Buster Keaton var filmhistoriens første og tidenes mest forunderlige actionhelt. I forbindelse med lanseringen av en ny norsk Keaton-samleboks på DVD hyller Rushprints redaktør filmhistoriens mest rørende pokerfjes og en av julens mest åpenbare julegavekandidater.

Buster Keaton blir ofte omtalt som filmhistoriens første actionhelt. Han brakk det som lot seg brekke av ben i kroppen, og utsatte seg for de mest halsbrekkende stunts for å forsvare denne posisjonen. Mens Charlie Chaplin benyttet studiobygde fabrikkmaskiner i Moderne Tider, spilte Keaton inn alle scenene «på location», uten sikkerhetsnett. Denne hasardiøse holdningen ble etter hvert uløselig knyttet til rollefigurenes heroiske positur, og det har vokst fram mange myter om hans «umulige» krumspring.

Keatons mest bejublede verk er og blir Generalen (se foto) fra 1926 – en fabelaktig stumfilm som utspiller seg hovedsakelig på et damplokomotiv. På et ytre plan spiller Keaton en lokomotivfører som tar opp jakten på nordstatssoldater når de kidnapper både lokomotivet og hans «love interest». Men det er holdningen Keaton inntar overfor de fysiske utfordringene som er filmens egentlige anliggende.
Det historiske bakteppet er den amerikanske borgerkrigen og nordstatshærens framrykking mot sør. Filmen har fått mye skryt for sin detaljerte rekonstruksjon av borgerkrigstiden – noen hevder den overgår Tatt av vinden i så måte, selv om akkurat det neppe krever all verden. Men det er framfor alt noe annet og mer uutgrunnelig vi trekkes mot i denne filmen, og det er Keatons hypnotiserende ansikt, eller pokerfjes, som det ofte kalles.

Man kan fort projisere for mye inn i et ansikt som Keatons, og det er det mange som har gjort. At han var dramatikeren Samuel Becketts favorittskuespiller, gjorde det heller ikke enklere for Keaton å insistere på at han bare ønsket å få folk til å le. Denne anmelder har hatt opplevelsen av å se Keaton spille i Becketts kortfilm, Film, og det var en besynderlig affære som vitnet om en feilslått lesning av Keatons ikoniske rollefigur som plasserte ham hinsides den tradisjonen han var en naturlig del av.

Keaton hadde ifølge Orson Welles det vakreste ansiktet man noensinne hadde sett på film. Louise Brooks, en annen filmatisk skjønnhet fra stumfilmperioden, mente han var verdens vakreste mann. Keatons ansikt er verken billedskjønt eller uttrykksfullt i ordinær forstand. Det var flere rykninger i Chaplins barter enn i hele Keatons ansiktsflate. Kanskje var det derfor han ble de intellektuelle og cinefiles favoritt: mens Chapling var sentimental og ofte moraliserte, ga Keaton aldri etter for kravet om å smile. Han fikk jenta til slutt, og noe som liknet halve kongeriket, men var det egentlig «happy ending»?

Kjærlighetsintrigen i Keatons filmer har samme funksjon som i en hvilken som helst av Marx-brødrenes filmer: Man sitter og venter på gagsene. Men det er ikke dødsforrakt Keaton møter de halsbrekkende, fysiske utfordringene med, men snarere en grunnleggende undring. Når han som i Generalen faller i bakken, eller slår seg mot gjenstander, kaster han bare et flyktig og uforstående blikk på dem. Han er som et barn som ikke kan se at det har noe som helst å lære av tyngekraften og andre lovmessigheter.

I en klassisk scene i Generalen løfter Keaton denne stoiske holdningen til nye høyder, når han klatrer opp på taket av det rasende lokomotivet, med ryggen rak og hodet løftet. Han rir på sin jernhest, og vi forstår omsider hva som er filmens virkelige kjærlighetsforhold. Keaton hadde en hang til damplokomotiver og et livsbejaende forhold til maskiner. Her skilte han seg fra Chaplin som framstilte industrielle nybrott som fremmedgjørende for den vesle mannen i gata. Keaton hadde åpenbart et mer lekent forhold til teknikk og maskiner, og viste i Generalen at det ikke bare var mulig for den vesle mannen å beherske teknikken, men også å inngå i en harmonisk pakt med den.

I den nyrestaurerte versjonen av Generalen kommer denne siden ved Keaton enda tydeligere fram – mye takket være Hisaishi og Tokyo-filmharmoniens oppløftende og energiske klanger. Man kan jo forestille seg hvordan tidligere tiders piano-dunking har akkompagnert livskiten ut av filmen, med det formål å markere gagsene og fortelle oss når vi skal le.

Den nye musikken fremste fortjeneste er kanskje at den viser oss hvorfor det har vært så nødvendig for Keaton å holde på pokerfjeset og hvor forut for sin tid han var. Han henfalt aldri til lettkjøpte triks for å få oss til å le, og filmene har ofte en vakker struktur som avdekker en filmatisk sensibilitet som ikke ble satt pris på under Keatons levetid. Keaton beholdt verdigheten langt inn i de siste filmene der det var så åpenbart at filmstudioet forsøkte å avlive hans karakteristiske figur. Han var, som kritikeren Karan Jaehne har formulert det, «det stillferdige, vesle lidende sentrum i slapstick’ens hysteri».

I dag lanserer Arthaus fire av Buster Keatons filmer i en DVD-samleboks: The General, Three Ages, College og Steamboat Bill jr..