Stumfilmen Brudeferden i Hardanger er nå ute på dvd. Men kjølvannet vil raskt stilne, siden ressursene til restaurering er små. – Det må ekstra midler inn for å gjøre filmarven tilgjengelig, sier Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap.

Rasmus Breisteins Brudeferden i Hardanger fra 1926 ble endelig tilgjengelig på dvd i forrige uke. Men filmen er en enslig svale blant dvd-lanserte norske stumfilmer. Hvorfor er verken klassikere som Fante-Anne (1920), Markens grøde (1921), Troll-Elgen eller Café X (1928) tilgjengelig for et større publikum? Må det være slik? Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU, mener Filminstituttet kan gjøre mer, men at flere midler alene ikke er nøkkelen.

– Totalt fins omtrent 30 norske spillefilmer fra stumfilmperioden hos Norsk filminstitutt. Men problemet er at de færreste av disse er nyrestaurert. Så jeg har forståelse for at det tar tid å gjøre disse filmene tilgjengelig for publikum – men filminstituttet burde kunne gjøre mer, sier han.

Som påpeker at både et marginalt marked og copyrightproblematikk gjør stumfilmutgivelser vanskelig å forsvare økonomisk.

– Det er to store problemer: Det ene er det smale markedet for stumfilm, som verken har noe stort marked eller selger godt. Men filmene er en del av kulturarven. Det andre er at de fleste norske stumfilmene fortsatt er innenfor copyrightrammen, slik at man må innhente tillatelse fra regissørens familie før en eventuell utgivelse. I eksempelet Rasmus Breistein, som døde på 1970-tallet, må man gjøre dette. Men hans gjennombrudd Fante-Anne fra 1920 burde helt klart, som Brudeferden i Hardanger, også vært tilgjengelig på dvd – på samme måte som flere av de interessante Hamsun-filmatiseringene og storbyfilmer som Café X. Men jeg ønsker å understreke: Dette skyldes ikke sendrektighet fra instituttets side. Et stort arbeid må til og mange valg må tas før en dvd-utgivelse er mulig, sier Iversen.

De eldste norske filmene er gjerne skadet eller ufullstendige og finnes sjelden i originale versjoner. Den første norske fiksjonsfilmen, Fiskerlivets farer (1906-1908), er for eksempel totalt sunket i sjøen.

– Problemet er en kombinasjon av økonomi, tid og ressurser. En god del av de filmene vi tar for gitt at tilhører den norske filmtradisjonen, som Fante-Anne eller Troll-elgen, er i dårlig skikk siden de eksisterende kopiene av dem ble laget på 1960-tallet. Man henvendte seg da til regissørene og restaurerte filmene slik opphavsmennene trodde filmene var ved premieren på 1920-tallet. Det er et møysommelig arbeid å rekonstruere filmene. Mange mangler tekster, og en film som Markens grøde, som man har jobbet med i årevis, er vanskelig å få til å ligne slik den så ut på 1920-tallet. En annen betydelig merkostnad ved utgivelse av stumfilm er lydleggingen. Og å gi ut en film stumt er håpløst. Den nyinnspilte musikken er jo noe av det som gjør utgivelsen av Brudeferden i Hardanger på dvd så spesiell, mener Iversen.

Som også påpeker at de eldste filmene i verste fall kan bli ødelagt av tidens tann.

– I prinsippet, ja. Men den vurderingen er noe Nasjonalbiblioteket og Norsk filminstitutt må gjøre. Jeg vet ikke om noen filmer som er i faresonen for å forsvinne. Da er det verre med mange av fargefilmene. Men for eksempel digital restaurering er foreløpig fryktelig dyrt. Man har sikkert brukt en halv million på Brudeferden i Hardanger. Og med flere midler kan filminstituttet gjøre mer. Det kan hende det må ekstra midler inn for å gjøre filmarven tilgjengelig. Men det er som nevnt ikke slik at vi har utgangsmaterialet liggende, slik at vi bare kan ta filmrullene under armen og få dem ut på dvd, sier han.

Iversen mener at noe av det viktigste med en relansering er å få filmen så nær premiereversjonen som mulig.

– Den store barnedåpen har man jobbet mye med i det siste, og da den restaureringen er ferdig, vil filmen på mange måter være en helt annen enn den publikum har vært kjent med i mange tiår. Man bør alltid søke etter premiereversjonen, men også den kan være vanskelig å komme fram til. Arne Skouen klippet jo for eksempel om både Kalde spor og Det brenner i natt, og flere av Erik Løchens filmer eksisterer i flere versjoner, forteller han.

Som tror nylig restaurerte Laila (1929) ville vært ute på dvd om det hadde vært midler til det.

– Også blant de første lydfilmene er mange filmer i dårlig skikk. Men filmer som Fant eller Gjest Baardsen burde jo vært ute i gode dvd-utgaver. Og en film som Laila er restaurert nylig, i en praktfull kopi. Men det er dyrt å legge til musikken, noe som hindrer en dvd-utgivelse. Akkurat i det tilfellet ville ekstra midler muliggjort en utgivelse ganske raskt, sier Iversen.

De bevilgende myndigheter, med kulturminister Trond Giske i spissen, har vært svært opptatt av norsk films samtid og framtid. Men man må ikke glemme fortiden.