Ukens film fra Filmarkivet

Der Untergang er et veldreid drama som er medrivende, snarere enn oppklarende om Hitlers siste dager i bunkersen. Hitler er slik mange av oss har sett ham for oss – manisk, teatralsk og uutgrunnelig.

Der Untergang er et veldreid drama som er medrivende, snarere enn oppklarende om Hitlers siste dager i bunkersen. Hitler er slik mange av oss har sett ham for oss – manisk, teatralsk og uutgrunnelig.

Der Untergang ble omtalt i norsk presse som ikke bare den første tyske filmen om Adolf Hitlers siste dager, men også den første som fremstiller ham med humane trekk. Selv om begge påstander er feil – den tyske filmskaper Pabst lagde sin portrettfilm Der letzte Akt allerede i 1955, mens russeren Sokurov ga oss en pludrende Hitler i Molokh i 1999 – så er Der Untergang kanskje den første tyske filmen som kan fremvise et nyansert og uanstrengt forhold til naziepoken.

Det er bare filmens vesle «rammehistorie» som røper en viss nervøsitet for hvordan filmen vil bli oppfattet: Vi hører først Hitlers sekretær Traudl Junge fortelle om sin erkjennelse av at hun likevel hadde et ansvar for å vite hva som foregikk i Tyskland, en stemme uten ansikt som også får avslutte filmen.

I den nevnte Molokh skildret Sokurov Ørneredet som et gemyttlig feriested for Hitler og kretsen rundt ham, og man fikk nesten inntrykk av at nazilederen knapt nok visste om utryddelsesleirene. Det første gløttet inn til «mennesket Hitler» inntraff da en tysk soldat gjennom kikkerten kunne iaktta føreren som gjorde sitt fornødne under et tre.

I Der Untergang kommer Hitlers humane trekk til uttrykk gjennom enkelte lovord og sympatiske gester overfor hans underordnede. Men i likhet med dem må vi betrakte ham fra en viss avstand, og får ikke slippe til når han til slutt tar sitt liv i bunkersen (noe filmen er blitt kritisert for, blant annet av den tyske filmskaperen Wim Wenders som før premieren ba om at det tyske folk burde få ”se svinet dø”.)

Hovedrolleinnehaver Bruno Ganz fortolker Hitler slik mange av oss har sett ham for oss, tror jeg – manisk, teatralsk og uutgrunnelig. I likhet med filmskaper Oliver Hirschbiegel søker ikke Ganz en oppklaring av «gåten Hitler», og flere har antydet historiske feil og mangler. Filmskaperne har valgt å fokusere på omgivelsenes reaksjoner på den dunkle lederskikkelsen, og har skapt et veldreid drama som er medrivende, snarere enn oppklarende og lærerikt.

Der Untergang ble nominert til Oscar for Beste utenlandske film, 2004. og vant Amanda for Beste utenlandske film, 2005.

Se filmen hos Filmarkivet.no:
DER UNTERGANG

Denne anmeldelsen er en forkortet av versjon av en anmeldelse som sto i Morgenbladet

Ukens film fra Filmarkivet

Der Untergang er et veldreid drama som er medrivende, snarere enn oppklarende om Hitlers siste dager i bunkersen. Hitler er slik mange av oss har sett ham for oss – manisk, teatralsk og uutgrunnelig.

Der Untergang er et veldreid drama som er medrivende, snarere enn oppklarende om Hitlers siste dager i bunkersen. Hitler er slik mange av oss har sett ham for oss – manisk, teatralsk og uutgrunnelig.

Der Untergang ble omtalt i norsk presse som ikke bare den første tyske filmen om Adolf Hitlers siste dager, men også den første som fremstiller ham med humane trekk. Selv om begge påstander er feil – den tyske filmskaper Pabst lagde sin portrettfilm Der letzte Akt allerede i 1955, mens russeren Sokurov ga oss en pludrende Hitler i Molokh i 1999 – så er Der Untergang kanskje den første tyske filmen som kan fremvise et nyansert og uanstrengt forhold til naziepoken.

Det er bare filmens vesle «rammehistorie» som røper en viss nervøsitet for hvordan filmen vil bli oppfattet: Vi hører først Hitlers sekretær Traudl Junge fortelle om sin erkjennelse av at hun likevel hadde et ansvar for å vite hva som foregikk i Tyskland, en stemme uten ansikt som også får avslutte filmen.

I den nevnte Molokh skildret Sokurov Ørneredet som et gemyttlig feriested for Hitler og kretsen rundt ham, og man fikk nesten inntrykk av at nazilederen knapt nok visste om utryddelsesleirene. Det første gløttet inn til «mennesket Hitler» inntraff da en tysk soldat gjennom kikkerten kunne iaktta føreren som gjorde sitt fornødne under et tre.

I Der Untergang kommer Hitlers humane trekk til uttrykk gjennom enkelte lovord og sympatiske gester overfor hans underordnede. Men i likhet med dem må vi betrakte ham fra en viss avstand, og får ikke slippe til når han til slutt tar sitt liv i bunkersen (noe filmen er blitt kritisert for, blant annet av den tyske filmskaperen Wim Wenders som før premieren ba om at det tyske folk burde få ”se svinet dø”.)

Hovedrolleinnehaver Bruno Ganz fortolker Hitler slik mange av oss har sett ham for oss, tror jeg – manisk, teatralsk og uutgrunnelig. I likhet med filmskaper Oliver Hirschbiegel søker ikke Ganz en oppklaring av «gåten Hitler», og flere har antydet historiske feil og mangler. Filmskaperne har valgt å fokusere på omgivelsenes reaksjoner på den dunkle lederskikkelsen, og har skapt et veldreid drama som er medrivende, snarere enn oppklarende og lærerikt.

Der Untergang ble nominert til Oscar for Beste utenlandske film, 2004. og vant Amanda for Beste utenlandske film, 2005.

Se filmen hos Filmarkivet.no:
DER UNTERGANG

Denne anmeldelsen er en forkortet av versjon av en anmeldelse som sto i Morgenbladet

MENY