. Det viktig å fortelle historier som viser at folk ikke bare kommer hit for moro skyld, forteller Petter Næss. I morgen er det premiere på hans andre film denne høsten, Hoppet.
– Det er laget mange historier om mennesker på flukt eller mennesker som leter etter sitt opphav de siste årene. Det viktig å fortelle historier som viser at folk ikke bare kommer hit for moro skyld, forteller Petter Næss. I morgen er det premiere på hans andre film denne høsten, Hoppet.
Petter Næss, landets mest produktive filmregissør, er kinoaktuell med to filmer i høst: komedien Tatt av kvinnen og barnefilmen Hoppet, som har norsk premiere på fredag. Den svensk-norske barnefilmen, som handler om to kurdiske brødre på flukt som havner i Sverige, kunne ikke vært mer annerledes enn Tatt av kvinnen. Næss kan fortelle Rushprint at historien om de to guttenes skjebner var mer voldelig og ubehagelig i begynnelsen, men at filmen endret natur underveis.
– Slik jeg opplevde filmen, var den mer dramatisk, men da ville den ha fått 15-årsgrense. Produsenten Happy Zingo lager barnefilmer, og jeg skjønte underveis at premisset om å få sju års aldersgrense ville kreve enkelte endringer. Jeg har ikke greie på hva som er for drøyt. For å treffe alderstrinnene ni til tretten måtte vi korrigere litt på det materialet jeg hadde spilt inn, særlig krigsscener med bomber fra starten av filmen. Filmen ble mindre voldelig og ubehagelig enn jeg hadde tenkt, men vi får fortalt det vi vil fortelle, mener Næss.
Som slet med språkproblemer på settet.
– Det er vanskelig når barna ikke forstår hva du sier. Vi hadde tolk, og jeg regisserte mye og lenge, men de hørte eller skjønte ofte lite. Og de turte ikke si ifra. Så de samme feilene ble gjentatt. Men det fine med å ikke forstå det de sier, er at man blir tvunget til å se hva de gjør. Og man hører på pusten og ser i ansiktet om de er med eller ikke. Generelt er ikke tyngden med å jobbe med barn noe større enn med voksne skuespillere, mener Næss.
Han tror full forståelse ikke er nødvendig for at barn skal ha glede av filmen.
– Hoppet var filmen barna på festivalen i Kristiansand likte best. Og det slo meg da jeg satt med 600 barn i salen at de i liten grad kunne forstå kurdisk og dårlig svensk tekstet på svensk, noe som er en parallell til min opplevelse under innspillingen. Men Hoppet er en såpass visuell historie at de skjønte den likevel, sier han.
Næss mener det viktig å skille mellom filmer om barn og filmer for barn, for eksempel mellom Josef Fares’ flyktingfilm Zozo og Hoppet.
– Filmer som Zozo og Blodsbånd er filmer om barn for voksne, mens Hoppet er en film om barn for barn. Og mens Zozo slutter å drive handlingen da han ankommer Sverige, er Azad i Hoppet sin egen lykkes smed, en person som trosser hele sin situasjon og motstand. Det er kommet mange historier – som
– Det er laget mange historier om mennesker på flukt eller mennesker som leter etter sitt opphav de siste årene. Det viktig å fortelle historier som viser at folk ikke bare kommer hit for moro skyld, forteller Petter Næss. I morgen er det premiere på hans andre film denne høsten, Hoppet.
– Det er laget mange historier om mennesker på flukt eller mennesker som leter etter sitt opphav de siste årene. Det viktig å fortelle historier som viser at folk ikke bare kommer hit for moro skyld, forteller Petter Næss. I morgen er det premiere på hans andre film denne høsten, Hoppet.
Petter Næss, landets mest produktive filmregissør, er kinoaktuell med to filmer i høst: komedien Tatt av kvinnen og barnefilmen Hoppet, som har norsk premiere på fredag. Den svensk-norske barnefilmen, som handler om to kurdiske brødre på flukt som havner i Sverige, kunne ikke vært mer annerledes enn Tatt av kvinnen. Næss kan fortelle Rushprint at historien om de to guttenes skjebner var mer voldelig og ubehagelig i begynnelsen, men at filmen endret natur underveis.
– Slik jeg opplevde filmen, var den mer dramatisk, men da ville den ha fått 15-årsgrense. Produsenten Happy Zingo lager barnefilmer, og jeg skjønte underveis at premisset om å få sju års aldersgrense ville kreve enkelte endringer. Jeg har ikke greie på hva som er for drøyt. For å treffe alderstrinnene ni til tretten måtte vi korrigere litt på det materialet jeg hadde spilt inn, særlig krigsscener med bomber fra starten av filmen. Filmen ble mindre voldelig og ubehagelig enn jeg hadde tenkt, men vi får fortalt det vi vil fortelle, mener Næss.
Som slet med språkproblemer på settet.
– Det er vanskelig når barna ikke forstår hva du sier. Vi hadde tolk, og jeg regisserte mye og lenge, men de hørte eller skjønte ofte lite. Og de turte ikke si ifra. Så de samme feilene ble gjentatt. Men det fine med å ikke forstå det de sier, er at man blir tvunget til å se hva de gjør. Og man hører på pusten og ser i ansiktet om de er med eller ikke. Generelt er ikke tyngden med å jobbe med barn noe større enn med voksne skuespillere, mener Næss.
Han tror full forståelse ikke er nødvendig for at barn skal ha glede av filmen.
– Hoppet var filmen barna på festivalen i Kristiansand likte best. Og det slo meg da jeg satt med 600 barn i salen at de i liten grad kunne forstå kurdisk og dårlig svensk tekstet på svensk, noe som er en parallell til min opplevelse under innspillingen. Men Hoppet er en såpass visuell historie at de skjønte den likevel, sier han.
Næss mener det viktig å skille mellom filmer om barn og filmer for barn, for eksempel mellom Josef Fares’ flyktingfilm Zozo og Hoppet.
– Filmer som Zozo og Blodsbånd er filmer om barn for voksne, mens Hoppet er en film om barn for barn. Og mens Zozo slutter å drive handlingen da han ankommer Sverige, er Azad i Hoppet sin egen lykkes smed, en person som trosser hele sin situasjon og motstand. Det er kommet mange historier – som
