Regissør Marius Holst trår nye stilistiske stier i Blodsbånd, men videreutvikler med finesse tematiske motiver fra tidligere filmer. – Mine karakterer er gjerne uforløst og med et uavklart forhold til andre. Jeg har en dypere identifikasjon med den type karakterer, forteller regissøren.
Regissør Marius Holst trår nye stilistiske stier i Blodsbånd, men videreutvikler med finesse tematiske motiver fra tidligere filmer. – Mine karakterer er gjerne uforløst og med et uavklart forhold til andre. Jeg har en dypere identifikasjon med den type karakterer, forteller regissøren.
Marius Holsts tredje langfilm Blodsbånd har et nært tematisk slektskap med mange av filmhistoriens fremste mesterverk – som handler om, men ikke er for barn: Feuillade, Vigo, De Sica, Truffaut, Tarkovskij, Andersson, Erice, Kiarostami, Angelopoulos, Bergman, Kore-Eda, Ghobadi og Zvyagintsev er bare en håndfull regissører som har vist vei. Og gjennom prestasjonen til den unge hovedrolleinnehaveren Nazif Muarremi viser Holst instruksjon i europeisk toppklasse.
Rushprint 03/2006 rapporterte fra Oslo-delen av innspillingen av Blodsbånd, og produsent Gudny Hummelvoll fortalte i 04/2006 om en problematisk innspilling i Skopje, Makedonia. Men nå er filmen premiereklar. Og Blodsbånd skiller seg stilistisk fra den tidløst stiliserte oppvekstsfabelen Ti kniver i hjertet, dunkelt intuitive Øyenstikker og chiaroscuro-kammerspillet Kjøter.
– Denne filmen var alltid tenkt – i motsetning til Øyenstikkers håndholdte super 16 og naturlige lys – med stativ, stort sett komposisjoner og planlagte kamerabevegelser i Scope-format. Den skulle ikke være møkkete og kornete, men designet på en annen måte. De filmene som ligger mitt hjerte nærmest benytter klassiske verktøy og setter mennesket i sentrum. Dette gjelder helt tilbake til Kazan, men særlig Scorsese, som i en lekent og virtuost filmspråk baserer seg på klassiske koder. Et eller annet sted har man gått seg litt vill i Dogme-stilen, det fattige som ikke betyr noe. Jeg har blitt lei at det enkelte bilde ikke har noen egenverdi. Jeg så nylig Pans labyrint, som er motsatsen: en menneskelig historie, som også er mytisk. Men for mye form kan bli kjedelig, i alt fra action til fantasy, og overstilisering gjør at det innenfor forsvinner, mener Holst.
Blodsbånd er stort sett spilt inn på location. Men studiodekoren er av stor tematisk betydning, og restauranten opererer som strukturelt origo, lik bakgården i Ti kniver i hjertet.
– Restauranten, inkludert kjøkkenet, er bygget på Jar. Ellers er alt skutt på location. Jeg liker godt location, men miljøet i restauranten er så viktig at det var mye å hente på å bygge det akkurat slik vi ville ha det i studio, med riktige dybder og flater. Vi kunne da også spare tid på at det var lyssatt hele tiden, og at alt var klart når vi kom om morgenen, forteller han.
En drøss europeiske filmer – fra Dardenne-brødrenes Løftet til Hisham Zamans Bawke – har det seneste tiåret tatt for seg reisen over landegrenser. Men Blodsbånd bruker – som Josef Fares i Zozo – ikke noen tilskitnet stil for å underbygge den mørke tematikken.
– Blodsbånd prøver seg på noe litt episk. Filmen har en form som ikke er kun beinhard sosialrealisme, og det er svev over noen av bildene. Filmen kunne vært fortalt på en røffere måte, men dette kommer an på hvilken type gutt man skal gjøre den dramatiske reisen med: en offertype eller en som aldri gir seg? Når man velger en med den kraften, trenger man en form som ikke mørklegger prosjektet hans. Jeg liker godt Dardenne-brødrene, men ønsket en annen stramhet og nærhet i uttrykket, sier regissøren.
Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få siste nummer med på kjøpet:
ABONNEMENT
Regissør Marius Holst trår nye stilistiske stier i Blodsbånd, men videreutvikler med finesse tematiske motiver fra tidligere filmer. – Mine karakterer er gjerne uforløst og med et uavklart forhold til andre. Jeg har en dypere identifikasjon med den type karakterer, forteller regissøren.
Regissør Marius Holst trår nye stilistiske stier i Blodsbånd, men videreutvikler med finesse tematiske motiver fra tidligere filmer. – Mine karakterer er gjerne uforløst og med et uavklart forhold til andre. Jeg har en dypere identifikasjon med den type karakterer, forteller regissøren.
Marius Holsts tredje langfilm Blodsbånd har et nært tematisk slektskap med mange av filmhistoriens fremste mesterverk – som handler om, men ikke er for barn: Feuillade, Vigo, De Sica, Truffaut, Tarkovskij, Andersson, Erice, Kiarostami, Angelopoulos, Bergman, Kore-Eda, Ghobadi og Zvyagintsev er bare en håndfull regissører som har vist vei. Og gjennom prestasjonen til den unge hovedrolleinnehaveren Nazif Muarremi viser Holst instruksjon i europeisk toppklasse.
Rushprint 03/2006 rapporterte fra Oslo-delen av innspillingen av Blodsbånd, og produsent Gudny Hummelvoll fortalte i 04/2006 om en problematisk innspilling i Skopje, Makedonia. Men nå er filmen premiereklar. Og Blodsbånd skiller seg stilistisk fra den tidløst stiliserte oppvekstsfabelen Ti kniver i hjertet, dunkelt intuitive Øyenstikker og chiaroscuro-kammerspillet Kjøter.
– Denne filmen var alltid tenkt – i motsetning til Øyenstikkers håndholdte super 16 og naturlige lys – med stativ, stort sett komposisjoner og planlagte kamerabevegelser i Scope-format. Den skulle ikke være møkkete og kornete, men designet på en annen måte. De filmene som ligger mitt hjerte nærmest benytter klassiske verktøy og setter mennesket i sentrum. Dette gjelder helt tilbake til Kazan, men særlig Scorsese, som i en lekent og virtuost filmspråk baserer seg på klassiske koder. Et eller annet sted har man gått seg litt vill i Dogme-stilen, det fattige som ikke betyr noe. Jeg har blitt lei at det enkelte bilde ikke har noen egenverdi. Jeg så nylig Pans labyrint, som er motsatsen: en menneskelig historie, som også er mytisk. Men for mye form kan bli kjedelig, i alt fra action til fantasy, og overstilisering gjør at det innenfor forsvinner, mener Holst.
Blodsbånd er stort sett spilt inn på location. Men studiodekoren er av stor tematisk betydning, og restauranten opererer som strukturelt origo, lik bakgården i Ti kniver i hjertet.
– Restauranten, inkludert kjøkkenet, er bygget på Jar. Ellers er alt skutt på location. Jeg liker godt location, men miljøet i restauranten er så viktig at det var mye å hente på å bygge det akkurat slik vi ville ha det i studio, med riktige dybder og flater. Vi kunne da også spare tid på at det var lyssatt hele tiden, og at alt var klart når vi kom om morgenen, forteller han.
En drøss europeiske filmer – fra Dardenne-brødrenes Løftet til Hisham Zamans Bawke – har det seneste tiåret tatt for seg reisen over landegrenser. Men Blodsbånd bruker – som Josef Fares i Zozo – ikke noen tilskitnet stil for å underbygge den mørke tematikken.
– Blodsbånd prøver seg på noe litt episk. Filmen har en form som ikke er kun beinhard sosialrealisme, og det er svev over noen av bildene. Filmen kunne vært fortalt på en røffere måte, men dette kommer an på hvilken type gutt man skal gjøre den dramatiske reisen med: en offertype eller en som aldri gir seg? Når man velger en med den kraften, trenger man en form som ikke mørklegger prosjektet hans. Jeg liker godt Dardenne-brødrene, men ønsket en annen stramhet og nærhet i uttrykket, sier regissøren.
Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få siste nummer med på kjøpet:
ABONNEMENT
