Filmfondets talentstøtteordning, som premiereklare Vinterland er utviklet fra, tvinger filmskaperne til å være like mye overlevelseskunstnere som filmkunstnere. – Å lage Vinterland var ikke umulig, men ekstremt vanskelig, og egentlig et forsøk på å brekke nakken, forteller produsent Turid Øversveen.

Hisham Zamans Vinterland og Lisa Gamlems Bennys gym er ved siden av Margreth Olins Lullaby de første filmene som er utviklet innenfor Filmfondets nye talentpott for regissørene. ”Nye veier for korte filmer” er en spesifikk regisatsing – bygget på erfaringer fra novellefilmsatsinger og talentutviklingsordninger i Sverige og Danmark. Målet er at regissørene skal få mulighet til å utvikle sin egen stemme, selvtillit, kunstneriske mot og egenart, blant annet som en videreutvikling mot større formater. Dette skriver Norsk filmfond. Men hvor lett er det å utvikle en stemme når budsjettene er stramme og tidspress skaper støy? Må man som filmskaper være like mye overlevelseskunstner som filmkunstner for å komme helskinnet gjennom en slik produksjon?

Turid Øversveen, 4 ½-produsent for Hisham Zamans Tromsø- og kinoaktuelle Vinterland, kan fortelle om en tøff produksjon.

– Å lage Vinterland var ikke umulig, men ekstremt vanskelig, og egentlig et forsøk på å brekke nakken. Som produsent – hvis jeg hadde vært klok – burde jeg skjønt at å skyte en film med 52 minutter lengde – i Nord-Norge! – på 16 millimeter! – i utgangspunktet er umulig for 2,5 millioner kroner. Og det var vanskelig underveis, og man måtte kompromisse. Det er ikke mye du får gjort for verken 1,5 eller 2,5 millioner med en kravstor regissør, som jeg har hatt. Så resultatet er nærmest trylleri. Det er mange ting vi ønsket å gjøre, og vi skulle gjerne hatt bedre tid både under innspillingen og i etterarbeidet. Dermed blir det litt dugnadsånd. Da må man ha et prosjekt som er jævlig bra og en regissør man tror på, og som godtar at han får penger en annen gang. Utrolig mange folk har jobbet mye gratis på Vinterland, forteller Øversveen.

Øversveen mener at talentordningens fremste force er dens manglende byråkrati.

– Fordelen med ordningen er at man kommer fort i gang: Pang! 1,5 millioner kroner. ”OK. Du er med, gjør som du vil. Sett i gang,” sa Peter Bøe til Hisham. Og han kom til meg. Utfordringen som produsent er å finansiere noe med bare 1,5 millioner kroner. Og ser man på filmene som har kommet hittil, er det alt fra eksperimenter på video til Vinterland, som egentlig er for stor for denne ordningen, med sitt endelige budsjett på 2,5 millioner kroner, sier hun.

Øversveen hentet inn en million kroner i egenkapital til filmen.

– Det er vanskelig å skaffe egenkapital til kortfilm. Men jeg gikk på med krum hals. Hisham var en regissør som nettopp hadde hatt kjempesuksess med ”Bawke”, og Vinterland var et prosjekt folk ville være med å støtte. Jeg fikk med NRK på en betydelig del, FilmCamp, Nordnorsk Filmsenter, Fond for lyd og bilde og Fritt Ord. Av Filmfondet har vi også i bakkant fått støtte til filmmaster og lansering, forteller hun.

Med tanke på sin egen tøffe produksjonsprosess, anbefaler Øversveen at fremtidige prosjekter i ordningen bør begrense seg.

– Det hadde kanskje aldri vært mulig å lage Vinterland uten denne ordningen. Men fremover bør nok ikke så omfangsrike prosjekter som Vinterland være med i denne ordningen. Prosjektet må nok begrenses i produksjonsforutsetningene – for eksempel ved å skyte i to kvartaler på Tøyen. Ordningen er ment som talentutvikling, og talentet vil neste gang ha mye større krav. Og det trenger man mer penger til. Ordningen er viktig for kommende talenter, men Hisham burde nok hatt mer penger med en gang. Man kunne for eksempel være fleksibel med å gi mellom 1,2 og 1,8 millioner, men Peter Bøe sier at man da må vurdere mer. Nå er det: ”1,5. Gå i gang”, sier hun.

Som på ingen måte angrer på produksjonen.

– Jeg er fryktelig glad for å ha gjort Vinterland. Jeg har funnet ut hvordan det er å jobbe med Hisham og hvilke krav og ambisjoner han har. Det er viktig i forhold til å gjøre en spillefilm med ham senere. Han er utrolig talentfull, og han vet hva han vil. Det går en kule varmt innimellom, men vi har det bra sammen – synes nå i hvert fall jeg, sier hun.

Christian Fredrik Martin, Friland-produsent for Lisa Marie Gamlems Tromsø- og Berlin-aktuelle novellefilm Bennys gym, er glad for at det nå finnes en slik ordning.

– Det er første gang vi har en slik økonomisk ordning, og det er et bra tiltak for å få laget filmer i den størrelsen. Dette er noe jeg har vært opptatt av siden vi gikk ut av skolen. Den gang var det bare filmutviklinga som hadde én slik film i året. Så det er prisverdig at en slik ordning har kommet, mener han.

Som også påpeker de økonomiske begrensningene.

– Finansielt er det tricky. Det blir mer på tross av enn på grunn av. Man må legge inn mer enn man får ut – både arbeidsintensivt og økonomisk. Oversetter man det til spillefilm, blir det en film til fire-fem millioner kroner. Og det er ikke så lett å få til. Innspillingen varte ti dager siden vi hadde barn i casten. Hvis for eksempel vi hadde hatt en voksen cast, og de hadde forlangt mer penger, ville vi måttet gå ned på innspillingsdager. Vi har vært heldige og kommet med i Berlin, noe som medfører en mulighet til å selge til utenlandske tv-kanaler. Vi vil gjennom Berlin kanskje få igjen noe, men man kan ikke basere en ordning på eventuell festivaldeltakelse. Det er synd at det vanskelig å få andre institusjoner med på slike filmer, og det er ikke så mange andre steder å søke. Jeg skulle ønske at tv-kanalene ville vært mer interessert i formatet, sier han.

Martin mener ordningen likevel åpner for talentutvikling og utforsking.

– Man bruker ekstremt mye energi, omtrent som på en spillefilm, selv om opptak og klipp er kortere. Man må ville det. Og vi har tenkt dette som å bli kjent med og utvikle et talent. Jeg mener det er mulig å utforske filmspråket på åtte opptaksdager, som vel er normen i denne ordningen. Ordningen har sine begrensninger, men er likevel den beste norske ordningen noensinne for denne typen film, mener han.

Foto: «Vinterland»