Britisk film markerer seg sterkt på norske kinoer i høst – anført av This is England og Control. Sentralt for suksessen står to sensasjonelle debutanter i hver sin hovedrolle, skriver Kjetil Lismoen.
Britisk film slår tilbake
Britisk film markerer seg sterkt på norske kinoer i høst – anført av This is England og Control. Sentralt for suksessen står to sensasjonelle debutanter i hver sin hovedrolle, skriver Kjetil Lismoen.
I juliutgaven av det britiske filmbladet Sight & Sound undret redaktøren Nick James seg over at epoken med Tony Blair som statsminister ikke hadde etterlatt seg flere synlige spor i britisk film. Han benyttet anledningen til å mimre lett nostalgisk over den bølgen av kreativ motstand som Thatcher-perioden i sin tid utløste, og som merket flere generasjoner britiske filmskapere.
De to nye britiske filmene, This is England og Control, vil befeste dette inntrykket av at Thatcher-epoken fortsatt har et sterkt grep om britiske filmskapere. Det er kanskje også et tankekors for Sight & Sound-redaksjonen at de to beste britiske filmene så langt i år utspiller seg på begynnelsen av 1980-tallet.
This is England er Sean Meadows sjette film om sinte og voldelige menn i The Midlands – rettere sagt et sted mellom Yorkshire og forstedene til Nottingham. Once upon a time in the Midlands var tittelen på Meadows gjennombruddsfilm i 2003, og det kunne like gjerne vært tittelen på denne filmen.
Her møter vi arbeiderklasseungdom på drift i nedlagte industriområder, der de finner en mening gjennom felles kjærlighet til skinheadkulturen. Det er der 12-åringen Shaun finner en kjerne han kan klamre seg til når faren dør i den pågående Falklandskrigen. Der får han utløp for sin ømhet og sitt raseri, og lar seg lede av farlige farsfigurer.
Skinhead-kulturens identitet
Det har lenge hersket forvirring med hensyn til skinheadkulturens identitet. Selv husker jeg en absurd konsert på Blitz på 1990-tallet da en skinhead ble jaget ut fordi noen mente han var nazist. Men han viste seg å tilhøre den originale kjernen av ska-dyrkende skinheads. Meadows tilhørte selv miljøet på 1980-tallet og påpeker helt riktig innflytelsen fra reggaekulturen. Filmen gjenspeiler også det faktum at skinheadmiljøet hadde mange afrokaribiske medlemmer før National Front infiltrerte det.
Regissør Meadows har denne gangen satset på nesten bare ukjente ansikter i de sentrale rollene, og denne gamblingen vinner han stort på. Thomas Turgoose i hovedrollen er en åpenbaring. Meadows falt etter eget sigende pladask for guttungen da han freidig krevde penger for å prøvespille for rollen. Og det er ingenting å si på holdningen – eller ansiktet! Han har alle de kvalitetene som gjør gode amatørskuespillere så forfriskende: Han er ikke bevisst sitt spill på samme måte som en profesjonell, og rollefigurens utvikling virker noen ganger like mye som en oppdagelse for ham selv som for oss.
Selv om rollefigurene er ulike, fikk han meg til å tenke på Jean-Pierre Léauds bråmodne guttunge i François Truffauts På vei mot livet. Turgoose kan fremvise den samme uskyldige spontaniteten. Scenen der Turgoose blir tilbudt sitt første franske kyss er et like duggfriskt øyeblikk som når Léaud i På vei mot livet blir spurt av den kvinnelige psykologen om han tenker på jenter.
Siste scenen i This is England fremstår som en hommage til sluttscenen i På vei mot livet. Men den er farlig banal. Turgoose utfører en klisjéfylt handling som i mindre begavede filmskaperes hender ville fått oss til å rødme. Men i likhet med avslutningsscenen i På vei mot livet er det ren magi som gjør at det siste bildet brenner seg inn i minnet.
Bortenfor mytene
This is England er laget av en regissør som har stor forkjærlighet for miljøet som skildres, og selv var en del av det, men som nekter å gi noe sentimentalt bilde av epoken. Det samme kan sies om Anton Corbijns biografiske film Control – om post punk-ikonet Ian Curtis som tok sitt eget liv i 1980. Corbijn var selv vitne til Joy Divisions vei mot stjernestatus som en av periodens toneangivende rockefotografer, og burde ha bedre forutsetninger enn de fleste for å kunne se forbi mytene om Curtis «martyrdød».
Det skapte voldsomme reaksjoner innen Curtis-kultusen da Michael Winterbottom i 2002 harselerte respektløst med ikonets selvmord i 24 Hour Party People. Corbijn er mer respektfull, men samtidig befriende usentimental i forhold til de ingrediensene som vanligvis gir fansen tårer i øynene: Her er ingen søkte koblinger mellom epilepsien, dopmisbruket og musikken.
Corbijn har basert handlingen på selvbiografien til Curtis’ enke Debbie, og makter å forene hennes hverdagslige, udramatiske perspektiv med det turbulente livet til en rockestjerne som lever på kanten.
Når vi møter tenåringen Curtis første gangen på gutterommet fremstår han som den typiske deprimerte dikterspiren med en hang til å ruse seg på piller. Det er Debbie som først ser ham, og bidrar til å forløse hans talent, og de gifter seg i midt i tenårene fordi Curtis mente at det var det man måtte gjøre.
Ingen selvrettferdig historie
Han var altså ingen nihilistisk samfunnsstormer, men hadde et tradisjonelt forhold til kvinner og familielivet. Sam Riley (som hadde en mindre rolle i 24 Hour Party People) fremstiller Curtis med en nyansert sårbarhet – i ene øyeblikket er han selvopptatt og oppslukt av oppmerksomheten, i neste empatisk og sjenerøs.
Dette er ingen forsmådd rockeenkes selvrettferdige biografi, til det er Corbijns blikk altfor edruelig. Når det varslede selvmordet til slutt inntreffer, filmer Corbijn det på god avstand fra Debbie og handlingens sentrum, som for å understreke at dette var en privat tragedie, ikke noen martyrdød som hører hjemme i rockens mytegalleri.
Til debutregissør å være kan Corbijn fremvise en imponerende formbevissthet og et drevent håndlag med skuespillerne. Filmen er skutt i svart-hvitt, men bare tilsynelatende. I større grad enn hva Clint Eastwood klarte i Brev fra Iwo Jima, får Corbijn frem friske og spennende gråtoner i det monokrome svart-hvite. Det gir filmen et distinkt, kjølig uttrykk som står veldig godt til Joy Divisions musikk og Curtis’ tekster.
En film om en av rockens nyskapere vil selvsagt stå og falle på den musikalske fremføringen. Og her tilhører Control et av de sjeldne tilfellene, sammen med Hard Core Logo og Brothers of the head, der konsertopptakene og musikken harmonerer på en troverdig måte.
Selv Curtis merkverdige albuebevegelser på konsertscenen virker overbevisende. Alt dette høres kanskje ut som oppskriften på en følelseskald og modernistisk kunstfilm. Men Control er ikke bare «interessant», den har et stort hjerte.
This is England hadde premiere fredag 31. august. Control ble vist i Cannes og i Haugesund, og kommer på norske kinoer 26. oktober.
Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i MORGENBLADET
Britisk film slår tilbake
Britisk film markerer seg sterkt på norske kinoer i høst – anført av This is England og Control. Sentralt for suksessen står to sensasjonelle debutanter i hver sin hovedrolle, skriver Kjetil Lismoen.
Britisk film markerer seg sterkt på norske kinoer i høst – anført av This is England og Control. Sentralt for suksessen står to sensasjonelle debutanter i hver sin hovedrolle, skriver Kjetil Lismoen.
I juliutgaven av det britiske filmbladet Sight & Sound undret redaktøren Nick James seg over at epoken med Tony Blair som statsminister ikke hadde etterlatt seg flere synlige spor i britisk film. Han benyttet anledningen til å mimre lett nostalgisk over den bølgen av kreativ motstand som Thatcher-perioden i sin tid utløste, og som merket flere generasjoner britiske filmskapere.
De to nye britiske filmene, This is England og Control, vil befeste dette inntrykket av at Thatcher-epoken fortsatt har et sterkt grep om britiske filmskapere. Det er kanskje også et tankekors for Sight & Sound-redaksjonen at de to beste britiske filmene så langt i år utspiller seg på begynnelsen av 1980-tallet.
This is England er Sean Meadows sjette film om sinte og voldelige menn i The Midlands – rettere sagt et sted mellom Yorkshire og forstedene til Nottingham. Once upon a time in the Midlands var tittelen på Meadows gjennombruddsfilm i 2003, og det kunne like gjerne vært tittelen på denne filmen.
Her møter vi arbeiderklasseungdom på drift i nedlagte industriområder, der de finner en mening gjennom felles kjærlighet til skinheadkulturen. Det er der 12-åringen Shaun finner en kjerne han kan klamre seg til når faren dør i den pågående Falklandskrigen. Der får han utløp for sin ømhet og sitt raseri, og lar seg lede av farlige farsfigurer.
Skinhead-kulturens identitet
Det har lenge hersket forvirring med hensyn til skinheadkulturens identitet. Selv husker jeg en absurd konsert på Blitz på 1990-tallet da en skinhead ble jaget ut fordi noen mente han var nazist. Men han viste seg å tilhøre den originale kjernen av ska-dyrkende skinheads. Meadows tilhørte selv miljøet på 1980-tallet og påpeker helt riktig innflytelsen fra reggaekulturen. Filmen gjenspeiler også det faktum at skinheadmiljøet hadde mange afrokaribiske medlemmer før National Front infiltrerte det.
Regissør Meadows har denne gangen satset på nesten bare ukjente ansikter i de sentrale rollene, og denne gamblingen vinner han stort på. Thomas Turgoose i hovedrollen er en åpenbaring. Meadows falt etter eget sigende pladask for guttungen da han freidig krevde penger for å prøvespille for rollen. Og det er ingenting å si på holdningen – eller ansiktet! Han har alle de kvalitetene som gjør gode amatørskuespillere så forfriskende: Han er ikke bevisst sitt spill på samme måte som en profesjonell, og rollefigurens utvikling virker noen ganger like mye som en oppdagelse for ham selv som for oss.
Selv om rollefigurene er ulike, fikk han meg til å tenke på Jean-Pierre Léauds bråmodne guttunge i François Truffauts På vei mot livet. Turgoose kan fremvise den samme uskyldige spontaniteten. Scenen der Turgoose blir tilbudt sitt første franske kyss er et like duggfriskt øyeblikk som når Léaud i På vei mot livet blir spurt av den kvinnelige psykologen om han tenker på jenter.
Siste scenen i This is England fremstår som en hommage til sluttscenen i På vei mot livet. Men den er farlig banal. Turgoose utfører en klisjéfylt handling som i mindre begavede filmskaperes hender ville fått oss til å rødme. Men i likhet med avslutningsscenen i På vei mot livet er det ren magi som gjør at det siste bildet brenner seg inn i minnet.
Bortenfor mytene
This is England er laget av en regissør som har stor forkjærlighet for miljøet som skildres, og selv var en del av det, men som nekter å gi noe sentimentalt bilde av epoken. Det samme kan sies om Anton Corbijns biografiske film Control – om post punk-ikonet Ian Curtis som tok sitt eget liv i 1980. Corbijn var selv vitne til Joy Divisions vei mot stjernestatus som en av periodens toneangivende rockefotografer, og burde ha bedre forutsetninger enn de fleste for å kunne se forbi mytene om Curtis «martyrdød».
Det skapte voldsomme reaksjoner innen Curtis-kultusen da Michael Winterbottom i 2002 harselerte respektløst med ikonets selvmord i 24 Hour Party People. Corbijn er mer respektfull, men samtidig befriende usentimental i forhold til de ingrediensene som vanligvis gir fansen tårer i øynene: Her er ingen søkte koblinger mellom epilepsien, dopmisbruket og musikken.
Corbijn har basert handlingen på selvbiografien til Curtis’ enke Debbie, og makter å forene hennes hverdagslige, udramatiske perspektiv med det turbulente livet til en rockestjerne som lever på kanten.
Når vi møter tenåringen Curtis første gangen på gutterommet fremstår han som den typiske deprimerte dikterspiren med en hang til å ruse seg på piller. Det er Debbie som først ser ham, og bidrar til å forløse hans talent, og de gifter seg i midt i tenårene fordi Curtis mente at det var det man måtte gjøre.
Ingen selvrettferdig historie
Han var altså ingen nihilistisk samfunnsstormer, men hadde et tradisjonelt forhold til kvinner og familielivet. Sam Riley (som hadde en mindre rolle i 24 Hour Party People) fremstiller Curtis med en nyansert sårbarhet – i ene øyeblikket er han selvopptatt og oppslukt av oppmerksomheten, i neste empatisk og sjenerøs.
Dette er ingen forsmådd rockeenkes selvrettferdige biografi, til det er Corbijns blikk altfor edruelig. Når det varslede selvmordet til slutt inntreffer, filmer Corbijn det på god avstand fra Debbie og handlingens sentrum, som for å understreke at dette var en privat tragedie, ikke noen martyrdød som hører hjemme i rockens mytegalleri.
Til debutregissør å være kan Corbijn fremvise en imponerende formbevissthet og et drevent håndlag med skuespillerne. Filmen er skutt i svart-hvitt, men bare tilsynelatende. I større grad enn hva Clint Eastwood klarte i Brev fra Iwo Jima, får Corbijn frem friske og spennende gråtoner i det monokrome svart-hvite. Det gir filmen et distinkt, kjølig uttrykk som står veldig godt til Joy Divisions musikk og Curtis’ tekster.
En film om en av rockens nyskapere vil selvsagt stå og falle på den musikalske fremføringen. Og her tilhører Control et av de sjeldne tilfellene, sammen med Hard Core Logo og Brothers of the head, der konsertopptakene og musikken harmonerer på en troverdig måte.
Selv Curtis merkverdige albuebevegelser på konsertscenen virker overbevisende. Alt dette høres kanskje ut som oppskriften på en følelseskald og modernistisk kunstfilm. Men Control er ikke bare «interessant», den har et stort hjerte.
This is England hadde premiere fredag 31. august. Control ble vist i Cannes og i Haugesund, og kommer på norske kinoer 26. oktober.
Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i MORGENBLADET
Les også
- Fem gjeve nominasjoner til «Ibelin».
- Oftebro og Øverbye fronter «Bolivia-saken».
- – Hverken KUD eller Næringsdepartementet er rigget for å håndtere insentivordningen. (+)
- Nordens største animasjonsfestival med nytt program.
- «Elskling« ruver øverst på kinotoppen.
- Prix Europa til norsk dramaserie og dokumentar.
- All verdens diamanter.
- Høydepunkter på BIFFs jubileumsutgave.
- Årets svenske kinofenomen med sterk åpning i Norge.
- Tre norske filmer til hovedkonkurransen på Cinekid.