Med 20 filmer underveis, anført av kinoaktuelle The Kingdom og premiereklare Løver for lam, har Hollywoodfilmen omsider tatt Irakkrigen innover seg. Men ønsker kinopublikummet å se filmene?

Mer enn noen annen krigskonflikt i moderne tid har den amerikanske okkupasjonskrigen i Irak dominert det generelle mediebildet. Mens nyhetsreportasjer og dokumentarfilmer er blitt produsert på løpende bånd, har fiksjonsfilmen vært bemerkelsesverdig fri for direkte referanser til krigen.  

Men nå har Hollywood omsider blitt innhentet av utviklingen.  I morgen har Robert Redfords film Løver for lam (foto) norsk kinopremiere. Den inngår i en bred tendens som for alvor skjøt fart under filmfestivalen i Venezia.

Da ble de to første fiksjonsfilmene om Irakkrigen lansert – Brian de Palmas Redacted og Paul Haggis In the Valley of Elah. Og bak disse filmene følger et tyvetalls filmprosjekter som enten er planlagt, i etterarbeid eller snart skal lanseres på kino. De varierer fra storfilmer som Lions for lambs, regissert av Robert Redford og med Tom Cruise og Meryl Streep i sentrale roller, til mindre påkostede filmer, som Grace is Gone med John Cusack i hovedrollen. Blant de kjente regissørene finner vi Ron Howard, Ridley Scott – og selvsagt Oliver Stone! – som alle er i gang med prosjekter som berører krigen i Irak og Afghanistan. Den mer ukjente regissøren Peter Berg hadde norsk og amerikansk premiere 12. oktober på sin film The Kingdom med Jamie Foxx og Jennifer Garner i hovedrollene. Michael Winterbottoms dokudrama A Mighty Heart med Angelina Jolie i hovedrollen har gått på norske kinoer i oktober.

Så hvorfor har det tatt så langt tid?

Det sier seg selv at fiksjonsfilmen er mer tungrodd å produsere enn nyhetsreportasjer og dokumentarer. Det er mer kostbart å lage fiksjonsfilm når produksjonstiden gjerne strekker seg over et par år. Ser man på Vietnamkrigen så tok det nesten et tiår før fiksjonsfilmene – eller de såkalte ”Vietnamfilmene” – ble laget i Hollywood. Bortsett fra noen få dokumentarer, som Hearts and Minds (1974), var det ingen fiksjonsfilmer som ble laget mens krigen pågikk. Det var i det hele tatt få bilder fra krigen som ble formidlet i mediene – og når de etter hvert kom fikk de avgjørende konsekvenser for opinionen i USA. Nå befinner vi oss i en situasjon der mediene flommer over av løsrevne bilder fra krigen, men det er bare dokumentarfilmer som Iraq in fragments og My country, my country som har forsøkt å sette dem i en større sammenheng (les om flere av disse filmene i RUSHPRINT nr 3).

De fleste av de nye fiksjonsfilmene skildrer krigen fra et amerikansk perspektiv. I In the Valley of Elah møter vi mønstersoldaten som forsvinner sporløst når han vender hjem til USA etter å ha fullført tjeneste i Irak. I likhet med flere av filmene om krigen er filmen basert på en historie fra virkelighetens Irak. Den sanne historien ble kjent gjennom en artikkel i Playboy der det kom fram at soldaten ble drept av sine medsoldater fordi han var vitne til grove overgrep de begikk mot irakere. Lions for lambs skildrer blant annet to amerikanske studenter som melder seg frivillig til å ”bekjempe terrorisme” i Afghanistan, men blir viklet inn i storpolitikken på en uventet måte; The Kingdom er en thriller som følger to amerikanske spesialagenter som jakter på terrorister i Saudi Arabia; i Grace is gone bringes Irakkrigen hjem til USA når en far får beskjed om at kona er drept i kamp og han må ta ansvar for sine døtre.

Det er bare Brian de Palmas Redacted som skildrer krigens lidelser fra irakernes perspektiv. Her gjentar han grepet fra sin empatiske krigsfilmklassiker Casualties of War (1989) som skildrer hva krig gjør med overgriperne og ofrene.

Både Redacted og In the Valley of Elah fikk god mottakelse under filmfestivalen i Venezia. Men det er på amerikanske kinoer at det avgjørende slaget om filmens skjebne vil stå. Den første fiksjonsfilmen om Irakkrigen, Irwin Winklers Home of the Brave (2006), fikk lunken mottakelse og elendige besøkstall på amerikanske kinoer. A Mighty Heart, som hadde amerikansk premiere i august, er heller ikke blitt sett av mange. Spørsmålet er om amerikanerne er klare for denne varslede bølgen av filmer om det irakiske traumet. Kanskje ligger konflikten for nærme i tid? Det er mye som tyder på det. Ingen av disse filmene har foreløpig gått spesielt godt på amerikanske kinoer. Men de har til gjengjeld bidratt til å skape mer debatt i USA om den amerikanernes rolle i det politiske spillet om Midtøsten. Løver for lam er et illustrerende eksempel: Det er ikke noe oppsiktsvekkende ved filmen. Den er konvensjonelt laget og er til tider overtydelig. Men Redford ber publikum om å ta stilling til det de ser, i det som er hans mest politisk direkte film noensinne.