Sommerens kinomeny kan by på rikelig med horrorfilmer. Men er det likevel dokumentarfilmen som gir oss de mest virkningsfulle grøssene?

Horrorfilmen har de siste par årene gjennoppstått som mainstreamfenomen på kino etter en lengre periode som ren hyllevare i videobutikkene. Filmer som Hostel og Saw har banet veien for en ny og usedvanlig blodig era innen horrorfilmen. Så langt er det få filmskapere som har våget seg på originale avvik fra sjangeren. Men i løpet av de neste par ukene kan du avgjøre om de to filmene The Host og Black Sheep virkelig er så annerledes i sin sjanger som enkelte kritikere hevder. Når en distributør av såkalt smal ”arthousefilm”, norske Arthaus, lanserer to horrorfilmer på kino i løpet av et par uker, da vet du at sjangeren ikke lenger er forbeholdt klamme gutterom.

The Host er den mest originale av filmene, og tilhører den markante sørkoreanske tendensen med uortodokse horrorfilmer og thrillere, der regissørenes visuelle artisteri tilfører sjangeren noe grenseoverskridende. Filmenes univers er ofte gjennomsyret av en grunnleggende usikkerhet og paranoia – noe mange tilskriver den spesielle og ofte akutte sikkerhetssituasjonen i Sør-Korea (med en uforutsigbar og aggressiv atomvåpen-makt i nord). «Artsploitation» har noen kalt disse visuelt utforskende filmene, der kommersiell sjangerfilm vi vanligvis forbinder med grovkornet action, bærer noen av kunstfilmens gevanter.

I The Host krysses og tøyes slike sjangergrenser hele tiden. Her tramper en Godzilla-aktig mutant inn i en sørkoreansk samtid der familien er i oppløsning og krigstrusselen hele tiden er nærværende.

Filmen åpner med en bøllete amerikansk bedriftsleder som beordrer en sørkoreansk ansatt til å helle ut flasker med et mystisk innhold i avløpet. Innholdet havner til slutt i Han-elva og leder til den sensasjonelle muteringen. Regissør Bong Joon-ho er mer enn dreven i sin håndtering av sjangerens konvensjoner: Han bygger opp spenningen med den samme dramaturgiske sluhet som Steven Spielberg framviste i Haisommer. Spielberg er en mester i å tøye et spenningsmoment – hvem ellers kunne ha debutert med en film som handler om en anonym lastebil som forfølger en bilist? Bong Joon-ho makter ikke på samme måten å holde tempo og spenning oppe, men kompenserer ved å vende fokus mot karakterene.

Og det er hva som gjør denne filmen spesiell og kanskje snål i våre øyne: Det muterte monsteret, som kidnapper filmens hovedperson, tvinger hennes familie til selvransakelse og gjenforening. Godzilla forløser familienevrosene!

Bong Joon-ho gjør det uten å miste grepet om de lett satiriske virkemidlene. Når familien samles på sykehuset, der alle som har vært i berøring med monsteret er stengt inne, er det som om institusjonsfarsen M.A.S.H for et øyeblikk har gjenoppstått i en sørkoreansk interneringsleir. Det gav meg en heftig krysskulturell vertigo jeg sjelden opplever på kino.

Om The Host berører en spesifikk sørkoreansk frykt, velger jeg å tro at Black Sheep berører en frykt som er spesiell for New Zeeland. Det er vel neppe tilfeldig at et land som består av langt flere sauer enn mennesker, har fostret en filmskaper som velger å lage horrorfilm om den dagen sauene slår tilbake.

Black Sheep kretser rundt den enkle ideen om sauer som blir menneskeetere og forvandler ofrene sine til zombier. Og regissøren Jonathan King gjør det med samme forkjærlighet for groteske effekter som landsmannen Peter Jackson gjorde i sine yngre år (Bad Taste, Brain Dead). Disse monstrene er som i The Host resultat av en vitenskap på ville veier, og regissøren orkestrerer sauenes blodige massakrer med både fortellerglede og ironi.

Ironisk distanse er også noe som preger zombie/splatter-filmen Planet Terror Filmen var opprinnelig en del av en såkalt ”double bill” på amerikanske kinoer, sidestilt på plakaten med Quentin Tarantinos Death Proof. Begge filmene er en hommage til søttitallets exploitationfilmer der kvinner blir lemlestet – men får anledning til å ta hevn. I Planet Terror er det en go-go-danserinne som hinker rundt med en spektakulær protese mens hun bekjemper zombier. Det er blodig og ekkelt, men ikke særlig skremmende. Rodriguez kan som Tarantino få gammel trash til å funkle i nye sammenhenger. Men målet har vel aldri vært å gjenskape det elendige filmhåndverket fra disse søttitallsfilmene, til det er Planet Terror for sofistikert og lekent laget. Jeg kan forestille meg at det var mer gøy å lage denne filmen enn det er å se den. Det er ingen tvil om at Rodriguez er en begavet filmskaper. Men etter hvert som jeg manøvrerte meg gjennom dette sinnrike blodbadet, ble jeg ganske nummen og likegyldig.

Nei, skal du se film som virkelig kan påkalle genuine grøss i sommer, så vil jeg anbefale dokumentarfilmen. Særlig innen den ”grønne bølgen” av dokumentarfilmer, er det nok å få frysninger av. Nå vil jeg ikke påstå at Al Gore skremte meg i Oscarvinneren En ubehagelig sannhet, selv om perspektivene var, ja, ubehagelige. Men filmens suksess har innledet en tendens og åpnet veien for mer kompromissløse filmer.

The 11th Hour er i likhet med En ubehagelig sannhet et utslag av hva amerikanerne kaller ”celebrity eco-activism”. Filmen fikk mye omtale i Cannes fordi filmens medprodusent og forteller, Leonard DiCaprio, kastet glans over premieren. Men DiCaprio er bare lokkematen som skal få tenåringsjentene til å se filmen. Og de vil føle seg snytt. The 11th Hour er en krass dommedagsprofeti om global oppvarming som knapt gir oss pusterom. De to regissørene Leila og Nadia Conners (som er søstre) foreskriver en besk medisin som de fleste av oss ikke ønsker å høre, og har klippet en urovekkende montasje rundt DiCaprios skikkelse.

Det er likevel ingen av dommedagsbildene i The 11th Hour som kan måle seg med bildene i den kanadiske dokumentaren. Manufactured Landscapes. I filmen følger regissør Jennifer Baichwal den kanadiske fotografen Edward Burtynsky under en reise til Kina der han utøver sin spesielle fotokunst ved å ta ”makroskopiske panoramabilder” av de arrene som menneskene påfører naturen. Det som gjør det ekstra urovekkende er Burtynskys motvilje mot å sette seg til doms over menneskenes overgrep, og hans evne til å forskjønne de groteske motivene. Åpningssekvensen er nesten vanvittig i sin storslagne monotoni når kamera panorerer hundrevis av meter langs en gigantisk kinesisk fabrikk, for så i neste øyeblikk å avdekke tusenvis av arbeidere som står i formasjon utenfor. Og slik fortsetter Burtynsky å betrakte omgivelsene, enten det er oljeavleirede strender eller søppelberg. Hans prosjekt kan noen ganger minne om Sebastiao Salgados estetiserende bilder av gruvarbeiderne i Brasil. Men Burtynsky virker ikke like opptatt av de menneskelige omkostningene. Han ser ikke blodslitet slik Salgado så det. Men det skaper en spenning i denne filmen som er viktig: Er det naturherjingene vi betrakter som skremmer oss, eller er det like mye Burtynskys innramming av dem?

The Host har premiere 6. juli
Black Sheep og Planet Terror har premiere 20. juli
The 11th Hour (foto) har foreløpig ingen norsk distributør.
Manufactured Landscapes ble lansert i mai på dvd og kan kjøpes på Aamazon.com

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i MORGENBLADET