I en av årets sterkeste filmer, Matthias Glasners Den frie vilje, ønsker regissøren å implisere publikum i sine hovedpersoners normoverskridende, ufrie handlinger. Det har skapt reaksjoner.

Invasjonen av tyske kvalitetsfilmer på internasjonale kinoer kan snart sammenlignes med gullgenerasjonen fra syttitallet. Men det er ikke intellektuelle proklamasjoner á la Oberhausen-manifestet fra 1962 som har drevet fram den Nye Nye Tyske Filmen. Også Matthias Glasners filmografi er variert og variabel – fra tv-thrilleren «Das Staatsgeheimnis» til den überhippe utelivsfilmen Fandango.

– Alle filmene mine er forskjellige. Jeg har en Steven Soderbergh-tilnærming til film – med stadig nye sjangre og stiler, forteller Glasner, som har skrevet manus, produsert, regissert og fotografert Den frie vilje.
I filmen møter vi voldtektsmannen Theo (spilt av medforfatter og medprodusent Jürgen Vogel) som etter ni år og fire måneder på en psykiatrisk sikringsanstalt slipper ut i samfunnet. I en hverdag på randen av både implosjon og eksplosjon møter han åndsfrenden Nettie (spilt av Sabine Timoteo), uten at den skjøre kjærligheten blir redningen. Den frie vilje er en film om voldtekt og selvtekt, skyld, uforløst begjær, ensomhet og aggresjon.
Matthias Glasner kan fortelle at han har brukt sju år og en million euro på å få Den frie vilje til lerretet.

– Jeg startet arbeidet rett etter Fandango, som var en veldig dårlig opplevelse for meg. Produsentene tok den vekk fra meg fordi de mente jeg hadde klippet den for ukommersielt. Jeg så filmen for første gang på Stockholm filmfestival og hatet den. Derfor ønsket jeg total kontroll på den neste filmen. Jeg valgte å bruke lite penger, en million euro, og produserte selv med et lite team. Jeg ønsket intimitet mellom skuespillerne og meg, og mellom publikum og filmen. Filmen skulle være virkelig – ikke som vanlig spillefilm. Den skulle være annerledes enn det som er vanlig, og være en personlig opplevelse på alle nivåer, sier han.

Felles for de tyske filmene med størst suksess utenlands de siste årene har vært sterkt skakkjørte og usympatiske hovedkarakterer: dopmisbrukere i Mot veggen; Hitler og resten av nazistene i Der Untergang; Stasi-offiseren i De andres liv og nå voldtektsmannen Theo i Den frie vilje. Spesielt Der Untergang og Den frie vilje er, til og med fra etablert regissørhold, kritisert for å menneskeliggjøre den onde. Men er ikke nettopp poenget å vise at det onde er menneskelig?

– Jeg skjønner ikke den kritikken. Jeg tror med hånden på hjertet at intet halvveis intelligent menneske vil mene det er galt å skildre mennesker som mennesker. Journalister spør om dette for å provosere meg og publikum eller for å lage skandale. Men: De er mennesker – det er jo ikke noe spørsmål. Jeg ville se inn i den mørke siden av vår eksistens, inn i menneskets sjel og den menneskelige oppførsel. Jeg er opptatt av at mennesker mesteparten av tiden er veldig svake. Og vi trenger den mørke siden like mye som den gode siden. Vi må være destruktive og slåss mot foreldrene våre. På et psykologisk nivå er de fleste voldtektsmenns problem at de ikke var aggressive nok mot far og mor da de vokste opp. Særlig har mange vært for nær moren. Aggresjonen kan da ikke utvikle seg på en ordentlig måte, sier han.

Vil du lese hele intervjuet?
Tegn abonnement og få det tilsendt som ekstra bonus:
ABONNEMENT