Forsoningens tid er et kjærkomment forsøk på å skildre konsekvensene av en voldskultur. Men Billy Bob Thorntons pokeransikt er avhengig av medspillerne for å komme i bevegelse.

Det er nesten ikke til å tro at forfatteren og regissøren av Forsoningens tid er den samme Ed Solomon som skrev manus til Men in Black (den første filmen) og Ted og Bill-filmene. Forsoningens tid er en svært alvorlig film som befinner seg nærmere en europeisk sensibilitet enn den fysiske overskuddshumoren fra de nevnte filmen.

I hovedrollen møter vi einstøingen Manuel (Billy Bob Thornton) som nylig har sluppet ut av fengsel etter en lang soning for mord. Han går kledd i fotsid frakk, har sølvfarget hår og minner ikke så lite om englene i Wim Wenders Kjærlighetens Vinger. I likhet med Wenders engler betrakter han menneskenes miserable tilværelse på avstand. Men når han begynner å jobbe som parkeringshus-vakt i storbyens mindre tiltalende strøk, blir han konfrontert med menneskeskjebner som speiler hans egen skjebne.

Den eneste Manuel selv aktivt oppsøker er søsteren til gutten han drepte med et pistolskudd 22 år tidligere, spilt av Holly Hunter. De innleder et forhold, uten at han røper hvem han er. Samtidig viser det seg at parkeringshus-jobben rommer uvanlige oppgaver. Når Manuel må overta ansvaret for parkeringshuset, blir han tvunget til å involvere seg i omgivelsene på en måte han først opplever som ubehagelig, men etter hvert ser på som et kall.

Thornton slo igjennom som skuespiller og regissør med den nesten bibelsk dimensjonerte filmen Sling Blade. Der fremstod han med en effektfull sørstatsgotikk som den undertrykte einstøingen Karl, en slags hevnens engel som setter et lite sørstatssamfunn i brann. Men i motsetning til Karl er Manuel blottet for ondskap. Han har begått en uhyrlig handling i ungdommen og har gjort det til sin livsoppgave å betale for den.

Filmens fremste fortrinn er at den på en begripelig måte berører noe av den helligbrøde det er å ta et menneskeliv – det å bryte med noe helt fundamentalt. Den inngående skildringen av udåden er et eminent stykke filmskaping. Det forklares ikke hvorfor Manuel skjøt, men han mener selv at han gjorde det fordi gutten bak disken gjorde ham redd og det såre faktum at han hadde et våpen tilgjengelig. Forsoningens tid er slik sett et kjærkomment forsøk på å skildre konsekvensene av en voldskultur.

Thornton går også i denne filmen rundt med et pokeransikt. I Coen-brødrenes film The man who wasn’t there var det en mening bak denne uttrykksløsheten, fordi hovedperson hadde en trang til å fortrenge sin eksistens. I Forsoningens tid er det derimot en spirituell gjenoppstandelse som skildres, og det krever et mer direkte og nyansert spill enn hva Thornton her makter å få frem. Han forblir altfor ofte bare et ansikt vi må fylle med våre egen respons på handlingen.
De andre skuespillernes energiske tolkninger gjør likevel sitt til å avhjelpe Thornton. Både Hunter, Freeman og Kirsten Dunst gjør mye ut av ganske begrensede rollefigurer. Særlig Freeman og Hunter utretter små mirakler med et finstemt og vittig spill. Og Thorntons rollefigur blir faktisk morsom når disse skuespillerne får ham på glid og erter ham – når de i filmen ber Manuel om å ikke være så gravalvorlig.

Se filmen:
FORSONINGENS TID

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet