Good Night, and Good Luck er et velspilt og tett drama om heksejakten på «commies» i den amerikanske fjernsynsindustrien på 1950-tallet. Filmen er forbausende effektiv til å være såpass ufilmatisk.

George Clooneys andre film som regissør er effektivt filmet i svart-hvitt, som for å gjenskape epokens tv-skjermer, men er likevel forbausende lite filmatisk. Handlingen utspiller seg innendørs i trange tv-studioer og møterom, og det er dialogen som er det suverent drivende element. Tittelen henspiller på signaturen til det amerikanske tv-ikonet, Edward Murrow, som på 1950-tallet utfordret senator Joseph McCarthys heksejakt på «commies», og som i ettertid har fått en slags heltestatus.
Det forklarer kanskje den overstrømmende mottagelsen filmen har fått av amerikanske anmeldere. De trenger åpenbart denne filmen sårt, etter en periode der amerikanske nyhetsmedier ikke har vist seg like heltemodige.

Ikke misforstå: Good Night, and Good Luck er en utmerket film. Men den er ikke nødvendigvis verdig det voldsomme prisdrysset på amerikanske filmfestivaler og status som «stort» filmverk. Her er det helt andre krefter som har vært i sving, og Clooneys timing med lanseringen gjør filmen til en uunngåelig kommentar til de amerikanske nyhetsmedienes utsatte rolle i dag.

Først og fremst er dette skuespiller David Strathairns film. De som husker langt tilbake mener han har gjenoppvekket Murrows aura i hovedrollen. De færreste i dag vet hvem Murrow var, men det spiller ingen rolle. Strathairn har skapt en troverdig rollefigur med enkle, og på noen måter ekstreme virkemidler. Han sitter stort sett hele tiden og røyker, foran tv-kamera eller under møter. Vi kan kun forholde oss til hans stemme og ansikt. Hvis det fantes en Oscar for mest uttrykksfulle stemmeprakt, burde Strathairn få prisen, for her er det stemmen som er bærende for autoriteten i hans fremtoning.

Good Night, and Good Luck er ingen romantisering av Murrows prinsippfaste kamp mot McCarthy og frykten innad i tv-nettverket CBS. Vi ser kompromissene som er en naturlig del av rollen som populær tv-vert; den ene dagen kritiserer han McCarthy i en reportasje, den neste dagen gjør han et overfladisk intervju med Liberace. Og tv-nettverkets redsel for å miste annonsører er kronisk.

George Clooney behøver ikke anvende demoniserende retoriske kryssklipp à la Michael Moore når han presenterer Joseph McCarthy for nye generasjoner. Etter det første nærbildet er ikke inntrykket til å ta feil av.

Se filmen hos Filmarkivet.no: GOOD NIGHT, AND GOOD LUCK

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet