Michael Moore har gjort det igjen: Med sin retoriske begavelse og enøyde rettferdighetssans har han laget en underholdende og gnistrende dokumentar som tok Cannes med storm.
Cannes 2007 – dag 3 & 4
Michael Moore har gjort det igjen: Med sin retoriske begavelse og enøyde rettferdighetssans har han laget en underholdende og gnistrende dokumentar som tok Cannes med storm.
Filmfestivalen i Cannes begynner å finne formen. I går kveld spjæret det irske bandet U2 den røde løperen foran festivalpalasset i en spesiell utendørs minikonsert før visningen av deres konstertfilm U2 3D – godt hjulpet av en vilt dansende og dritings Javier Bardem. Men Bardem hadde grunn til å ta en fest. Han har fått strålende kritikker etter sin rolle i Coenbrødrenes No Country for old men. På papiret virker Cormac McCarthys knustørre og stoiske prosa som noe Coenbrødrene burde få noe ut av. No Country for old men er dessuten McCarthys mest ”gotiske” roman, og burde harmonere med brødrenes eksentriske håndlag med skrudde og mørke strømninger (sist sett i The Ladykillers, som ble vist i Cannes i 2005). Som vanlig kan Coenbrødrene by på like mange briljante som uforløste scener. Det virker på meg som de bevisst legger litt grus i det ellers så velsmurte dramaturgiske maskineriet – bare for å se hva som skjer. Og noen ganger treffer de blink, andre ganger ikke. Bardem er uansett en sann svir som representant for menneskelig ondskap, og flere kritikere sammenlikner rollen med Dennis Hoppers underlige mørkemann i Blue Velvet.
Michael Moore har gjort det igjen: Med sin retoriske begavelse og enøyde rettferdighetssans har han laget en underholdende og gnistrende dokumentar som tok Cannes med storm. Sicko tar for seg det amerikanske velferdssystemet og den darwinismen som har fått prege det. Med enkle virkemidler viser Moore hvordan tusenvis av mennesker dør eller dumpes som søppel fordi de ikke har råd til sykeforsikring. Som vanlig er det ikke plass til mange nyanser i Moores univers, men jeg savnet ikke nyansene så mye denne gangen. Moore har rettferdigheten helt og holdent på sin side denne gangen, og han vet det. Sicko er et lidenskapelig innlegg for medmennskeligher og Moore spør hva det er som gjør at Amerika har så liten empati med de utslåtte og syke. Så får det ikke hjelpe at han mot slutten må ty til litt for mye showmanship og billige triks for å gi filmen den ekstra underholdningsverdi som den kommersielle kinofilmen gjerne krever.
LES MER PÅ RUSHBLOGGS CANNES-SEKSJON: CANNES 2007
Cannes 2007 – dag 3 & 4
Michael Moore har gjort det igjen: Med sin retoriske begavelse og enøyde rettferdighetssans har han laget en underholdende og gnistrende dokumentar som tok Cannes med storm.
Michael Moore har gjort det igjen: Med sin retoriske begavelse og enøyde rettferdighetssans har han laget en underholdende og gnistrende dokumentar som tok Cannes med storm.
Filmfestivalen i Cannes begynner å finne formen. I går kveld spjæret det irske bandet U2 den røde løperen foran festivalpalasset i en spesiell utendørs minikonsert før visningen av deres konstertfilm U2 3D – godt hjulpet av en vilt dansende og dritings Javier Bardem. Men Bardem hadde grunn til å ta en fest. Han har fått strålende kritikker etter sin rolle i Coenbrødrenes No Country for old men. På papiret virker Cormac McCarthys knustørre og stoiske prosa som noe Coenbrødrene burde få noe ut av. No Country for old men er dessuten McCarthys mest ”gotiske” roman, og burde harmonere med brødrenes eksentriske håndlag med skrudde og mørke strømninger (sist sett i The Ladykillers, som ble vist i Cannes i 2005). Som vanlig kan Coenbrødrene by på like mange briljante som uforløste scener. Det virker på meg som de bevisst legger litt grus i det ellers så velsmurte dramaturgiske maskineriet – bare for å se hva som skjer. Og noen ganger treffer de blink, andre ganger ikke. Bardem er uansett en sann svir som representant for menneskelig ondskap, og flere kritikere sammenlikner rollen med Dennis Hoppers underlige mørkemann i Blue Velvet.
Michael Moore har gjort det igjen: Med sin retoriske begavelse og enøyde rettferdighetssans har han laget en underholdende og gnistrende dokumentar som tok Cannes med storm. Sicko tar for seg det amerikanske velferdssystemet og den darwinismen som har fått prege det. Med enkle virkemidler viser Moore hvordan tusenvis av mennesker dør eller dumpes som søppel fordi de ikke har råd til sykeforsikring. Som vanlig er det ikke plass til mange nyanser i Moores univers, men jeg savnet ikke nyansene så mye denne gangen. Moore har rettferdigheten helt og holdent på sin side denne gangen, og han vet det. Sicko er et lidenskapelig innlegg for medmennskeligher og Moore spør hva det er som gjør at Amerika har så liten empati med de utslåtte og syke. Så får det ikke hjelpe at han mot slutten må ty til litt for mye showmanship og billige triks for å gi filmen den ekstra underholdningsverdi som den kommersielle kinofilmen gjerne krever.
LES MER PÅ RUSHBLOGGS CANNES-SEKSJON: CANNES 2007
Les også
- NRKs etiske risikosport.
- «Armand» og «Sex» på omfattende reise i Europa.
- Et farvel til «septembermordet».
- «Tundraens voktere» på kino og strømming i USA.
- NFI prioriterer rumensk toppregissør.
- Mubi har sikret seg Triers «Affeksjonsverdi».
- Norsk film frir til både Kina og Taiwan.
- Årets Gullruten-nominasjoner.
- Joachim Trier til hovedkonkurransen i Cannes.
- – Vi valgte ut filmene som begeistret, provoserte og imponerte oss mest.