Året det var så bredt

Selv om den norske filmen ennå langt fra river hver fjerde billett, er filmkritikerne veldig fornøyd – både med bredden og kvaliteten – i det norske filmåret 2006. De mener 30 000 og 100 000 bør være besøksminstemål for den smalere filmen og sjangerfilmen.

Selv om den norske filmen ennå langt fra river hver fjerde billett, er filmkritikerne veldig fornøyd – både med bredden og kvaliteten – i det norske filmåret 2006. De mener 30 000 og 100 000 bør være besøksminstemål for den smalere filmen og sjangerfilmen.

Årets norske kinofilmer er sett av nærmere 1,9 millioner besøkende. Men målet om en prosentandel på 25 er langt unna. Likevel mener filmkritikerne at det har vært et godt år – både hva gjelder besøkstall og kvalitet. For hvor høye besøkstall kan man egentlig kreve av en norsk kvalitetsfilm?

Inger Bentzrud, filmanmelder i Dagbladet, mener bredden er en styrke, men hun ønsker en større himmel over fortellingene.

– Bredden har vært fantastisk stor, fra ren buskis, som Lange flate ballær, til mer avansert kunstfilm, som Den brysomme mannen og Reprise. Også Slipp Jimmy fri da, som er noe helt for seg selv. Bredden har vært enorm, og det er løfterikt at man kan lage filmer som peker i alle retninger. Men jeg kunne godt tenkt meg en enda større himmel over fortellingene til de norske filmskaperne. Mannsfilmer som Uno og Uro blir litt ensformige, litt like. Slipp Jimmy fri er helt annerledes, og Reprise løfter seg ved å være dristigere i filmspråket, mener hun.

Bentzrud mener 100 000 solgte billetter bør være et minstemål for sjangerfilmer. Kalde føtter og Marias menn har ikke klart dette, mens Trigger har gjort det så vidt.

– Man bør forvente at en vellykket sjangerfilm når 100 000 besøk. En thriller, actionfilm eller skrekkfilm er ellers ikke vellykket. Det samme gjelder barnefilm. Vi anmeldere behandler barnefilm kritisk, og gir treere til glatte Hollywood-produksjoner. Men tilbudet er dårligere enn etterspørselen, så filmene går godt uansett, sier hun.

Hun mener det er vanskelig å peke på hvilke faktorer som er viktigst for en films suksess.

– Én undersøkelse viser at ett øye på terningen gir 50 prosent høyere besøk. Men jeg tror ikke helt på det. Ei heller at markedsføringen har alt å si. Jeg mener at en sjangerfilm, eller en barnefilm, har større sjanse for å gå bra. Men man må selvsagt være tydelig i markedsføringen, sier hun.

Bentzrud mener man også må sammenligne med besøkstallene til utenlandske filmer.

– Besøkstallene er for eksempel høyere på en norsk enn en ungarsk film. En film som får mange seksere, som Lazarescus død, er en typisk smal film, som burde vært sett av mange flere. Den hadde, som Den brysomme mannen, fortjent et mye større publikum. Men filmer som defineres som smale kommer ikke over et visst nivå, mener hun.

Årets nest minst besøkte norske spillefilm, Marias menn, hadde kvinner i nøkkelposisjonene. Bentzrud håper de kvinnelige filmskaperne lykkes bedre framover.

– Jeg håper intenst at de kvinnelige regissørene som er i gang med å lage film får det til. Og jeg gleder meg til å se nye filmer av Torunn Lian, som nå er ute av jobben som konsulent. Hun er noe unikt i norsk filmkunst, mener Bentzrud.

Jon Selås, filmanmelder i Verdens Gang, mener bredden er viktig for en filmnasjon i ferd med å finne seg selv.

– Jeg tenker varmt om bredden. Og at det er plass til dokumentaren på kino er jeg veldig glad for. Jeg synes vi, som filmland, er preget av at vi holder på med å finne fram, så å si. Så jeg er villig til å tilgi og er ikke så opptatt av at vi skal være stuereine i alt vi gjør. Det er viktig at det store mangfoldet får utvikle seg nå. Jeg liker kaoset, sier han.

Selås mener at den smalere filmen bør ha 30 000 besøk som et minstemål.

– Det er like vanskelig å være kommersiell i Norge som andre steder. Og kanskje ennå mer i Norge, hvor pr-budsjettene er små. Kvaliteten må da være høyere. Men jeg synes ikke man uten videre skal si seg fornøyd med lave tall. Når man først har brukt mye penger på en norsk film, synes jeg at den smaleste filmen bør ha 30 000 – som en slags tommelfingerregel, sier han.

Selås er mindre bekymret enn før over de filmene som ikke går godt.

– Med noen filmer ser jeg at publikum ikke er enig med meg, men det er sånn det er, også for filmskaperne. Og alle vet at bommene vil komme. Men man kan ikke bare se på tallene. Det vil alltid være subjektive meninger, som ”Er filmen god nok?” I dette bildet er jeg mer beroliget nå enn før. Selv de filmene som ikke går godt er kvalitetsmessig godt håndverk og godt laget.

Han har flere favoritter fra året som snart har gått.

– Jeg synes de mer vanskelig tilgjengelige filmene er utmerket: Både Reprise og Den brysomme mannen er stilstudier av meget høy kvalitet. Samtidig er jeg veldig glad for Lange flate ballær. Som filmanmelder er man glad for litt av hvert. Men ikke engang de som laget Lange flate ballær kunne forutse at den ville gå så bra – og astronomisk i Fredrikstad, sier han.

Som advarer mot å la bredden stå i veien for toppene. I Sverige har de to siste årene gitt om lag 80 svenske kinopremierer, men kun to er sett av mer enn 300 000 besøkende.

– Det svenske eksempelet illustrerer en grunnregel for filmskaping. I Norge har det lenge vært viktig å få opp antallet. Men taket nås når ideene slutter å komme. I Sverige har man forsøkt å rasjonalisere produksjonene sine, med for eksempel serieproduksjoner. Men strukturelle prinsipper oppveier ikke for gode ideer, sier han.

Selås mener et tall rundt 20 er godt for norsk film.

– Jeg synes det ser sånn ut, men jeg blir gjerne overrasket av et par filmer til, fra miljøer utenfor de sentrale, sier Selås.

Øyvor Dalan Vik, filmkritiker i Dagens Næringsliv, mener listen over besøkstall er som forventet. Hun tror ikke høye besøkstall nødvendigvis hjelper den norske filmen.

– Det er ikke sikkert alle som har sett en norsk film har elsket den, og det er ikke sikkert den har gitt mersmak på norsk film. Vi må huske at vi bare er fire og en halv million mennesker i Norge. Noen filmer er smale, og å forvente mer enn 40-50 000 er i overkant. Jeg skjønner at man selvfølgelig vil ha mange inn i kinosalen, men man er likevel nødt til å se at en film som ikke er et publikumsfrieri ikke kan forvente et sekssifret besøkstall i Norge, sier hun.

Dalan Vik synes de norske filmene stort sett har gjort det godt på kino i år.

– Det har vært et bra kinoår. Og man må være edruelig med hensyn til besøkstall. Da Øyenstikker ble sett av 45 000, syntes jeg det var kjempehøyt. Men jeg er enig med Jon at man bør forvente et besøkstall på 30 000. Derfor er jeg forbauset over at Sønner ligger så lavt. Men det er mulig den lider av det samme som Vinterkyss – at markedsføringen fikk den til å framstå som tung og problematisk på en vanskelig måte, sier hun.

Hun tror også at publikum stiller større krav til den romantiske komedien.

– I Kvinnen i mitt liv hadde man Thomas Giertsen som trekkplaster. Man har ikke de samme typene i Marias menn. Det var vel heller ikke bare meg som framhevet i kritikken at den var veldig pedagogisk, nesten med en ropert gjennom plottet, om myter rundt hvordan kvinner er. Det kan hende at slikt rett og slett ikke slår an. Publikum setter nok mer pris på slike historier fortalt på en mer snerten måte, mener hun.

Dalan Vik mener årets manus er mer gjennomarbeidet enn fjorårets.

– Filmene har favnet veldig bredt i sjanger og tema de seneste årene, og det er selvfølgelig viktig å ha bredde. Men det har vært problematisk at man ikke klarer å uttrykke problemstillingene godt nok. I fjor tok Import-Eksport og Blikket opp alvorlige problemstillinger, men de tok det ikke videre fra skrivebordsideen. Reprise og Sønner går inn i problemstillingene på en dypere måte, gjennom mer gjennomarbeidete manus. Det er en positiv tendens. Jeg liker, som kritiker, å ha noe å bryne meg på når jeg setter meg ved tastaturet. Det betyr ikke at jeg mener noe vondt om sjangerfilm og folkekomedier. Som Fritt vilt, som ikke er veldig god, men som funker og fenger som skrekkfilm, sier hun.

Dalan Vik tror hele fem filmer vil bli stående igjen som 2006s beste norske.

– Jeg tror Reprise, Sønner, Gymnaslærer Pedersen og Den brysomme mannen kommer til å stå igjen. Og ennå har vi én igjen, sier hun.

Mirakel har premiere 26. desember.

Norske kinofilmer 2006

1 Lange flate ballær: 258 329
2 Fritt vilt: 244 379
3 Olsenbanden Jr. på cirkus: 243 220
4 Slipp Jimmy Fri: 187 109
5 Gymnaslærer Pedersen: 184 777
6 Uro: 176 626
7 Svein og rotta: 141 189
8 Trigger: 102 461
9 Kalde føtter: 59 008
10 Reprise: 48 583
11 Sønner: 41 577
12 Den brysomme mannen: 30 934
13 Kunsten å tenke negativt: 28 720
14 Marias menn: 22 278
15 It’s Hard to Be a Rock’n Roller: 19 699
16 Oljeberget: 16 172
17 Kabal i hjerter: 15 452
18 Ole Bull – Himmelstormeren: 11 823
19 Løven – Henrik Ibsen: 2 394
20 Lullaby: 172

Tall fra Norsk filmfond (www.filmfondet.no)

Året det var så bredt

Selv om den norske filmen ennå langt fra river hver fjerde billett, er filmkritikerne veldig fornøyd – både med bredden og kvaliteten – i det norske filmåret 2006. De mener 30 000 og 100 000 bør være besøksminstemål for den smalere filmen og sjangerfilmen.

Selv om den norske filmen ennå langt fra river hver fjerde billett, er filmkritikerne veldig fornøyd – både med bredden og kvaliteten – i det norske filmåret 2006. De mener 30 000 og 100 000 bør være besøksminstemål for den smalere filmen og sjangerfilmen.

Årets norske kinofilmer er sett av nærmere 1,9 millioner besøkende. Men målet om en prosentandel på 25 er langt unna. Likevel mener filmkritikerne at det har vært et godt år – både hva gjelder besøkstall og kvalitet. For hvor høye besøkstall kan man egentlig kreve av en norsk kvalitetsfilm?

Inger Bentzrud, filmanmelder i Dagbladet, mener bredden er en styrke, men hun ønsker en større himmel over fortellingene.

– Bredden har vært fantastisk stor, fra ren buskis, som Lange flate ballær, til mer avansert kunstfilm, som Den brysomme mannen og Reprise. Også Slipp Jimmy fri da, som er noe helt for seg selv. Bredden har vært enorm, og det er løfterikt at man kan lage filmer som peker i alle retninger. Men jeg kunne godt tenkt meg en enda større himmel over fortellingene til de norske filmskaperne. Mannsfilmer som Uno og Uro blir litt ensformige, litt like. Slipp Jimmy fri er helt annerledes, og Reprise løfter seg ved å være dristigere i filmspråket, mener hun.

Bentzrud mener 100 000 solgte billetter bør være et minstemål for sjangerfilmer. Kalde føtter og Marias menn har ikke klart dette, mens Trigger har gjort det så vidt.

– Man bør forvente at en vellykket sjangerfilm når 100 000 besøk. En thriller, actionfilm eller skrekkfilm er ellers ikke vellykket. Det samme gjelder barnefilm. Vi anmeldere behandler barnefilm kritisk, og gir treere til glatte Hollywood-produksjoner. Men tilbudet er dårligere enn etterspørselen, så filmene går godt uansett, sier hun.

Hun mener det er vanskelig å peke på hvilke faktorer som er viktigst for en films suksess.

– Én undersøkelse viser at ett øye på terningen gir 50 prosent høyere besøk. Men jeg tror ikke helt på det. Ei heller at markedsføringen har alt å si. Jeg mener at en sjangerfilm, eller en barnefilm, har større sjanse for å gå bra. Men man må selvsagt være tydelig i markedsføringen, sier hun.

Bentzrud mener man også må sammenligne med besøkstallene til utenlandske filmer.

– Besøkstallene er for eksempel høyere på en norsk enn en ungarsk film. En film som får mange seksere, som Lazarescus død, er en typisk smal film, som burde vært sett av mange flere. Den hadde, som Den brysomme mannen, fortjent et mye større publikum. Men filmer som defineres som smale kommer ikke over et visst nivå, mener hun.

Årets nest minst besøkte norske spillefilm, Marias menn, hadde kvinner i nøkkelposisjonene. Bentzrud håper de kvinnelige filmskaperne lykkes bedre framover.

– Jeg håper intenst at de kvinnelige regissørene som er i gang med å lage film får det til. Og jeg gleder meg til å se nye filmer av Torunn Lian, som nå er ute av jobben som konsulent. Hun er noe unikt i norsk filmkunst, mener Bentzrud.

Jon Selås, filmanmelder i Verdens Gang, mener bredden er viktig for en filmnasjon i ferd med å finne seg selv.

– Jeg tenker varmt om bredden. Og at det er plass til dokumentaren på kino er jeg veldig glad for. Jeg synes vi, som filmland, er preget av at vi holder på med å finne fram, så å si. Så jeg er villig til å tilgi og er ikke så opptatt av at vi skal være stuereine i alt vi gjør. Det er viktig at det store mangfoldet får utvikle seg nå. Jeg liker kaoset, sier han.

Selås mener at den smalere filmen bør ha 30 000 besøk som et minstemål.

– Det er like vanskelig å være kommersiell i Norge som andre steder. Og kanskje ennå mer i Norge, hvor pr-budsjettene er små. Kvaliteten må da være høyere. Men jeg synes ikke man uten videre skal si seg fornøyd med lave tall. Når man først har brukt mye penger på en norsk film, synes jeg at den smaleste filmen bør ha 30 000 – som en slags tommelfingerregel, sier han.

Selås er mindre bekymret enn før over de filmene som ikke går godt.

– Med noen filmer ser jeg at publikum ikke er enig med meg, men det er sånn det er, også for filmskaperne. Og alle vet at bommene vil komme. Men man kan ikke bare se på tallene. Det vil alltid være subjektive meninger, som ”Er filmen god nok?” I dette bildet er jeg mer beroliget nå enn før. Selv de filmene som ikke går godt er kvalitetsmessig godt håndverk og godt laget.

Han har flere favoritter fra året som snart har gått.

– Jeg synes de mer vanskelig tilgjengelige filmene er utmerket: Både Reprise og Den brysomme mannen er stilstudier av meget høy kvalitet. Samtidig er jeg veldig glad for Lange flate ballær. Som filmanmelder er man glad for litt av hvert. Men ikke engang de som laget Lange flate ballær kunne forutse at den ville gå så bra – og astronomisk i Fredrikstad, sier han.

Som advarer mot å la bredden stå i veien for toppene. I Sverige har de to siste årene gitt om lag 80 svenske kinopremierer, men kun to er sett av mer enn 300 000 besøkende.

– Det svenske eksempelet illustrerer en grunnregel for filmskaping. I Norge har det lenge vært viktig å få opp antallet. Men taket nås når ideene slutter å komme. I Sverige har man forsøkt å rasjonalisere produksjonene sine, med for eksempel serieproduksjoner. Men strukturelle prinsipper oppveier ikke for gode ideer, sier han.

Selås mener et tall rundt 20 er godt for norsk film.

– Jeg synes det ser sånn ut, men jeg blir gjerne overrasket av et par filmer til, fra miljøer utenfor de sentrale, sier Selås.

Øyvor Dalan Vik, filmkritiker i Dagens Næringsliv, mener listen over besøkstall er som forventet. Hun tror ikke høye besøkstall nødvendigvis hjelper den norske filmen.

– Det er ikke sikkert alle som har sett en norsk film har elsket den, og det er ikke sikkert den har gitt mersmak på norsk film. Vi må huske at vi bare er fire og en halv million mennesker i Norge. Noen filmer er smale, og å forvente mer enn 40-50 000 er i overkant. Jeg skjønner at man selvfølgelig vil ha mange inn i kinosalen, men man er likevel nødt til å se at en film som ikke er et publikumsfrieri ikke kan forvente et sekssifret besøkstall i Norge, sier hun.

Dalan Vik synes de norske filmene stort sett har gjort det godt på kino i år.

– Det har vært et bra kinoår. Og man må være edruelig med hensyn til besøkstall. Da Øyenstikker ble sett av 45 000, syntes jeg det var kjempehøyt. Men jeg er enig med Jon at man bør forvente et besøkstall på 30 000. Derfor er jeg forbauset over at Sønner ligger så lavt. Men det er mulig den lider av det samme som Vinterkyss – at markedsføringen fikk den til å framstå som tung og problematisk på en vanskelig måte, sier hun.

Hun tror også at publikum stiller større krav til den romantiske komedien.

– I Kvinnen i mitt liv hadde man Thomas Giertsen som trekkplaster. Man har ikke de samme typene i Marias menn. Det var vel heller ikke bare meg som framhevet i kritikken at den var veldig pedagogisk, nesten med en ropert gjennom plottet, om myter rundt hvordan kvinner er. Det kan hende at slikt rett og slett ikke slår an. Publikum setter nok mer pris på slike historier fortalt på en mer snerten måte, mener hun.

Dalan Vik mener årets manus er mer gjennomarbeidet enn fjorårets.

– Filmene har favnet veldig bredt i sjanger og tema de seneste årene, og det er selvfølgelig viktig å ha bredde. Men det har vært problematisk at man ikke klarer å uttrykke problemstillingene godt nok. I fjor tok Import-Eksport og Blikket opp alvorlige problemstillinger, men de tok det ikke videre fra skrivebordsideen. Reprise og Sønner går inn i problemstillingene på en dypere måte, gjennom mer gjennomarbeidete manus. Det er en positiv tendens. Jeg liker, som kritiker, å ha noe å bryne meg på når jeg setter meg ved tastaturet. Det betyr ikke at jeg mener noe vondt om sjangerfilm og folkekomedier. Som Fritt vilt, som ikke er veldig god, men som funker og fenger som skrekkfilm, sier hun.

Dalan Vik tror hele fem filmer vil bli stående igjen som 2006s beste norske.

– Jeg tror Reprise, Sønner, Gymnaslærer Pedersen og Den brysomme mannen kommer til å stå igjen. Og ennå har vi én igjen, sier hun.

Mirakel har premiere 26. desember.

Norske kinofilmer 2006

1 Lange flate ballær: 258 329
2 Fritt vilt: 244 379
3 Olsenbanden Jr. på cirkus: 243 220
4 Slipp Jimmy Fri: 187 109
5 Gymnaslærer Pedersen: 184 777
6 Uro: 176 626
7 Svein og rotta: 141 189
8 Trigger: 102 461
9 Kalde føtter: 59 008
10 Reprise: 48 583
11 Sønner: 41 577
12 Den brysomme mannen: 30 934
13 Kunsten å tenke negativt: 28 720
14 Marias menn: 22 278
15 It’s Hard to Be a Rock’n Roller: 19 699
16 Oljeberget: 16 172
17 Kabal i hjerter: 15 452
18 Ole Bull – Himmelstormeren: 11 823
19 Løven – Henrik Ibsen: 2 394
20 Lullaby: 172

Tall fra Norsk filmfond (www.filmfondet.no)

MENY