I kjølvannet av synkende svenske og danske filmflaggskip seiler Norge opp som Nordens sterkeste filmleverandør til utlandet. – I dag vil jeg rangere norsk film som nummer én blant de nordiske landene, sier Peter Cowie.

Dreyer. Bergman. Kaurismäki. Von Trier. Andersson. Hva tenker egentlig utlandet om den nordiske filmen? Vil Norden noen sinne bli kvitt stempelet dyster? Eller kan fordommene ha noe for seg? Vi har hørt med tre eksperter på området.

Peter Cowie, forfatter av flere bøker om nordisk og norsk film, mener særlig arven etter nylig avdøde Ingmar Bergman preger utlandets syn på den nordiske filmen.

– Folk utenfor Norden tenker på adjektivet nordisk enten som relatert til skisport eller rasetypen foretrukket av Hitler. Og de fleste publikum tenker på skandinaviske filmer og slenger finske og islandske filmer med i det inntrykket. Ingmar Bergman har i årevis diktert bildet utlendinger har av den nordiske filmen – som dyster, svakt religiøs, i hvert fall metafysisk, og langsom. Men det er en generell følelse nå at den nordiske filmen er ved dårlig helse. Tilhengere av Kaurismäki og von Trier er blitt mindre hengivne i de seneste årene. Den verste synderen er Lars von Trier, som jo har blitt kynisk inntil det uforståelige. Og veldig få nordiske filmer har vunnet priser ved store festivaler siden det nye millenniet startet, sier han.

Han rangerer nå Norge som nummer én blant filmlandene i Norden.

– Jeg mener norsk film har hatt en betydelig fremgang de siste 15 årene. Da jeg først begynte å følge nordisk film, i 60-årene, var norsk film en vits. Alt man så var et par dokumentarer. Så, takket være pionerer som Anja Breien og til og med Ragnar Lasse Henriksen i 70-årene, bedret situasjonen seg gradvis – spesielt på den tekniske siden. Og i dag vil jeg rangere norsk film som nummer én blant de fem nordiske landene, med et mangfold av talenter i arbeid i mange ulike sjangrer. Deres støttesystem synes også bedre anpasset til å oppdage nye talenter enn de samme systemene i Sverige eller Danmark, mener han.

Og Cowie tror det trengs flere talenter samtidig for at den nordiske filmen skal få et større løft.

– Man kan ikke egentlig sammenligne for eksempel Tyskland med noen av de nordiske landene. Den enorme befolkningen betyr at en tysk film, som Tom Tykwers Parfymen, for eksempel, kan tjene opp mot 60 millioner dollar i hjemlandet. Romanias suksess nå kan være bare svinehell. Jeg føler at hemmeligheten bak en suksess for en hvilken som helst liten nasjonal filmkultur må være å ha fire-fem talentfulle regissører i arbeid samtidig, slik at mer enn enkeltstående filmer blir vist ved festivaler. Ta Tsjekkoslovakia på 60-tallet som eksempel, med Forman, Passer, Chytilova, Nemec, Schorm og mange andre. Eller Australia sent på 70-tallet. Og gode manus er hjertet i slike suksesser, sier han.

Som for tiden selger lite av bøkene om nordisk film.

– Nå som nordisk film er utrendy, er jeg redd for at det ikke er særlig interesse for slike bøker, på engelsk eller noe annet språk. Men nordisk film vil komme tilbake. Pendeleffekten vil virke, som den gjør i politikken. Vi trenger bare to eller tre veldig gode regissører til å dukke opp, og forhåpentligvis samtidig, sier Cowie.

Vil du lese andre synspunkter på norsk og nordisk film? Tegn abonnement og få siste nummeret som ekstra bonus:
ABONNEMENT