Marjane Satrapi ønsker ikke at hennes prisbelønte Persepolis skal knyttes for tett opp mot den politiske situasjonen i Iran. – Jeg håper de som ser filmen gjenkjenner noe almenngyldig som går på tvers av klisjeene.

Etter hennes suksess med sine tegnebøker om blant annet oppveksten i Iran, fikk Marjane Satrapi flere tilbud fra amerikanske filmstudioer. Et av av studioene ønsket å lage en ”Beverly Hills 90210 i Teheran”. Men Satrapi hadde andre planer. Hun henvendte seg isteden til en gammel arbeidskollega og venn i Paris – den franske animasjonsfilmkapen Vincent Paronnaud. Persepolis, som vant Juryprisen i Cannes, har norsk premiere i morgen og blir for mange nordmenn et første møte med denne særpregede tegneserieskaperen og nå filmskaperen (hun deler regien med Paronnaud). Under pressekonferansen i Cannes kunne de to filmskaperne fortelle at de hadde hatt ”bare én krangel”, noe de begge mente var godt gjort, siden de begge har sterke viljer. Men det var en annen krangel som fikk størst oppmerksomhet under pressekonferansen, og det var striden som oppsto da iranske myndigheter protesterte mot at filmen ble vist i Cannes. For presteskapet i Iran framstår filmen som dekadent. Persepolis skildrer ei lite jentas opplevelse av den iranske revolusjonen i 1979 – den gangen kvinner ble tvunget inn bak sløret og vestlig innflytelse ble bannlyst. Foreldrene sender jenta – som heter Marjana -til Europa for at hun skal få skolegang uten å leve i fare. Men her må hun også kjempe for sin identitet og for ikke å bli satt i bås. Kanskje var det det samme behovet for ikke å bli satt i bås som gjorde at Satrapi ikke ville snakke så mye om reaksjonen fra Iran. Hun og produsentene reagerte i hvert fall på at pressen plasserte filmen i konflikt-aksen mellom USA og Iran. Filmen er ikke laget for å påvirke politiske situasjonen i USA eller Iran, kunne hun fortelle.

– Jeg er ikke så opptatt av de iranske reaksjonene. Jeg er mer opptatt av den universelle humanismen som ligger bak denne filmen. Og det faktum at filmen går på tvers av en rekke klisjeer som gjerne forbindes med Iran. Som demokrat og tilhenger av ytringsfrihet lytter jeg til kritikk – gjennom kritikk kommer man gjerne fram til noe konstruktivt. Siden jeg nå har eksponert meg gjennom dette filmprosjektet, så må jeg ta den kritikken som kommer. Men filmen er ikke noe politisk budskap.

Men Satrapi slapp ikke unna så lett. En iransk journalist som var tilstede ville gjerne vite hvorfor hun ikke ville gi intervjuer til enkelte iranske journalister på festivalen. Hva var problemet?

– Det er ikke noe problem i det hele tatt. Men jeg vil unngå å gi mer næring til denne striden som har oppstått (med iranske myndigheter. red.anm). Det hele har vokst utover alle proporsjoner, og jeg ønsker simpelthen ikke å helle unødvendig bensin på flammen. Om noen vil snakke med meg om filmen, så gjør jeg det gladelig – og selvsagt også om det som har med Iran å gjøre i filmen.

Den iranske journalisten ble svært fornøyd, og konferansen kunne fokusere på selve filmen. Satrapi forteller at den største utfordringen var å finne et filmisk uttrykk som ikke dro for store veksler på tegnseriens estetikk.

– Den største utfordringen for meg og Vincent var å finne ut hvor tett opp mot tegnerseriens innhold og uttrykk vi skulle legge oss. Tegneserieformatet er ikke et storyboard for film, det er en egen måte å fortelle på. Så vi måtte se for oss filmen som film, ikke som filmet tegneserie.

Satrapi kunnen fortelle at hun som barn sjelden leste tegneserier. Animasjonsfilm er heller ikke noe hun var fortrolig med som barn.

– Jeg kommer fra en kultur der tegneserier ikke var utbredt. Som barn så jeg lite til det. Mine inntrykk den gangen kom fra å lese bøker. Da jeg ble eldre ble jeg mer fortrolig med sjangeren og oppdaget at den kunne romme så mye annet enn fortellinger om superhelter. Jeg lar meg inspirere av ulike uttrykk – film , malerkunst, musikk. Så jeg kan ikke vise til noen bestemte tegneserier som har inspirert meg – det er summen av alle inntrykk som har gjort det, fra både kunsten og livet selv.

Marjane Satrapi uttalte i Cannes at hun ønsker at Persepolis skal oppleves som en film som tilfeldigvis er en animasjonsfilm.

– Om de som ser filmen gjenkjenner noe almenngyldig, har jeg nådd mitt mål med filmen.

Perseplis har norsk premiere i morgen