Filmkritikerlaget feirer 60 år på fredag. Hvilken status har egentlig filmkritikerne i dag? Vi har snakket med både slaktofre, kritiker-slaktere og de som er såre fornøyd med de norske filmkritikerne.

Filmpublikummet ignorerer i stadig større grad både advarsler og anbefalinger fra de etablerte filmkritikerne. Både Da Vinci-koden og Pusur 2 er blant årets 20 mest besøkte filmer, til tross for et karaktersnitt helt nede på 2,9 (og kun King Kong har et snitt over fem). Blogger- og chateksplosjonen på nettet synes å ha pulverisert den tradisjonelle filmkritikkens autoritet: Hvilken status har egentlig filmkritikerne i dag? Har de noen betydning? Trenger vi dem? Er de for servile i forhold til norske produksjoner? Og får de plass nok i redaksjonene?

Regissør Alexander Eik, kinoaktuell med Kalde føtter (foto), er en av dem som nylig har opplevd alt annet enn skamros. Enerne formelig haglet mot hans andrefilm i forrige uke, og regissøren etterlyser en mer kontekstuell kritikk.

– Først vil jeg si gratulerer med dagen til Filmkritikerlaget. Jeg skulle ønske det var flere filmkritikere her i landet, og litt færre anmeldere. Med det mener jeg at jeg setter veldig stor pris på de kritikerne som får meg til å se ting med nye øyne, som skriver på en slik måte at jeg føler jeg har lært noe: den typen kritikk som klarer å sette noe i en kontekst og en sammenheng, filmhistorisk eller sjangermessig, og som i tillegg kan fortelle meg noe om filmen og menneskene bak den som jeg ikke visste fra før. Jeg sikter til den type kritiker som evner å gi en analyse og som søker sammenhenger, der andre er bare ute etter å gi et kjapt handlingsreferat og deretter kaste terningen. Dessverre er det så alt for få av den første typen kritikere og altfor mange av den andre typen, som kan kalles anmeldere, mener han.

Kalde føtters eksempel viser at word of mouth og internett får større og større betydning.

– Det er slående å se enerne fra hovedstadsavisene opp mot leserne på Filmweb, som har gitt Kalde føtter fem i snitt. Det får en jo til å tenke at enkelte kritikere i Kalde føtters tilfelle muligens ikke helt evner å bedømme filmen på filmens egne premisser, som i dette tilfellet var å skape en tøysete underholdningsfilm for unge. Vi gikk rett inn på plass nummer tre på Filmtoppen, med et anstendig besøkstall. Det er mulig besøkstallet ville vært høyere uten de dårlige anmeldelsene, men det er vanskelig å si. Filmen fikk jo også gode kritikker, med femmere og til og med en sekser, sier han.

Eik mener kritikk i bunn og grunn er et spørsmål om smak.

– Kunstkritikkens evige paradoks er at kritikeren forsøker å transcendere sin egen magefølelse til en objektiv sannhet om noe som til syvende og sist aldri vil kunne bedømmes på noen annen måte enn subjektivt. Filmens kvaliteter er ikke kvantitativt målbare og vil derfor til syvende og sist bare bli et spørsmål om smak. Og smaken er – som vi vet – lik baken: todelt og hårete, ler han.

Medieviter Alex Iversen sablet tidligere i år ned de norske filmkritikerne under et seminar i Tromsø.

– Jeg tror kritikken har minimal innflytelse på hva folk ser på kino. Særlig de store Hollywood-blockbusternes massive markedsføring suger folk inn i kinosalen, helt uavhengig av hva kritikerne mener. Det er mitt inntrykk at kritikken har større betydning for de mer sårbare, smale filmene og for de i publikum som er mer enn vanlig opptatt av film, de vi i gamle dager kalte cineaster. Word of mouth, og særlig kommunikasjon på nettet, har nå større effekt enn den tradisjonelle filmkritikken, sier han.

Iversen mener likevel filmkritikken har en egenverdi.

– En del norske kvalitetsfilmer i høst har fått god kritikk, som for eksempel Reprise, men den er ikke sett av mange. Gode kritikker lar seg ikke automatisk veksle inn i mange besøk. Men det at filmkritikk ikke har noen stor effekt betyr ikke at det er en meningsløs aktivitet. Det trengs en kritisk, analytisk oppmerksomhet rundt filmkulturen, som tross alt fremdeles er en av vår tids mest sentrale kulturuttrykk. Kritikken har en egenverdi utenom det å lokke folk til kinosalen, mener han.

Selv leser han sjelden dagsavisenes anmeldelser, hvor han etterlyser større subjektivitet.

– Jeg leser Lismoen i Morgenbladet og Dalan Vik i Dagens Næringsliv, og av og til Klassekampen. Kritikken i dagsavisene for øvrig har jeg svært liten glede av. Den er preget av en flat prosa, en lidenskapsløs mellomprosa som det er vanskelig å la seg engasjere av. Jeg leser nesten ikke den type kritikker lenger. Jeg mener det er en idé, dersom kritikerne har liten plass, å dyrke en subjektivitet som det er litt trøkk i, sier han.

Han mener de norske kritikernes servilitet overfor norske filmer er svært tydelig.

– Jeg mener det er helt åpenbart. Man må være blind, døv eller Per Haddal for ikke å se at norske filmer ofte blir tatt på med silkehansker. Det kan nok være gode grunner til det av og til, fordi filmene er sårbare, men norsk film tjener ikke i lengden på grunnløs skamros. Og det er neppe noe som styrker norske kritikeres troverdighet overfor det store kinopublikummet, mener Iversen,

Produsent Dag Alveberg er kinoaktuell med filmen Kunsten å tenke negativt. Han tror kritikerne gir ris til egen bak ved å endre kvalitetskriterier i møtet med en norsk film.

– Det finnes både gode og dårlige filmkritikere, som i alle yrker. Jeg må si at i forhold til norske filmer har kritikerne vært rimelig greie. Det kan bli problematisk når man nå begynner å lage bedre norske filmer. Da blir det vanskelig å hente fram superlativene. Vi vil nok se en innstramming i tiden som kommer, og det tror jeg er heller sunt. Norske filmselskaper, produsenter og distributører skal være forsiktig med sin tro på at hva som helst kan spises av det norske filmpublikummet, sier han.

Alveberg tror fordelingen av gode terningkast skyldes lojalitet, og ikke en for liten bransje, der alle kjenner alle.

– Det er ingen tvil om at det skjer en viss form for favorisering. Jeg tror det har noe med tilhørighet å gjøre. Vi er fire millioner mennesker, og vi er lojale mot oss selv. Vi vil ikke sidestilles med den internasjonale filmkritikken. Og middelmådighet er en av de største syndene her i landet. Dette gjelder av og til også kritikken. Vi er et sosialdemokrati der alle skal over lista, og vi tillater bare enere i idretten, sier han.

Alveberg tror kritikken fortsatt har en betydning.

– Jeg tror kritikk betyr ganske mye. Og for enkelte filmer betyr det svært mye. Men når en film får alt fra enere til femmere mister folk tiltro til kritikken. Tar vi ikke publikum på alvor, mister vi muligheten til å få dem til kinoene, i hvert fall ikke basert på kritikernes utsagn. Og da har kritikken mistet sin funksjon. Folk må få vite om filmen er for eksempel en arthouse-film. Det er viktig at kritikeren definerer hva slags film det er. Folk er kanskje ikke interessert i å se en arthouse-film, selv om kritikeren kaller den årets beste. 95 prosent av publikum liker sjangerfilmer med høy kvalitet, mener han.

Som synes kritikerne får for liten plass i redaksjonene.

– Ja, av og til får lødig stoff stor plass, mens kritikerne får liten plass. Det er jo et poeng at kritikken skal være stringent, uten et tabloid slør. Og det er greit at kritikken er slik. Men det hadde vært hyggelig med et større bilde hvis kritikken er god, sier han.

Regissør Karoline Frogner tror også at filmkritikken betyr mye, og ønsker å gratulere Filmkritikerlaget med dagen.

– Jeg tror at filmkritikk alltid har betydning. Men jeg skulle ønske kritikerne evnet å sette ting i litt større perspektiver. Vi er veldig periodeorienterte, og plutselig lages det for eksempel bare krim- eller guttefilmer i Norge. Da er det er viktig for anmelderne å trekke paralleller med det som skjer utenfor Norge, spesielt hva gjelder dokumentarfilmen. Film kan selvfølgelig være kunst, men først og fremst synliggjør den ofte samtidens ideologi. Det er interessant å se en film i forhold til tiden den blir skapt i. At film fra tredje verden nå gjør det godt, er gøy. Europeisk film har vært kjedelig i mange år. Nå skjer det ting i amerikansk independentfilm og i tysk film, mener hun.

Frogner tror såkalt smalere filmstoff vil være godt stoff for de fleste redaksjoner.

– Det er morsommere når det gis mer plass til å skrive rundt filmen, slik at man bli kjent også med andre enn kjendiser og de store studioene. Jeg tror at godt filmstoff er godt stoff. Det er ikke publikum som er for smalt – det er redaksjonene som tenker for smalt. Det ser man med Film fra sør. Jeg tror det er feil å tenke at det smale ikke er godt stoff, sier hun.

Hun mener kritikernes forhold til norsk film stadig forandres.

– Det er flott at kritikerne hjelper den norske filmen fram. Men det går i bølger. Noen ganger er man bare kritisk, som med Løkkeberg og Ullmann. Da er kritikerne ikke så flinke. Men nå er det for eksempel mange guttefilmer som dras veldig opp. Etter at Norsk Film ble lagt ned, er liksom alt så bra. Derfor er det viktig med de kritikerne som kan sette filmene inn i en historisk kontekst, og dermed tilføre noe nytt, sier hun.

Frogner leser enkelte anmeldere med stor fryd
– Å lese gode filmanmeldelser har jeg stor glede av. Og det er fint å finne en anmelder som jeg vet ligger der jeg ligger. Man skulle kanskje ikke tro at det noen ganger er i VG. I for eksempel Morgenbladet virker man mer opptatt av det riktige, å være politisk korrekt, enn å vurdere i forhold til reell kvalitet. Og Per Haddal leste jeg med mer interesse før. Nå leser jeg Jon Selås i VG, Anne Hoff og Øyvor Dalan Vik. Noen ganger kan en god filmanmeldelse nærme seg kronikken. Og disse kritikerne er ikke så opptatt av andedammen, som de flinke akademikergutta, som ofte blir litt kjedelige, mener hun.

Som mener det er filmskaperne, ikke kritikerne, som må få folk inn i kinosalen.

– Jeg vet ikke om det er kritikerens oppgave å få folk inn i kinosalen. Det er min jobb som filmskaper, sier hun.

Tall fra Filmweb (01.01-31.10.2006).

Karaktersnittet baserer seg på anmeldelsene som er gjengitt på Filmwebs sider om den spesifikke filmen.

Film: Besøkstall/ Snitt
1 Istid 2: 887 232/4,3
2 Pirates of the Caribbean – Dead Man’s Chest: 660 988/ 4
3 Da Vinci-koden – 442 269/ 2,9
4 Biler- 362 978/ 3,9
5 Lille Kylling -336 124/ 3,6
6 Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet -328 726/4,9
7 Over hekken (norsk tale) – 325 473/ 4,3
8 Lange Flate Ballær – 258 033/ 3,7
9 Olsenbanden jr. på Cirkus – 242 992/ 3,4
10 Walk the Line – 216 076/ 4,7
11 Pusur 2 – 201 376/ 2,9
12 Slipp Jimmy fri -186 402/ 4,8
13 Gymnaslærer Pedersen- 184 777/ 4,7
14 Fritt vilt -176 113 / 4,3
15 Uro- 174 543/ 4,1
16 M:i:III (Mission: Impossible III)-157 782/ 4,2
17 Brokeback Mountain -156 443/ 4,9
18 Superman Returns – 144 728/ 4
19 Stolthet og fordom -144 223/ 4,9
20 King Kong- 141 553/ 5,7