Filmskaping under sensur

Abbas Kiarostami er en av filmverdenens mest anerkjente filmkunstnere og har utviklet et særpreget filmspråk under streng sensur. På lørdag og neste uke kan du møte den iranske regissør-legenden på Filmens Hus i Oslo.

Abbas Kiarostami er en av filmverdenens mest anerkjente filmkunstnere og har utviklet et særpreget filmspråk under streng sensur. På lørdag og neste uke kan du møte den iranske regissør-legenden på Filmens Hus i Oslo.

Abbas Kiarostami regnes i dag som en av filmverdenens mest anerkjente filmkunstnere. Sammen med Mohsen Makhmalbaf er han den fremste eksponenten for det man kan kalle en poetisk realisme i iransk film. De har begge hatt enorm innflytelse i hjemlandets filmindustri, og har dannet hver sin «skole» ved å fungere som nestorer for nye talenter og skrive manus for mange debuterende filmskapere.

Sentralt for de fleste av Kiarostamis filmer er et fokus på de små og nære ting, med et minituøst og konsekvent filmspråk som utelater mer av den omliggende virkelighet enn det inkluderer. Dette er på en måte en type filmspråk som vestlige filmskapere for lengst har forlatt til fordel for det tydelige og eksplisitte. Mye av de iranske filmenes appell hos et vestlig kinopublikum finner vi nok her: De representerer (for oss) en nostalgisk tilbakevending til en klassisk filmskaping, der bildene snarere enn dialogen er det talende, og problemstillingene er tilsynelatende enkle.

Heltene i disse små dramaene har ofte vært barn som med sin nærsynte logikk prøver å forholde seg til voksenverdenens ufølsomme regler. Årsaken til at så mange iranske filmer har kretset rundt barns opplevelser av voksenverdenen, skyldes nok sensurspøkelset som lenge har fornektet mer komplekse voksenskildringer, og barnefilmgenrens oppdragende og for myndighetene mer akseptable univers (Kiarostami etablerte i sin tid Institutt for Intellektuell utvikling av barn og unge, som senere ble omdannet til Det nasjonale iranske filmstudio).

Kiarostamis forhold til myndighetene har vært anstrengt. Han har i likhet med mange andre iranske kunstnere måttet forsøke å leve med det formidable trykket av sensur som myndighetene i vekslende grad har utøvet, og som etter en periode med løsere tøyler, nå synes å være strammet inn igjen.

Nettopp på grunn av den iranske filmens internasjonale suksess følges filmskaperne med argusøyne av det restriktive regimet i Iran. De siste ti årene har den iranske filmen blitt landets kanskje mest profilerte eksportartikkel ved siden av olje. Det voldsomme prisdrysset på prestisjefylte festivaler som Cannes, Berlin og Venezia bekrefter inntrykket av en liten filmindustri med en oppsiktsvekkende evne til å avle fram talenter.

Samtidig som de prisbelønte filmene slår positivt ut for Irans internasjonale renommé, som fra før er ganske frynsete, bekrefter de også at filmen og kulturlivet i Iran utgjør spydspissen for de rop om større frihet som lyder ute i gatene.
De siste årene har stadig flere unge iranske filmskapere våget seg på mer komplekse skildringer av hverdagen i Iran, der også kvinnenes underordnede status er belyst, som i Jafar Panahis aktuelle film Offside som vises under denne ukens Film fra Sør-festival i Oslo (norsk premiere 3. November)

Panahi, som også er gjest under årets festival, utforsker denne nye frihetstrangen mer aggressivt enn Kiarostami, og passer nok bedre inn i den revolusjonen Nobelprisvinner Shirin Ebadi – som åpner Film fra Sør denne uken – så forsiktig har antydet må til for å endre det iranske samfunnet.

Spørsmålet er om den mye omtalte underteksten i iransk film, som filmkritikere over hele verden lenge har lovprist, og som Kiarostiami er den mest kjente eksponenten for, vil framstå som altfor forsiktig av den svært utålmodige unge generasjonen som nå hevder sin frihetstrang i gatene i Iran.

Iranske filmskapere kan derfor fort havne i samme situasjon som deres østeuropeiske kolleger i sin tid gjorde da jernteppet falt: Plutselig var det ikke lenger noen hjemme som opplevde at den antydende filmskapingen deres var relevant for en ny tid som krevde mer direkte og umiddelbare uttrykksmåter. Men det er kanskje en liten pris å betale for frihet.

I tillegg til en omfattende presentasjon på Cinemateket, i Filmmuseet, Galleriet og Filmbutikken, har du anledning til å møte Kiarostami personlig undervisningene på Filmens hus i Oslo 6., 7. og 8. oktober.

Denne artikkelen er basert på forfatteren Kjetil Lismoens tidligere artikkel “Den iranske filmens paradoks”.

Filmskaping under sensur

Abbas Kiarostami er en av filmverdenens mest anerkjente filmkunstnere og har utviklet et særpreget filmspråk under streng sensur. På lørdag og neste uke kan du møte den iranske regissør-legenden på Filmens Hus i Oslo.

Abbas Kiarostami er en av filmverdenens mest anerkjente filmkunstnere og har utviklet et særpreget filmspråk under streng sensur. På lørdag og neste uke kan du møte den iranske regissør-legenden på Filmens Hus i Oslo.

Abbas Kiarostami regnes i dag som en av filmverdenens mest anerkjente filmkunstnere. Sammen med Mohsen Makhmalbaf er han den fremste eksponenten for det man kan kalle en poetisk realisme i iransk film. De har begge hatt enorm innflytelse i hjemlandets filmindustri, og har dannet hver sin «skole» ved å fungere som nestorer for nye talenter og skrive manus for mange debuterende filmskapere.

Sentralt for de fleste av Kiarostamis filmer er et fokus på de små og nære ting, med et minituøst og konsekvent filmspråk som utelater mer av den omliggende virkelighet enn det inkluderer. Dette er på en måte en type filmspråk som vestlige filmskapere for lengst har forlatt til fordel for det tydelige og eksplisitte. Mye av de iranske filmenes appell hos et vestlig kinopublikum finner vi nok her: De representerer (for oss) en nostalgisk tilbakevending til en klassisk filmskaping, der bildene snarere enn dialogen er det talende, og problemstillingene er tilsynelatende enkle.

Heltene i disse små dramaene har ofte vært barn som med sin nærsynte logikk prøver å forholde seg til voksenverdenens ufølsomme regler. Årsaken til at så mange iranske filmer har kretset rundt barns opplevelser av voksenverdenen, skyldes nok sensurspøkelset som lenge har fornektet mer komplekse voksenskildringer, og barnefilmgenrens oppdragende og for myndighetene mer akseptable univers (Kiarostami etablerte i sin tid Institutt for Intellektuell utvikling av barn og unge, som senere ble omdannet til Det nasjonale iranske filmstudio).

Kiarostamis forhold til myndighetene har vært anstrengt. Han har i likhet med mange andre iranske kunstnere måttet forsøke å leve med det formidable trykket av sensur som myndighetene i vekslende grad har utøvet, og som etter en periode med løsere tøyler, nå synes å være strammet inn igjen.

Nettopp på grunn av den iranske filmens internasjonale suksess følges filmskaperne med argusøyne av det restriktive regimet i Iran. De siste ti årene har den iranske filmen blitt landets kanskje mest profilerte eksportartikkel ved siden av olje. Det voldsomme prisdrysset på prestisjefylte festivaler som Cannes, Berlin og Venezia bekrefter inntrykket av en liten filmindustri med en oppsiktsvekkende evne til å avle fram talenter.

Samtidig som de prisbelønte filmene slår positivt ut for Irans internasjonale renommé, som fra før er ganske frynsete, bekrefter de også at filmen og kulturlivet i Iran utgjør spydspissen for de rop om større frihet som lyder ute i gatene.
De siste årene har stadig flere unge iranske filmskapere våget seg på mer komplekse skildringer av hverdagen i Iran, der også kvinnenes underordnede status er belyst, som i Jafar Panahis aktuelle film Offside som vises under denne ukens Film fra Sør-festival i Oslo (norsk premiere 3. November)

Panahi, som også er gjest under årets festival, utforsker denne nye frihetstrangen mer aggressivt enn Kiarostami, og passer nok bedre inn i den revolusjonen Nobelprisvinner Shirin Ebadi – som åpner Film fra Sør denne uken – så forsiktig har antydet må til for å endre det iranske samfunnet.

Spørsmålet er om den mye omtalte underteksten i iransk film, som filmkritikere over hele verden lenge har lovprist, og som Kiarostiami er den mest kjente eksponenten for, vil framstå som altfor forsiktig av den svært utålmodige unge generasjonen som nå hevder sin frihetstrang i gatene i Iran.

Iranske filmskapere kan derfor fort havne i samme situasjon som deres østeuropeiske kolleger i sin tid gjorde da jernteppet falt: Plutselig var det ikke lenger noen hjemme som opplevde at den antydende filmskapingen deres var relevant for en ny tid som krevde mer direkte og umiddelbare uttrykksmåter. Men det er kanskje en liten pris å betale for frihet.

I tillegg til en omfattende presentasjon på Cinemateket, i Filmmuseet, Galleriet og Filmbutikken, har du anledning til å møte Kiarostami personlig undervisningene på Filmens hus i Oslo 6., 7. og 8. oktober.

Denne artikkelen er basert på forfatteren Kjetil Lismoens tidligere artikkel “Den iranske filmens paradoks”.

MENY