Gus Van Sant har rappet Wong Kar Wais fotograf og resultatet er like besettende som det er krevende. Men hvorfor stormet Roman Polanski ut av pressekonferansen?
Cannes 2007 – dag 5 & 6
Gus Van Sant har rappet Wong Kar Wais fotograf og resultatet er like besettende som det er krevende. Men hvorfor stormet Roman Polanski ut av pressekonferansen?
Under pressekonferansen for jubileumsfilmen for Cannesfestivalens 60 år, To each his own cinema, stormet Roman Polanski rasende ut av presserommet. Han var fornærmet over hva han mente var banale spørsmål fra de frammøtte journalistene.
Og når sant skal sies, så var ikke konferansen noe stolt øyeblikk for filmjournalistikken. I et historisk øyeblikk hadde festivalen fått samlet et tyvetalls prisvinnere i samme rom. Men det var sjelden spørsmålene hevet seg over det forutsigbare – og noen ganger det totalt idiotiske.
Men inne i kinosalene har det i hvert fall vært tegn til intelligent liv.
I Paranoid Park viderefører Gus Van Sant stilen fra Elephant og Last Days med en tilsynelatende udramatisk nedtelling til en dramatisk hendelse. Vi møter nok en gang på en passiv og fremmedgjort tenåring som ikke synes å holde på med noe betydningsfullt. Når han for alvor opplever noe dramatisk, skildrer Van Zant det med distanse: Det som skjer gjør noe med gutten, men vi vet ikke hva og kan bare fornemme det.
Mens Van Sant i Elephant og Last Days kunne være nesten demonstrativ i sin nedtoning av de dramatiske hendelsene (massakren i Elephant fant sted utenfor kamerabildet), utspiller handlingen seg innenfor billedruten denne gangen. Stilen er tilbakeholden, noe som kanskje vil overraske de som kjenner til fotograf Christopher Doyles tidligere filmer. Denne bloggen har gitt uttrykk for at Wong Kar Wais film i hovedprogrammet lider under fraværet av Doyle. I Paranoid Park skaper han en besettende atmosfære med et utvasket og bevegelig videoformat som passer godt til hovedpersonens forvirrede, rastløse tilstand. Om Van Sant iblant irriterer med eksentriske kamerautsnitt og ”forskjønnende” nærbilder av unge gutter, er det en dynamisk og nyansert uttrykksfullhet i kameraarbeidet du ikke ser ofte i filmer skutt på video.
LES MER PÅ RUSHBLOGGS CANNES-SEKSJON: CANNES 2007
Foto: Michael Winterbottom og skuespillerne fra The Might Heart.
Cannes 2007 – dag 5 & 6
Gus Van Sant har rappet Wong Kar Wais fotograf og resultatet er like besettende som det er krevende. Men hvorfor stormet Roman Polanski ut av pressekonferansen?
Gus Van Sant har rappet Wong Kar Wais fotograf og resultatet er like besettende som det er krevende. Men hvorfor stormet Roman Polanski ut av pressekonferansen?
Under pressekonferansen for jubileumsfilmen for Cannesfestivalens 60 år, To each his own cinema, stormet Roman Polanski rasende ut av presserommet. Han var fornærmet over hva han mente var banale spørsmål fra de frammøtte journalistene.
Og når sant skal sies, så var ikke konferansen noe stolt øyeblikk for filmjournalistikken. I et historisk øyeblikk hadde festivalen fått samlet et tyvetalls prisvinnere i samme rom. Men det var sjelden spørsmålene hevet seg over det forutsigbare – og noen ganger det totalt idiotiske.
Men inne i kinosalene har det i hvert fall vært tegn til intelligent liv.
I Paranoid Park viderefører Gus Van Sant stilen fra Elephant og Last Days med en tilsynelatende udramatisk nedtelling til en dramatisk hendelse. Vi møter nok en gang på en passiv og fremmedgjort tenåring som ikke synes å holde på med noe betydningsfullt. Når han for alvor opplever noe dramatisk, skildrer Van Zant det med distanse: Det som skjer gjør noe med gutten, men vi vet ikke hva og kan bare fornemme det.
Mens Van Sant i Elephant og Last Days kunne være nesten demonstrativ i sin nedtoning av de dramatiske hendelsene (massakren i Elephant fant sted utenfor kamerabildet), utspiller handlingen seg innenfor billedruten denne gangen. Stilen er tilbakeholden, noe som kanskje vil overraske de som kjenner til fotograf Christopher Doyles tidligere filmer. Denne bloggen har gitt uttrykk for at Wong Kar Wais film i hovedprogrammet lider under fraværet av Doyle. I Paranoid Park skaper han en besettende atmosfære med et utvasket og bevegelig videoformat som passer godt til hovedpersonens forvirrede, rastløse tilstand. Om Van Sant iblant irriterer med eksentriske kamerautsnitt og ”forskjønnende” nærbilder av unge gutter, er det en dynamisk og nyansert uttrykksfullhet i kameraarbeidet du ikke ser ofte i filmer skutt på video.
LES MER PÅ RUSHBLOGGS CANNES-SEKSJON: CANNES 2007
Foto: Michael Winterbottom og skuespillerne fra The Might Heart.
Les også
- Prix Europa til norsk dramaserie og dokumentar.
- All verdens diamanter.
- Høydepunkter på BIFFs jubileumsutgave.
- Årets svenske kinofenomen med sterk åpning i Norge.
- Tre norske filmer til hovedkonkurransen på Cinekid.
- Skjerpings!
- – I mine øyne er «Elskling» en heltehistorie.
- Ny overenskomst for dramaproduksjon.
- God åpning for «Armand» på kino.
- Skuffelse over statsbudsjettet.