En ny generasjon utfordrer Hollywood og underholdningsindustrien med sin lek med «virkelighet». Ser vi begynnelsen på en ny garasjeband-æra innen filmen, spør Kjetil Lismoen.

Den amerikanske filmkritikeren Pauline Kael omtalte i sin tid filmskaperne bak den franske nye bølgen som «de nye brutalistene». Det var filmskapere som rystet kinopublikummet med sine virkemidler, og plasserte filmen i et nytt forhold til samtiden og virkeligheten.

Kael ønsket seg en film som kunne vekke oss i mer enn fysisk forstand. Derfor ville hun nok steilet av parallellen jeg nå vil trekke. Men det kan være liten tvil om at den tendensen vi ser i form av primitive videosnutter og kvasidokumentarer, enten det er på kino, fjernsyn eller nettet, varsler om at en ny generasjon «brutalister» er på vei.

Det har skjedd et markant skifte i de unge brukernes sensibilitet (ja, her snakker vi ikke lenger om «publikum»), som har skapt tilløp til panikk blant Hollywood-studioene.

Resultatet er på ene siden en masseproduksjon av kvasi-dokumentarer og nettsteder, finansiert i det skjulte av reklameselskaper og filmstudioer; på andre siden en raskt voksende underskog av frie amatørfilmskapere på nettsteder som YouTube.

Så hva innebærer det at tunge aktører pakker inn sitt budskap og sine produkter som om de var produsert av amatører for å få oppmerksomhet?

Det betyr at noe merkelig har skjedd, mener Henry Jenkins ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). Jenkins har skrevet boken Convergence Culture: Where Old and New Media Collide. Han mener budskapet ikke er til å ta feil av: Skal man nå den nye generasjonen, må man gjøre det med en primitiv estetikk og grenseoverskridende humor. Og sist, men ikke minst: Man må holde på virkelighetseffekten – og leke med den.

Slik for eksempel Mesh Flinders har gjort det med kvasi-nettstedet LonelyGirl15. Det er en videoblogg som fortsatt trekker til seg hundretusener av brukere lenge etter at det ble avdekket at «den ensomme» bloggeren er iscenesatt. Selv da nettbrukerne innså at den ensomme jenta på videobloggen var en rollefigur, ønsket de å tro på historien hennes. Så sterk er den nye generasjonens appetitt på virkelighet på film.

«Jackass-generasjonen» kaller filmstudioene denne nye dynamiske, men uforutsigbare faktoren i sine publikumssegmenter. Men det er en for snever definisjon, siden den ekskluderer så mange av jentene.

Det som skjer er en del av en større omveltning der det tradisjonelle maktforholdet mellom underholdningsindustrien og sluttbrukerne er endret radikalt.

Første fase av revolusjonen var at produksjonsmidlene ble gjort tilgjengelig for de fleste. Men det hjalp lite å lage et lite mesterverk på eget dv-kamera så lenge kinoene og tv-kanalene ikke ville vise det. Den avgjørende fasen hvor distribusjonen også gjøres tilgjengelig er vi inne i nå, og YouTube er bare begynnelsen. Det siste tiåret har vi sett fremveksten av «gjør det selv-media», skriver Jenkins i Convergence Culture. Men alle aktørene har holdt seg for seg selv i hver sitt vesle hjørne. Nå er denne grasrota samlet på YouTube i en slags kreativ smeltedigel der de lærer av hverandre.

Mye av den kreative kontrollen er nå i hendene på individuelle aktører som bruker sterke virkemidler. De representerer en generasjon som er vokst opp med reality-tv og Jackass, og ser det som helt naturlig å leke med dokumentariske virkemidler og overskride grenser med stunts og grov humor. Jenkins omtaler tendensen som «det 21. århundrets vaudeville». Vaudeville besto også av korte innslag som var innbyrdes forskjellige, men som alle handlet om å sjokkere og fascinere. Jenkins ber oss se på YouTube som verdens største «improvisasjonstrupp». Akkurat som flere generasjoner komikere utviklet seg gjennom tv-show som Saturday Night Live, holder nye generasjoner på med det samme på YouTube, og ringvirkningene er i ferd med å bre seg til resten av underholdningsfæren.

Fascinasjonen for stunts og sjokkerende humor er som Jenkins’ vaudeville-referanse tilsier ikke noe nytt, og det mest vellykkede mainstreamfenomenet er heller ikke laget av ungdom. Kvasidokumentaren Borat gikk rett hjem hos denne nye generasjonen med sin lek med dokumentarfilmens grenser. Regissøren Larry Charles er en veteran innen tv-serieformatet i USA, mens hovedpersonen Sacha Baron Cohen er en etablert komiker som lenge har utforsket kvasidokumentarens komiske potensial med sin figur Ali G.

På mange måter er Borat essensen av den typiske YouTube-dokumentaren: Den har en enkel, episodisk fortellerform og shabby estetikk, den virker spontan og noen ganger «virkelig».

Filmens enorme suksess rystet filmstudioene i Hollywood fordi det ikke var noe de kunne forutse eller forstå. Men det siste året har det foregått en «boratifisering» innad i filmstudioene der en rekke amatørfilskapere fra YouTube er satt på kontrakt. De skal fungere som sensorer for den nye tidsånden som utspiller seg på YouTube og pakke den inn i kinoformatet.

Det amerikanske bransjebladet Moviemaker sammenlikner YouTube-invasjonen i Hollywood med rock ‘n’ roll-generasjonens erobring av filmstudioene på 1970-tallet. LonelyGirl15-skaperen Flinders føler seg hensatt til epoken da unge filmskapere som Scorsese og Coppola ble hyret for å fornye studiofilmen, og er allerede i samtaler med studioene om å lage film. Det fortelles om pitche-møter der YouTube-filmskapere åpner med å vise til antall treff. Filmhistoriker Joe Leydon sammenlikner YouTube-filmene med garasjeband-kulturen: Han mener mange av disse filmskaperne vil bli en del av studiosystemet på samme måte som noen garasjeband vil tegne kontrakt med de store plateselskapene. Han er sikker på at fremtidens filmskapere innen komedien og kvasidokumentaren sitter akkurat nå og lager videosnutter de vil legge ut på YouTube.

Men det er ikke sikkert at YouTube-generasjonens sensibilitet så lett lar seg overføre til den mer konservative kinofilmen. Bare ta eksemplet med lanseringen av den internasjonale versjonen av Christopher Nielsens langfilm Slipp Jimmy fri. Nielsens anarkistiske 3D-film er som skapt for YouTube- og Jackass-generasjonen – med sin respektløse humor og radbrekking av animasjonsfilmens konvensjoner. Lenge før filmen ble vist i Cannes, var den et hett samtaleemne blant filmbloggere i både USA og Europa. Det var særlig lovnaden om en narkoman elefant og animasjonsfilmens første eksplisitte sexscene som pirret disse unge bloggerne. Samtidig satt amerikanske salgsagenter og snakket om at disse elementene måtte tones ned om filmen skulle ha en sjanse på det amerikanske markedet.

Med andre ord: man måtte fjerne seg fra filmens primære målgruppe for å tilfredsstille kinopublikummet i den amerikanske Midtvesten. Men tar man vekk det mest uregjerlige og hysteriske ved Christopher Nielsens univers, hva sitter man igjen med da?

Denne historien fra filmindustriens humørløse kvern forteller oss at den virkelig kunne trenge en rystelse – og at det bare er å håpe at YouTube-generasjonen virkelig kan skake den i sine grunnvoller.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i en lengre versjon i Morgenbladet