Michael Moores nye ansikt

– Jeg ville lage en helt annen film denne gangen. Jeg ønsket ikke lenger at publikum skulle sitte og juble mens jeg gikk løs på en eller annen maktperson, forteller Michael Moore om snart kinoaktuelle Sicko.

– Jeg ville lage en helt annen film denne gangen. Jeg ønsket ikke lenger at publikum skulle sitte og juble mens jeg gikk løs på en eller annen maktperson, forteller Michael Moore om snart kinoaktuelle Sicko.

Skal man tro på Michael Moore når han hevder at han ønsket å gå stille i dørene med sin siste film Sicko? Er det i det hele tatt mulig å forestille seg den lubne superkjendisen som en lavmælt filmskaper som ikke skaper bruduljer? Det var likevel slik han ønsket å bli vurdert da han møtte filmjournalister rett etter premieren under filmfestivalen i Cannes. Men selvsagt stormet det både før og ikke minst etter Cannes. En uke før Cannes innledet amerikanske myndigheter etterforskning av Moore for å ha brutt forbudet mot å besøke Cuba under opptakene til filmen. Det ledet til et hemmelighetskremmeri som er en spionroman verdig, der Moore og produsent Harvey Weinstein smuglet masterkopien ut av USA til ”et sikkert sted i Europa”, før de dro i gang en kampanje for Sicko som minnet mer om en politisk kampanje enn en filmlansering.
Moores versjon er som følger:

– Amerikanske myndigheter sendte meg et brev der de gjorde meg oppmerksom på mine rettigheter og at jeg var under etterforskning for å ha brutt besøksforbudet til Cuba. De ønsket å se nærmere på opptakene vi gjorde der. I samråd med mine advokater kom jeg fram til at vi risikerte at hele filmprosjektet kunne bli konfiskert av amerikanske myndigheter, og at det sikreste ville være å lage en duplikat av masteropptaket som vi kunne lagre på et sikkert sted.
Bare det faktum at jeg har vært nødt til å ta disse foranstaltningene, ville jeg oppfattet som latterlig for få år siden. Men som noen nylig sa til meg: ”Du lever i et litt annet land i dag. Er du villig til å ta den risikoen det er å regne med at det ordner seg? Vi har en regjering som gir blaffen i loven og konstitusjonen.”

– Vår plan har hele tiden vært å gjøre dette i det stille. Vi ville vente med intervjuer til like før premieren og vise den først i Cannes. Pressekonferansen i Cannes skulle være det første stedet jeg skulle snakke om filmen. Men så ble etterforskningen av meg innledet en uke før festivalen, og en mediestorm brøt løs. Dette er ikke det samme som da Michael Eisner i Disney ikke ville lansere Fahrenheit 9/11 på amerikanske kinoer. Det er noe langt mer alvorlig der jeg kan bli stilt for retten og straffet med en streng straff. Så jeg tar ikke akkurat lett på det.

Om Moore virkelig har trodd at amerikanske myndigheter ville stanse premieren på Sicko, vil han ikke svare på. Han har i hvert fall benyttet myndighetenes framstøt for alt det er verdt i markedsføringen. Filmens amerikanske premiere ble avduket som planlagt den 22. juni, uten at den varslede etterforskingen satte noen stopper for den. Og responsen fra publikum og særlig medietrykket i USA har vært voldsomt. Den første helgen ble det meldt om moderate besøkstall, og det sier mye om Moores status at pressen konsekvent sammenlikner besøkstallene på hans dokumentarer med blockbustere. Når vi skriver 1. august har filmen for lengst passert 20 millioner dollar i inntekter fra amerikanske kinoer alene. Og det er slettes ikke verst for en dokumentar om amerikansk helsepolitikk!
Men tilbake til Moores besøk på Cuba som utløste myndighetenes etterforskning: Denne sekvensen tilhører sluttpartiet i filmen, og er vel eneste gangen Moore griper inn i handlingen med sitt showmanship. I kjent stil tar han med seg 11 amerikanske statsborgere som ikke har råd til sykeforsikring til ”kommunistøya” som inngår i Bush-doktrinen om ”ondskapens akse”. Men hvorfor nettopp Cuba?

– Vi dro til Cuba for å vise at kubanerne – som vi vanligvis oppfatter som undertrykte og fattige – har rettigheter som vanlige amerikanere ikke har. Men ikke bare det: Selv de fangene vi har internert på Guantanamo-basen ved Cuba får bedre oppfølging av sin helse enn hva den vanlige amerikaner får. Med andre ord: Vi behandler våre såkalte fiender bedre enn våre egne statsborgere. Det var hele poenget med reisen. Hadde basen ligget et annet sted, hadde vi dratt dit.

Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få siste nummeret som ekstra bonus: ABONNEMENT

«Sico» har norsk premiere 5. oktober

Michael Moores nye ansikt

– Jeg ville lage en helt annen film denne gangen. Jeg ønsket ikke lenger at publikum skulle sitte og juble mens jeg gikk løs på en eller annen maktperson, forteller Michael Moore om snart kinoaktuelle Sicko.

– Jeg ville lage en helt annen film denne gangen. Jeg ønsket ikke lenger at publikum skulle sitte og juble mens jeg gikk løs på en eller annen maktperson, forteller Michael Moore om snart kinoaktuelle Sicko.

Skal man tro på Michael Moore når han hevder at han ønsket å gå stille i dørene med sin siste film Sicko? Er det i det hele tatt mulig å forestille seg den lubne superkjendisen som en lavmælt filmskaper som ikke skaper bruduljer? Det var likevel slik han ønsket å bli vurdert da han møtte filmjournalister rett etter premieren under filmfestivalen i Cannes. Men selvsagt stormet det både før og ikke minst etter Cannes. En uke før Cannes innledet amerikanske myndigheter etterforskning av Moore for å ha brutt forbudet mot å besøke Cuba under opptakene til filmen. Det ledet til et hemmelighetskremmeri som er en spionroman verdig, der Moore og produsent Harvey Weinstein smuglet masterkopien ut av USA til ”et sikkert sted i Europa”, før de dro i gang en kampanje for Sicko som minnet mer om en politisk kampanje enn en filmlansering.
Moores versjon er som følger:

– Amerikanske myndigheter sendte meg et brev der de gjorde meg oppmerksom på mine rettigheter og at jeg var under etterforskning for å ha brutt besøksforbudet til Cuba. De ønsket å se nærmere på opptakene vi gjorde der. I samråd med mine advokater kom jeg fram til at vi risikerte at hele filmprosjektet kunne bli konfiskert av amerikanske myndigheter, og at det sikreste ville være å lage en duplikat av masteropptaket som vi kunne lagre på et sikkert sted.
Bare det faktum at jeg har vært nødt til å ta disse foranstaltningene, ville jeg oppfattet som latterlig for få år siden. Men som noen nylig sa til meg: ”Du lever i et litt annet land i dag. Er du villig til å ta den risikoen det er å regne med at det ordner seg? Vi har en regjering som gir blaffen i loven og konstitusjonen.”

– Vår plan har hele tiden vært å gjøre dette i det stille. Vi ville vente med intervjuer til like før premieren og vise den først i Cannes. Pressekonferansen i Cannes skulle være det første stedet jeg skulle snakke om filmen. Men så ble etterforskningen av meg innledet en uke før festivalen, og en mediestorm brøt løs. Dette er ikke det samme som da Michael Eisner i Disney ikke ville lansere Fahrenheit 9/11 på amerikanske kinoer. Det er noe langt mer alvorlig der jeg kan bli stilt for retten og straffet med en streng straff. Så jeg tar ikke akkurat lett på det.

Om Moore virkelig har trodd at amerikanske myndigheter ville stanse premieren på Sicko, vil han ikke svare på. Han har i hvert fall benyttet myndighetenes framstøt for alt det er verdt i markedsføringen. Filmens amerikanske premiere ble avduket som planlagt den 22. juni, uten at den varslede etterforskingen satte noen stopper for den. Og responsen fra publikum og særlig medietrykket i USA har vært voldsomt. Den første helgen ble det meldt om moderate besøkstall, og det sier mye om Moores status at pressen konsekvent sammenlikner besøkstallene på hans dokumentarer med blockbustere. Når vi skriver 1. august har filmen for lengst passert 20 millioner dollar i inntekter fra amerikanske kinoer alene. Og det er slettes ikke verst for en dokumentar om amerikansk helsepolitikk!
Men tilbake til Moores besøk på Cuba som utløste myndighetenes etterforskning: Denne sekvensen tilhører sluttpartiet i filmen, og er vel eneste gangen Moore griper inn i handlingen med sitt showmanship. I kjent stil tar han med seg 11 amerikanske statsborgere som ikke har råd til sykeforsikring til ”kommunistøya” som inngår i Bush-doktrinen om ”ondskapens akse”. Men hvorfor nettopp Cuba?

– Vi dro til Cuba for å vise at kubanerne – som vi vanligvis oppfatter som undertrykte og fattige – har rettigheter som vanlige amerikanere ikke har. Men ikke bare det: Selv de fangene vi har internert på Guantanamo-basen ved Cuba får bedre oppfølging av sin helse enn hva den vanlige amerikaner får. Med andre ord: Vi behandler våre såkalte fiender bedre enn våre egne statsborgere. Det var hele poenget med reisen. Hadde basen ligget et annet sted, hadde vi dratt dit.

Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få siste nummeret som ekstra bonus: ABONNEMENT

«Sico» har norsk premiere 5. oktober

MENY