Når det fremste symbolet på den franske kjærligheten til filmen, filmfestivalen i Cannes, feirer 60 år denne uken, kan det skje med en kraftig bismak, skriver Kjetil Lismoen.

Når det fremste symbolet på den franske kjærligheten til filmen, filmfestivalen i Cannes, feirer 60 år denne uken, kan det skje med en kraftig bismak, skriver Kjetil Lismoen.
Det er sjelden filmtidsskrifter kaster seg inn i et presidentvalg og med den største selvfølgelighet lanserer konkrete forslag til politiske løsninger. Men i Frankrike har filmen en så høy status i offentligheten at det faller helt naturlig. I forrige utgave av filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma lanserte redaksjonen en rekke punkter som den mener kan løfte den franske filmen ut av en krise. Det er ikke noe nytt at Cahiers du Cinéma engasjerer seg politisk. Tidsskriftet oppsto i 1951 som en protest mot status quo i fransk film og la grunnlaget for den franske auteurfilmen og «den nye bølgen».
Det spesielle denne gangen er det kulturpolitiske tøværet som er i ferd med å blåse opp rundt den franske filmen. For i likhet med det spesielle franske sosiale systemet, som valgets vinner Nicolas Sarkozy vil reformere, står også det unike franske støttesystemet for film overfor et kraftig press.
Ingen andre steder i verden har filmen en så prestisjefylt posisjon som i Frankrike. Den framstår som selve spydspissen i franskmennenes insistering på å unnta kulturen fra frihandel, fri konkurranse og subsidiebegrensning. Da GATT-forhandlingene i 1991 sto i sin avsluttende fase, var det Frankrike som tvang de øvrige EU-landene til felles front mot USAs krav om å myke opp restriksjoner i handelen med audiovisuelle tjenester. Siden har franskmennene være selve garantisten for denne politikken innad i EU.
Men med Nicolas Sarkozy har Frankrike fått en president med større tro på liberalisering og fri konkurranse. Mens Jacques Chirac har vært en forkjemper for det franske unntaket, stiller Sarkozy seg ikke like avvisende til en oppmykning av det. Det var nok det som fikk de fleste filmelskende franskmenn til å se rødt under den avgjørende duellen mellom Sarkozy og sosialisten Ségolène Royal. Sosialistene har stått ved de sterke fagforeningenes side og vil opprettholde status quo i fransk film. Og venstresidens allianse med filmen har sterke historiske røtter. Det var filmen som i sin tid utløste de første opptøyene sommeren 1968 da kulturminister André Malraux sparket Henri Langlois fra stillingen som leder av Det franske cinemateket. Langlois hadde i kraft av sin stilling og karisma vært selve innfallsporten til filmens verden for en ny og svært cinefil generasjon franskmenn, og kulturminister Malraux’ beslutning gjenspeilte en total mangel på fortrolighet med den nye tidsånden.
Men sosialistenes flørt med filmen har ikke nødvendigvis bare hjulpet de franske filmene. Minnene om den gangen en filmkurator satte Paris på hodet forblir en nostalgisk reise tilbake til en tid da mange trodde at filmen kunne forandre verden. Cahiers-redaksjonens poeng er at dagens ordning ikke tilgodeser de særegne talentene som systemet var ment for. I tillegg har den profilerte kulturøkonomen og professoren Françoise Benhamou ledet flere utredinger om fransk kulturstøtte. Hennes debattbok Les Dérèglements de l’exception culturelle kom ut for et år siden ( omtalt av Norsk filmfonds Nils Klevjer Aas i en tidligere artikkel). Der drøfter hun hele det komplekse franske støttesystemet til kulturformål. Konklusjonen var at systemet er blitt et uoversiktlig mosaikk der stadig nye ordninger er blitt innført for å dekke over problemer. Benhamou hevder at støttesystemet for film er blitt altfor kompleks, både å styre politisk, å forvalte og ikke minst: å bruke. De store aktørene produserer stort sett filmer som tilfredsstiller det hjemlige tv-markedet eller som imiterer Hollywood – og lenger unna intensjonene bak støttesystemet kan man knapt komme.
Denne debatten – og utfallet av det franske presidentvalget – er ikke bare viktig for fransk film, men for all film som lages utenfor selvforsynte industrier som Hollywood, Bollywood og den japanske audiovisuelle kulturen. For det franske systemet har også lenge gavnet den internasjonale filmen. Amerikanske independents som David Lynch og Jim Jarmusch har nytt godt av fransk støtte, det samme har film fra Afrika, Asia og Midtøsten.
Som Klevjer Aas har påpekt, vil også den norske filmen kunne bli rammet. UNESCOs «Konvensjon om beskyttelse av kulturelt mangfold» verner riktignok om nasjonale støtteordninger på filmfeltet. Men om det skulle oppstå tvil om de kulturpolitiske hensynene, slik det til dels har oppstått rundt EU-traktatens artikkel 151, må man regne med hard kamp med audiovisuelle stormakter som USA og Japan under fremtidige WTO-runder. Denne usikkerheten er nok ikke det bakteppet Cannes-ledelsen hadde ønsket før de ruller ut den røde løperen 16. mai. Selv om Cannes ikke lenger er et så viktig vindu for franske filmer, så er det fortsatt et fabelaktig utstillingsvindu for en råflott fransk filmpolitikk. Det er her verdensfilmens særegne stemmer blir skjøvet frem for verdenspressen og filmelskerne, det er her filmindustriens evige basketak mellom børs og katedral synliggjøres på fascinerende måter.
Derfor vil vi alle tape på en svekket fransk filmkultur – enten det skjer som følge av et degenerert støttesystem eller en brutal liberalisering. Men kanskje vil Nicolas Sarkozy få behov for å vise at også han er erkefransk – og ikke den «amerikaniserte bulldoggen» mange hevder han er. Og da finnes det kanskje ikke en mer velegnet og erkefransk symbolsak enn nettopp filmen?
Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i en lengre versjon i Morgenbladet
Rushprint vil blogge daglig fra Cannes denne og neste uke. Du kan lese bloggen her: RUSHBLOGG
Når det fremste symbolet på den franske kjærligheten til filmen, filmfestivalen i Cannes, feirer 60 år denne uken, kan det skje med en kraftig bismak, skriver Kjetil Lismoen.
Det er sjelden filmtidsskrifter kaster seg inn i et presidentvalg og med den største selvfølgelighet lanserer konkrete forslag til politiske løsninger. Men i Frankrike har filmen en så høy status i offentligheten at det faller helt naturlig. I forrige utgave av filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma lanserte redaksjonen en rekke punkter som den mener kan løfte den franske filmen ut av en krise. Det er ikke noe nytt at Cahiers du Cinéma engasjerer seg politisk. Tidsskriftet oppsto i 1951 som en protest mot status quo i fransk film og la grunnlaget for den franske auteurfilmen og «den nye bølgen».
Det spesielle denne gangen er det kulturpolitiske tøværet som er i ferd med å blåse opp rundt den franske filmen. For i likhet med det spesielle franske sosiale systemet, som valgets vinner Nicolas Sarkozy vil reformere, står også det unike franske støttesystemet for film overfor et kraftig press.
Ingen andre steder i verden har filmen en så prestisjefylt posisjon som i Frankrike. Den framstår som selve spydspissen i franskmennenes insistering på å unnta kulturen fra frihandel, fri konkurranse og subsidiebegrensning. Da GATT-forhandlingene i 1991 sto i sin avsluttende fase, var det Frankrike som tvang de øvrige EU-landene til felles front mot USAs krav om å myke opp restriksjoner i handelen med audiovisuelle tjenester. Siden har franskmennene være selve garantisten for denne politikken innad i EU.
Men med Nicolas Sarkozy har Frankrike fått en president med større tro på liberalisering og fri konkurranse. Mens Jacques Chirac har vært en forkjemper for det franske unntaket, stiller Sarkozy seg ikke like avvisende til en oppmykning av det. Det var nok det som fikk de fleste filmelskende franskmenn til å se rødt under den avgjørende duellen mellom Sarkozy og sosialisten Ségolène Royal. Sosialistene har stått ved de sterke fagforeningenes side og vil opprettholde status quo i fransk film. Og venstresidens allianse med filmen har sterke historiske røtter. Det var filmen som i sin tid utløste de første opptøyene sommeren 1968 da kulturminister André Malraux sparket Henri Langlois fra stillingen som leder av Det franske cinemateket. Langlois hadde i kraft av sin stilling og karisma vært selve innfallsporten til filmens verden for en ny og svært cinefil generasjon franskmenn, og kulturminister Malraux’ beslutning gjenspeilte en total mangel på fortrolighet med den nye tidsånden.
Men sosialistenes flørt med filmen har ikke nødvendigvis bare hjulpet de franske filmene. Minnene om den gangen en filmkurator satte Paris på hodet forblir en nostalgisk reise tilbake til en tid da mange trodde at filmen kunne forandre verden. Cahiers-redaksjonens poeng er at dagens ordning ikke tilgodeser de særegne talentene som systemet var ment for. I tillegg har den profilerte kulturøkonomen og professoren Françoise Benhamou ledet flere utredinger om fransk kulturstøtte. Hennes debattbok Les Dérèglements de l’exception culturelle kom ut for et år siden ( omtalt av Norsk filmfonds Nils Klevjer Aas i en tidligere artikkel). Der drøfter hun hele det komplekse franske støttesystemet til kulturformål. Konklusjonen var at systemet er blitt et uoversiktlig mosaikk der stadig nye ordninger er blitt innført for å dekke over problemer. Benhamou hevder at støttesystemet for film er blitt altfor kompleks, både å styre politisk, å forvalte og ikke minst: å bruke. De store aktørene produserer stort sett filmer som tilfredsstiller det hjemlige tv-markedet eller som imiterer Hollywood – og lenger unna intensjonene bak støttesystemet kan man knapt komme.
Denne debatten – og utfallet av det franske presidentvalget – er ikke bare viktig for fransk film, men for all film som lages utenfor selvforsynte industrier som Hollywood, Bollywood og den japanske audiovisuelle kulturen. For det franske systemet har også lenge gavnet den internasjonale filmen. Amerikanske independents som David Lynch og Jim Jarmusch har nytt godt av fransk støtte, det samme har film fra Afrika, Asia og Midtøsten.
Som Klevjer Aas har påpekt, vil også den norske filmen kunne bli rammet. UNESCOs «Konvensjon om beskyttelse av kulturelt mangfold» verner riktignok om nasjonale støtteordninger på filmfeltet. Men om det skulle oppstå tvil om de kulturpolitiske hensynene, slik det til dels har oppstått rundt EU-traktatens artikkel 151, må man regne med hard kamp med audiovisuelle stormakter som USA og Japan under fremtidige WTO-runder. Denne usikkerheten er nok ikke det bakteppet Cannes-ledelsen hadde ønsket før de ruller ut den røde løperen 16. mai. Selv om Cannes ikke lenger er et så viktig vindu for franske filmer, så er det fortsatt et fabelaktig utstillingsvindu for en råflott fransk filmpolitikk. Det er her verdensfilmens særegne stemmer blir skjøvet frem for verdenspressen og filmelskerne, det er her filmindustriens evige basketak mellom børs og katedral synliggjøres på fascinerende måter.
Derfor vil vi alle tape på en svekket fransk filmkultur – enten det skjer som følge av et degenerert støttesystem eller en brutal liberalisering. Men kanskje vil Nicolas Sarkozy få behov for å vise at også han er erkefransk – og ikke den «amerikaniserte bulldoggen» mange hevder han er. Og da finnes det kanskje ikke en mer velegnet og erkefransk symbolsak enn nettopp filmen?
Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i en lengre versjon i Morgenbladet
Rushprint vil blogge daglig fra Cannes denne og neste uke. Du kan lese bloggen her: RUSHBLOGG