Mette Damgaard-Sørensen, barnefilmkonsulent i Det danske filminstituttet, støtter langfilmkonsulent Nikolaj Frobenius’ kritikk av den nordiske barnefilmen. – Den klassiske barnefilmen er nødt til å anerkjenne at fiksjonsuniverset for barn endrer seg.

Fra Feuillades Judex og Chaplins The Kid til Kore-Edas Nobody Knows og Ghobadis Skilpadder kan fly. Mange av filmhistoriens fremste verk har barn i bærende roller. Og filmfortellingene om og for dem har den siste tiden vært gjenstand for debatt i Norge. Langfilmkonsulent Nikolaj Frobenius startet debatten spissformulerende med å spørre om barn er idioter, og han trengte ikke vente lenge før karakteristikken boomeranget tilbake. Men Mette Damgaard-Sørensen, barnefilmkonsulent i Det danske filminstituttet, er enig i Frobenius’ kritikk av den nordiske barnefilmen.

– Jeg har ikke fulgt så tett med i debatten, men jeg mener at Frobenius har et poeng. Og dette er også noe vi har snakket om i Danmark: At man velger å produsere barnefilm med distanse og dyrking av klisjeer – med redskaper som døde foreldre – medfører at filmene blir kunstnerisk mindre interessante. Jeg er glad for at debatten er i gang. Det er alltid en risiko i nordiske land, med bruk av offentlige penger til filmproduksjon, at man stivner i systemet. Man har gjerne gode hensikter, men er ikke nok oppmerksom på at barna beveger seg. De er et utrolig bevegelig publikum, mener hun.

Damgaard-Sørensen tror dagens barn er langt mer medievante enn tidligere generasjoner.

– Den klassiske barnefilmen er nødt til å anerkjenne at fiksjonsuniverset for barn endrer seg. Man må anerkjenne at barn i dag er langt mer medievante, og de er i langt større grad enn min generasjon i stand til å avkode ulike uttrykk. Derfor vil den helt klassiske, klisjéfylte barnefilmen, skape en distanse til publikum, mener hun.

Hun mener danske Terkel i knipe og Drømmen er gode eksempler på filmer som også appellerer til andre enn barna. Og hun ønsker som Frobenius å avskaffe begrepet barnefilm: ”kan vi ikke bare kalle det FILM?” Men hun kjenner seg ikke igjen i påstanden om
at det ikke er kunstnerisk interessant for gode manusforfattere og regissører å jobbe med barnefilm.

– I Danmark lager noen av de sterkeste regissørene barnefilm. Jeg mener man ikke bør snakke om ”barnefilm”, men film som handler om barn. De bør treffe hele familien med en kunstnerisk dybde, slik at hele familien får en opplevelse. Drømmen, som vant i Berlin, er laget for voksne, men handler om en gutt. Slik får alle mye ut av den. Den er en familiefilm, ikke en ”barnefilm”, mener Damgaard-Sørensen.

Hun mener, som Frobenius, at man må heve den kunstneriske ambisjonen hos filmene om og for barn.

– Det viktigste er at de er nødt til å være kunstnerisk interessante. Man må som regissør lage en film man selv synes er utfordrende, sier hun.

Foto: Terkel i knipe