Aldri før har flere norske dokumentarfilmer nådd kinolerretet. Hvorfor er det slik? Og er det plass til alle?

I løpet av siste halvår 2006 og første halvår 2007 vil høyst sannsynlig ti norske dokumentarfilmer ha kinopremiere. Det er for tiden i snitt én norsk dokumentarfilmpremiere hver måned. I fjor gikk seks norske dokumentarfilmer på kino. I år er tallet fem, mens sju forventes på kino neste år. Ola Hunnes, prosjektkoordinator dokumentarfilm i Filmfondet, tror ikke nødvendigvis det er noe problem at premierene kommer tett.

– Som andre filmer klumper dokumentarfilmer seg sammen etter sommer og nyttår. Men de fleste dokumentarene i høst har hatt bedre samsvar med forventet besøk enn spillefilmene. Flere av filmene har nådd estimatet eller har fortsatt mulighet til å gjøre det, sier han.

Hunnes tror dokumentarfilmen er enklere å markedsføre.

– Jeg tror dokumentarfilmen generelt er lettere å markedsføre. Den kan, mer enn fiksjonsfilmen, skille seg ut gjennom innholdet. Det kan godt hende det er et problem at mange filmer legges oppå hverandre. Men det er ikke nødvendigvis like problematisk for dokumentarfilmene, siden de er veldig forskjellig i innhold, med mer å gripe tak i for de som skal markedsføre, sier han.

Han vil ikke kalle det for tiden økte antallet norsk dokumentarfilmer på kino en trend.

– Vi har et mål om rundt fem dokumentarer hvert år. Foreløpig har det ikke skjedd noen økning, selv om det kan bli sju neste år. Det er for eksempel tilfeldig at Ole Bull-filmen kom på kino i år. Den har vært utsatt flere ganger siden 2003. Så jeg vil være forsiktig med å kalle det en klar trend, sier han.

Trend eller ikke: Premierene på norske dokumentarfilmer har uansett ligget, og vil ligge, tett i månedene framover. Over nyttår ventes både Mann Kvinne Kaffe, Jenter, Smaken av hund, Natural Born Star, USA mot Al-Arian og Yodok i løpet av første halvår.

– De seks filmene er ganske forskjellige, både hva gjelder innhold og målgruppe. Mann Kvinne Kaffe er poetisk og ligner fiksjonsfilm; Jenter handler om venninneforhold og har en ung målgruppe; Smaken av hund handler om norsk matvirkelighet; Natural Born Star leker blant annet med westernmotivet; USA mot Al-Arian er nærmest selvforklarende og handler om rettssikkerhet, mens Yodok handler om Nord-Korea. Jeg tror de hver og en vil skape stor interesse og debatt. Flere av dem er langt mer enn underholdning, og debatten er noe av det viktigste, sier han.

Hunnes mener de økte bevilgningene har bidratt til økt kvantitet og kvalitet,

– I de siste årene har bevilgningene til dokumentarfilm økt. Og det kommer flere og bedre filmer når man øker bevilgningene. I 2005 brukte vi litt over 19 millioner kroner. I år er vi oppe i 23 millioner, forteller han.

Åge Hoffart og Oro Film har i år hatt ute Ole Bull – Himmelstormeren, It’s Hard to be a Rock’n Roller (og Herzogs Grizzly Man). Snart kinoklare Jenter kommer 2. februar.

– Vi hadde håpet på flere på It’s Hard to be a Rock’n Roller, som nå er i nærheten av 19 000 besøk. Det er et tall svensker, dansker og finner ville jublet høyt av, men vi er blitt litt bortskjemt i Norge – og vi hadde i tillegg satset veldig stort på denne filmen, sier han.

Hoffart mener det er feil å snakke om noen dokumentarfilmbølge nå.

– Jeg tror ikke vi kan snakke om noen bølge. Også på 50- og 60-tallet ble det laget populære dokumentarfilmer, som Oscar-vinneren Kon-Tiki. Hvis man skal snakke om en bølge, kom den heller på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, med For harde livet og Sigve Endresens andre filmer. Siden da er interessen sakte men sikkert bygget opp. Det viktige i samarbeidet mellom Sigve og meg var at vi behandlet filmene som spillefilmer. De var ikke en annenrangs dokumentarfilm, men en film du måtte se, forteller han.

Hoffart mener dokumentarfilmen fungerer som en motvekt.

– Den gang som nå var den en motvekt til virkelighetsfjerne såpeserier. Ønsket om å se noe mer ekte er fortsatt til stede – en motvekt til den iscenesatte pseudovirkeligheten i reality-tv. Dokumentarfilmen har fortsatt en ærlighet og ekthet som all annen film mangler. Men man må også skille mellom ulike typer dokumentarfilmer. De som har fungert best i Norge er de emosjonelt sterke og underholdende dokumentarfilmene, som Fahrenheit 9/11, og ikke de saksorienterte, sier han.

Han mener det er viktig å forstå at dokumentarfilmene konkurrerer mot all annen film. At hans Jenter når lerretet samtidig med andre norske dokumentarfilmer ser han ikke som noe stort problem.

– Jeg tror ikke det har noe spesielt å si at det kommer flere dokumentarfilmer samtidig. Det er ikke nødvendigvis ekskluderende. Jeg tror folk velger en film. Det kommer cirka 20 nye filmer hver måned, så konkurransen vil være der uansett. Jeg mener dokumentarfilmer konkurrerer med alt på kino. For å sette det på spissen så konkurrerer Ole Bull med James Bond. Fra fredag vil Ole Bull ha én forestilling i Bergen, mens James Bond vises fra morgen til kveld i sju saler. Norsk film måles opp mot kremen fra utlandet, og det er urealistisk å forlange at vi skal ha en mye høyere suksessgrad enn utlandet, sier han.

Men Hoffart mener en spredning av filmene vil hjelpe for medieomtalen.

– Det gjelder alle norske filmer at de ikke bør legges oppå hverandre. Vi kjemper om plass i mediene, og derfor bør filmene spres utover. Men vi har kjempet lenge for en stor produksjon. Det er dette vi har villet hele tiden, fordi stort volum medfører større suksesser. Men ikke alt kan gro inn i himmelen, sier han.

Foto: Fra Even Benestads «Natural Born Star». Premiere i februar 2007