– Jeg tror ikke at det er slik at tv-serier nå bestemmer hvordan filmer ser ut. Derimot har tv blitt mer og mer filmisk, sier drama- og langfilmkonsulent Ivar Køhn i Norsk filmfond. Han mener som mange andre eksperter at HBO og Harry Potter er spydspisser i hver sin ende.
Norsk filmkritikerlag inviterer til debatt under Filmfestivalen i Haugesund tirsdag 21. august. Der skal man diskutere følgende påstander:
”TV-serier leder veien inn i en ny estetisk filmframtid i USA. De er i ferd med å utfordre filmen som kunstform, og regissører og skuespillere veksler ubesværet mellom de to mediene. Hvordan er tilstandene her i Norge? Får vi en mer ensporet produksjon dersom TV-seriene også skal bestemme hvilke type filmer vi får? Er det mulig å bevare de to formenes særegenheter?”
Ivar Køhn, som skal delta i debatten, mener premisset for debatten er galt.
– Premisset for debatten er feil. Jeg tror ikke at det er slik at tv-serier nå bestemmer hvordan filmer ser ut. Derimot har tv blitt mer og mer filmisk, sier han.
Han mener film og tv må gå hånd i hånd, men atskilt.
– Det viktigste er at de beholder sine særegenheter. Man må holde tv-serier og filmer atskilt, hva gjelder uttrykksform og visningssted. Det er ikke heldig hvis tv-selskapene blir en større aktør som filmfinansieringspartner. Filmen må ikke tilpasses tv’s behov. En film som funker bra på kino er ikke nødvendigvis bra på tv, sier Køhn.
Som mener HBO og Harry Potter er spydspisser i hver sin ende.
– Tv-seriene har på mange måter vært filmens redning ettersom filmene har blitt mer eventbasert. Tv-seriene er mer karakterbasert, med HBO som klar spydspiss. Harry Potter og Ringenes Herre er spydspissene på den andre siden. Og det er utrolig viktig for filmen at vi dyrker tv-dramaet. De to mediene går hånd i hånd: Jo sterkere tv-drama, jo sterkere filmindustri, og motsatt. Jeg kjenner meg ikke igjen i fiendebildet. Film og tv er utfyllende og nødvendige for hverandres utvikling, mener Køhn.
Audun Engelstad, som er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer og har skrevet boken ”Fortelling i film og tv-serier”, er også usikker på premisset for debatten.
– Det er jo populært å påstå at tv-seriene er i front i USA og at det er der cutting edge-produksjonene skapes, med HBO-serier som The Sopranos (foto) og The Wire som de fremste eksemplene. Men jeg er litt usikker på om det er en så stor utveksling mellom tv og film. Det gjelder selvsagt for enkelte av skuespillerne fra The Sopranos, men det er få av enkeltepisoderegissørene som har noen lang filmografi bak seg, sier han.
Engelstad tror flettverksfilmen er det fremste eksemplet på utvekslingen mellom tv og film.
– Man diskuterer gjerne at tv-serier ligner på film, men sjelden at en film har noe tv-aktig over seg. Innenfor et estetisk hierarki har det fortsatt større tyngde at en tv-serie ligner på en film enn at en film ligner på en tv-serie. Men fjernsyn har åpnet for andre typer fortellinger, som flettverksfilmer. Denne fortelleformen har egentlig sin opprinnelse hos romanen og eposet, men har nok funnet veien til film via fjernsyn, selv om det ikke er noe fjernsynsspesifikt ved det, sier han.
Som tror bevegelsen er mer enveis i Norge – fra film til tv.
– Jeg har ikke inntrykk av at norsk film skuler noe særlig til fjernsyn når man planlegger en ny film. Men det skjer til en viss grad omvendt. Helt siden den første filmmeldingen på 80-tallet har man ønsket å myke opp forholdet mellom tv og film. Men det har i praksis dreid seg om at filmbransjen skal inn på tv-bransjens enemerker. Bevegelsen går «ubesværet» bare fra film til tv og ikke omvendt. Det er relevant å spørre om det blir ensporet, men da vil det gå på bekostning av tv-seriene. Serier som Torpedo og Kodenavn Hunter benytter skuespillere fra film, som tar med seg en aura derfra til tv-seerne. Det er sjelden at fjernsynet har dyrket fram en skuespiller som senere har blitt et stort filmnavn. De store satsingene bærer preg av å bruke av et fellesgods av profiler, som først og fremst har skapt seg et navn gjennom filmopptredener. Men det er dumt hvis Dahl Torp og Joner skal være i alle kanaler hele tiden, sier han.
Trygve Allister Diesen, som har laget blant annet filmen Tyven, tyven og tv-serien Torpedo, er også uenig med premisset.
– Jeg kjøper ikke grunnpremissene for debatten. Tv-seriene bestemmer ikke hvilke filmer som lages. Det er ikke bare fjernsynet som endrer filmen, men minst like mye motsatt – at filmregissører gjør tv-seriene mer visuelle, mer filmiske, ikke minst i Norge. Og det fins ikke én film og én tv-serie. Det finnes historier som skal gestaltes, og opplagte eller oppfinnsomme måter å gjøre det på, mener han.
Som mener mediene har mye å lære av hverandre.
– Det er positivt at man i tv har åpnet for en visuell måte å fortelle på. Det er folk fra film opptatt av. Og det er fint at mange går fra å skrive tv-manus til å skrive filmmanus. Tv-forfattere er vant til å skrive historier i flere lag og ikke bare – i amerikansk forstand – skrive historier som er ment å selge popcorn og happy meals. Tv-forfattere og filmregissører er en god kombinasjon, mener Diesen.
Og trekker fra Crash-regissør Paul Haggis’ eksempel.
– Paul Haggis, som gjorde Crash, er selvsagt et godt eksempel på en tv-forfatter som ble filmregissør – og tok med sin ekspertise i å fortelle på flere plan fra tv til film. Multistories-filmer har mye fra tv. Også her i Norge er det å jobbe innen begge formater en vei å gå om man skal leve av å være regissør.
Filmkritikerlagets debatt om forholdet mellom filmen og tv-dramaet finner sted klokka 16.00 i Edda 3. Panelet ledes av Dagbladets Vegard Larsen og består av blant annet produsent Synnøve Hørsdal fra Maipo, drama- og langfilmkonsulent Ivar Køhn i Norsk filmfond og kulturredaktør Mode Steinkjer i Dagsavisen.