De danske og svenske filminstituttene slakter Trond Giskes filmmelding, som vil flytte Norsk filminstitutts filmarkiv fra Oslo til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.
– Filminstituttet må holdes samlet, mener de, og får støtte av en av Norges fremste eksperter.

Filmmeldingens største overraskelse – som ikke er i tråd med Einarsson-utvalget – er at Filminstituttets filmarkiv skal flyttes til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. mange mener dette vil rasere et lite miljø, og sårt tiltrengt spisskompetanse vil forsvinne.
NFI-direktør Vigdis Lian mener det er ”forunderlig og ikke i tråd med sammenslåingene som er blitt gjort i for eksempel Sverige, Danmark og Frankrike, og som det er naturlig å sammenligne seg med”. Hvilke konsekvenser tror lederne av de svenske og danske filmarkivene en slik flytting vil ha?

Jon Wengström, arkivsjef ved Svenska Filminstitutet, mener at Giskes flytteplaner er meningsløse.

– Jeg stiller meg tvilende til eventuelle fordeler med dette, men ser flere mulige problemer: Jeg mener at arkiv og cinematek er to sider av samme sak. Og det er uheldig for Cinemateket i Oslo om man flytter langtidsforvaring og restaurering til Mo i Rana. Cinemateket må i sin programvirksomhet ha nær kontakt med arkivet. Cinemateket er jo arkivets visningsvindu. Arkivmiljøet trengs i nærheten for at Cinemateket skal være bra, sier han.

Wengström tror dette definitivt kommer til å koste mer enn det smaker.

– Også rent logistisk og samfunnsøkonomisk virker dette veldig dumt. Hvis man har en tre-fire visninger hver dag og viser, som oss i Stockholm, omtrent 70 prosent av filmene fra egne samlinger, er det dumt å sende kopier fram og tilbake til Mo i Rana. En annen ting er at filmer som lånes inn ofte ses igjennom av arkivpersonalet før de vises, slik at man vet i hvilken stand filmen kom inn i. Man må ha arkivkunnskapen på det stedet man viser filmen, sier han.

Som også tror forskningsmiljøene vil lide av en eventuell flytting.

– Fra vårt arkivsynspunkt er det verdifullt med nær tilgang til bibliotek, med for eksempel faktaopplysninger om kontrakter eller lignende. En flytting vil være negativt både for arkivet og for forskermiljøet i Norge. En fordel i Stockholm er at filmvitenskap ved Universitetet i Stockholm ligger i samme hus som oss. Studenter og forskere har dermed enkel tilgang til våre samlinger, og det nære samspillet virker begge veier. Det finnes vel ingen filmvitenskapelig utdanning i Mo i Rana, men derimot i Trondheim og Oslo?

Wengström tror ikke elektroniske digitaloverføringer vil kunne erstatte den fysiske kontakten med filmen for forskerne i framtiden.

– En viss type forskning krever at man sitter med det fysiske filmmaterialet. Digitaliseringen letter tilgangen, men gir ikke samme informasjon som selve filmen, mener han.

Han mener forslaget om flytting ikke henger i hop med intensjonen og ideen bak sammenslåingen av de tre institusjonene.

– Man ønsker nå i Norge, som i Sverige, å få ett institutt som tar hånd om filmen samlet – fra første manusstøtte til langtidsarkiveringen. Hvis man har en slik idé, bør man holde instituttet samlet. De ulike delene bør holdes samlet, siden de vil ha stort utbytte av hverandre, sier Wengström.

Dan Nissen, områdedirektør for Museum & Cinematek ved Det Danske Filminstitut, mener også at filmen i Norge bør ivaretas helhetlig – av én institusjon.

– Jeg sier meg enig i Einarsson-utvalgets markering: at ansvaret for å ta vare på og formidle den filmiske kulturarven ivaretas best av én institusjon, som har fokus på filmen som kunst og kulturform. Altså vil ansvaret, etter min vurdering, ligge best hos Filminstituttet. Løsningen ligner en administrativ beslutning, hvis konsekvenser ikke er analysert tilstrekkelig, mener han.

Nissen mener en flytting særlig vil skade Cinematekets oppgaver.

– For det andre vil overflyttingen reise en lang rekke logistiske problemer: Hvis filmsamlingen ligger i Mo i Rana og Cinemateket i Oslo vil det bety daglig frakt av film over lang avstand, hvilket kun gagner fraktmennesker, ikke formidlingen av filmarven. Forestillingen om at digitalisering løser problemene er en ren abstraksjon, som ikke forholder seg til formidlingen av de filmene som man ikke kan eller har tillatelse til å digitalisere, men som likevel skal formidles: for eksempel den internasjonale filmkunsten, som det er et Cinemateks fornemme oppgave å formidle, sier han.

Som også påpeker et arkivs internasjonale forpliktelser.

– En atskillelse av arkiv- og Cinemateksdrift vil dessuten med garanti reise en rekke grensestridigheter, hvor Cinemateket har bruk for en rekke filmer til visning, hvilket vil trekke på arbeidsmessige og økonomiske ressurser i arkivet, et trekk som arkivet i så fall må være innstilt på å prioritere. Der er mange gode eksempler på at denne atskillelsen ikke fungerer eller krever at det blir innført betaling for utlånsservice. For ikke å snakke om det internasjonale samarbeidet. FIAF-arkiver og Cinemateker låner gratis kopier av hverandre. Det er en avgjørende viktig forutsetning for å kunne tilby et bredt og variert program. Arkivet i Mo i Rana må dermed være forberedt på å betjene cinemateker internasjonalt med gratis kopiutlån dersom det norske Cinemateket omvendt fortsatt skal kunne låne kopier gratis av internasjonale partnere. Hvis det ikke er en gjensidighet i denne trafikken, vil den etter hvert stoppe, mener han.

Nissen ser ikke noen fordeler ved å separere arkivet fra resten av filmmiljøet.

– Konkluderende må jeg si at tanken om å legge de forskjellige filminstitusjonene sammen er helt innlysende og i tråd med den danske situasjonen. Desto mer merkverdig er det da at man likevel velger å lage en annen separasjon i filmverdenen, nemlig utskillelsen av en avgjørende vital del: arkivet.

Torkell Sætervadet, kinoteknisk konsulent og tidligere medarbeider i NFI, mener den samlet sett grundige Filmmeldingen på ett punkt konkluderer feil. Han mener det finnes sterke faglige argumenter mot å flytte ansvaret for bevaring og særlig restaurering av den norske filmen fra NFI til NB.

– Fundamentet for NFIs virksomhet er filmarkivet, og i forlengelse av dette den formidlings- og museumsvirksomheten som alt fra Filmmuseet til Cinemateket innebærer. All kuratorvirksomhet er nødvendigvis knyttet til samlingene, og en kurator uten samling er som en bil uten hjul. I det øyeblikket NFIs filmarkiv overføres til NB, blir museet fratatt sin samling. Fra et museumfaglig ståsted er dette en helt utenkelig situasjon, sier han.

Han tror Kulturdepartementet er teknologisk overoptimistiske.

– Jeg tror departementet i og for seg har tenkt igjennom dette, men at de tror det løser seg med en digitalisering av arkivet. De ser trolig en parallell til NRKs lydarkiv, som Nasjonalbiblioteket lagrer digitalt og som NRK har lett tilgang til likevel. Men her mener jeg man er litt for teknologioptimistisk. Hvis det hadde vært økonomisk og teknisk mulig å digitalisere den norske filmarven i kinokvalitet over natta og gi NFIs kuratorer tilgang til den, hadde det i og for seg ikke vært så dramatisk med en flytting til Nasjonalbiblioteket. Men – det er ikke realistisk å tro at dette er praktisk mulig på mange år ennå. Det vil ta utallige år å digitalisere alle filmrullene, selv når teknologien er der til en fornuftig pris. Inntil en full digitalisering er gjennomført, vil kuratorene miste kontakten med filmene, sier han.

Som også påpeker uklar begrepsbruk i Filmmeldingen.

– Departementet skiller ikke mellom preservering og restaurering. Jeg tror man mener aktiv preservering når man skriver restaurering. Preserveringen kan være passiv, gjennom forsvarlig lagring av originale artefakter, eller aktiv, gjennom å lage kopier av materiale man allerede har, men som er i ferd med å gå i oppløsning. Disse aktivitetene kan for så vidt skje ved Nasjonalbiblioteket. Men restaurering bør etter mitt syn foregå på NFI. Det er avgjørende at restaurering, som handler om å sette noe tilbake til original stand, skjer der formidlingen skjer og der den største filmkunsteriske kompetansen er. Restaurering må skje under formidlingsleddets kontroll. De to tingene henger tett sammen, og en flytting vil frata muligheten til en tett kontakt mellom visning og restaurering, mener han.

Filmmeldingen presiserer ikke hva som skal skje med NFIs arkiv av analoge visningskopier.

– Det er vesentlig at visningskopiene brukes til tilgang, for eksempel gjennom Cinemateket. En flytting av visningskopiene vil bety en stor transportkostnad, som ikke er samfunnsmessig og miljømessig forsvarlig, samtidig som risikoen øker for at filmkopier kan forsvinne, sier han.

Som mener en presisering av formuleringene i Filmmeldingen er nødvendig.

– Jeg mener det trengs en presisering som konkluderer med at NFI som filmformidlere bør beholde hovedansvaret for restaurering av den norske filmarven, selv om NB eventuelt overtar det passive og aktive preserveringsansvaret – for kameranegativer, masterpositiver, lydnegativer og digitale mastere. Det er også helt naturlig at NFI beholder alle visningskopiene. NFIs daglige visninger av arkivkopier fordrer rask tilgang til kopiene uten kostbar og forsinkende transporter. Dette er nødvendig for at NFI skal kunne utføre sin pålagte formidlingsrolle på et forsvarlig vis, mener han.

Foto: Stumfilmklassikeren «Terje Vigen» som vil kunne lide under Filmarkivets omplassering.