Dokumentarfilmen er inne i en gullalder. Men hva skal til for at også de smalere årene kan funkle klarere? Evald Otterstad, som skal innlede debatt under Kortfilmfestivalen, skriver rapport om distribusjonsvilkårene for uavhengig dokumentarfilm i Norge.

– Jeg lager rapporten for Fritt ord, som etterlyste et prosjekt som skal – i tillegg til å kartlegge forholdene for distribusjonen av uavhengig dokumentarfilm i Norge i dag – presentere tanker omkring hva man kan gjøre for å forbedre distribusjonen av uavhengig dokumentarfilm i framtida, forteller Otterstad.

Han høster av egen erfaring i den kommende rapporten, som vil foreligge til høsten.

– Rapporten vil først og fremst være basert på min egen erfaring som uavhengig dokumentarfilmskaper: Man må enten jobbe med tv eller kino, eller finne smutthullene mellom. Også som interessert publikummer er jeg opptatt av å få flere dokumentarfilmer tilgjengelig. Men jeg har også hentet inn andres tanker gjennom intervjuer med aktører innen bevilgning og distribusjon. Ambisjonen er å lage en helhetlig rapport, som tar opp og debatterer denne problematikken. Jeg ser rapporten som en start, sier Otterstad.

Han mener selve begrepet dokumentarfilm bør diskuteres.

– Dokumentarfilm brukes ofte som et sekkebegrep. Men det blir som å pakke alle ostene i delikatessebutikken i gråpapir merket ”Ost”. For eksempel på bibliotekene kategoriseres dokumentarfilmer ofte under Fakta, noe som gir lav takhøyde i forhold til å problematisere sin egen formidling. Og tv-dokumentaren er en slags stivna dokumentarform, med faste sjangrer: politisk, sosial, portretterende, natur og så videre, mener han.

Otterstad sammenligner dagens uavhengige dokumentarister med Free Cinema-bevegelsen fra 1950-tallet.

– Både kort- og dokumentarfilmen har vært spillefilmens stebror, som ikke har vært tatt på alvor. Filmene har ofte vært festivaltravere, med sjeldent innpass i hverdagskulturen. Mange såkalte uavhengige dokumentarfilmer finner ikke fram i tv- og kinomarkedet. De er uavhengige både gjennom at de lages utenom de store institusjonene og ved at de i uttrykk og språk vil noe annet. Jeg sammenligner disse filmene med den britiske Free Cinema-bevegelsen fra 50-tallet, der man ønsket å skildre livet ved å ta avstand fra konvensjonene man fant innen den kommersielle filmindustrien, forteller han.

Som mener publikum undervurderes av utvelgerne.

– Noen nøkkelpersoner, som tror de vet hva markedet vil ha, bestemmer hvilke filmer som skal vises. I tv sitter noen få og bestemmer hvem som skal være innenfor og hvem som skal være utenfor. Ingebrigt Steen Jensen skrev i et avisinnlegg: ”Ikke gi oss det vi vil ha, vi fortjener mer enn som så.” Jeg mener at undervurderingen av folk er innebygd i disse systemene. Og det er enkeltpersoner, gatekeepers, som står for denne undervurderingen, sier Otterstad.

Han tror ny teknologi vil kunne bøte på enfoldet.

– Jeg er ute etter mangfold, ikke en monokultur. Man må tenke formidling på nye måter og lage nye rammer for tenkning: Kunne ikke dette vært gjort annerledes til alles fordel? Generelt er man prisgitt det som tilfeldigvis blir sendt på tv eller vist på kino. En grunntese bør være at man tar mer kontroll over hva man skal se, noe som allerede har skjedd med dvd-en. Også nettet gir nye muligheter til å unngå gatekeepers og filtere. Der kan man finne fram til nettverkssamfunn som forfølger en felles interesse. Jeg mener det kan være viktig å etablere slike nettverk eller fellesorganisasjoner for de dokumentarfilmene som faller utenfor de offisielle apparatene, sier Otterstad.

Som håper rapporten vil skape debatt.

– Dette er et maktfelt, der det er stor dynamikk: Ting er under utvikling og forandring – og det å debattere og ha bevissthet om dette kontinuerlig er viktig. Tv er for eksempel under press med hensyn til sin profil – og likeså kinoen. Og det er krefter som forsøker å vende utviklingen i sin retning. Multinasjonale selskaper, med sine advokater, er hele tiden aktive overfor amerikanske domstoler, og det lages tillegg til loven der de får igjennom sine formuleringer og sine krav under dekke av at de ivaretar åndsverksloven. Dette påvirker også norsk virkelighet uten at premissene for slik rettighetslovgivning har vært diskutert ordentlig her i landet.

Foto: Alt om min far