Dokumentarfilmen får – tross nasjonal og internasjonal suksess – ikke den oppmerksomhet den fortjener, mener norske dokumentarfilmprodusenter. Denne uken møtte de kulturministeren.

For noen uker siden hevdet dokumentarfilmprodusent og forfatter Eystein Hanssen her i Rushprint at dokumentarfilmbransjen er pubertal. Og i forrige uke tok Bodil Cold-Ravnkilde, dokumentarfilmkonsulent i Norsk filmfond, til orde for at det visuelle uttrykket bør oppgraderes i norsk dokumentarfilm. Flere dokumentarfilmprodusenter møtte denne uka kulturminister Trond Giske for å diskutere dokumentarfilmens status og utfordringer.

Produsent Tom Rysstad (Afrikanske lys) er initiativtaker til den uformelle dokumentargruppa i Produsentforeningen, som tirsdag spiste uformell lunsj med Giske. Han mener det først og fremst trengs flere midler for å heve kvaliteten.

– Det er lett å si penger, for det ligger i bunnen for en hver ting. Og jeg tror definitivt noe av nøkkelen for norsk dokumentarfilm dreier seg om å få prosjektene opp på et høyere kvalitetsmessig nivå, med budsjetter som gjør dette mulig. Det er signalisert en økning på 25 millioner fra departementet for neste år. Én ting er å lobbe for å få mer av potten fra Filmfondet. Men en annen ting er hva slags systemer man trenger for dokumentarfilmen? Skal man lage noen nye systemer? undrer Rysstad.

Han forteller om flere forslag som er lagt fram

– I møtet kom vi blant annet med flere forslag: Det ene er en slags slatefunding, der en produsent kan søke om støtte til flere filmer over en viss periode, slik at man kan planlegge over litt lenger tid. Et annet forslag er en slags 50/50-ordning, et tredje en produsentstøtte, der tre-fire miljøer får en viss sum i en tre-fire års periode, noe som vil kunne gjøre dem i stand til å heve kvaliteten på prosjektene. Dette vil igjen gjøre det enklere å få tilgang til internasjonal kapital. Høyere kvalitet medfører større muligheter til salg, som igjen vil gi produsentene en bedre basis å stå på. Det største problemet i dag er mangelen på det økonomiske i bunn. Man må hele tiden tenke: Har vi råd til orkester, eller må vi bruke arkivmusikk? Må regissøren klippe selv, eller har vi råd til å hyre en klipper? Resultatet av dette er lavere kvalitet, mener han.

Rysstad mener det også er viktig å samle kreftene.

– Hver enkelt produsent er nå nødt til å tråkke opp stien hver for seg. Men hvis man samarbeider, vil man kunne trekke veksler på hverandre. Dette har vi hatt stor glede av foreløpig i Produsentforeningen, sier han.

Rysstad ser fram mot Filmfondets annonserte dokumentarfilmseminar 16. november.

– Det seminaret, som filmfondet har initiert, er veldig positivt. At fondet også er opptatt av å styrke dokumentarfilmen, pluss at Giske gir positive signaler, lover veldig bra, mener han.

Kjell Eriksen (Sweet swan of Avon), produsent i Videomaker, mener dokumentarfilmen ufortjent står i skyggen av spillefilmen.

– Det som var viktig for oss å si til Giske var at vi er i den delen av filmbransjen som kanskje lever en litt anonym tilværelse, men som jeg vil påstå har mest betydning. Vi arbeider med det som i morgen er historisk dokumentasjon, om det livet vi lever i dag. Og det er vi som forteller om Norge ute. Dokumentaren har størst potensial i utlandet, det er der den får flest anerkjennelser. Den har også flest seere, 35 millioner på tv i Norge, og i tillegg 5-10 millioner i utlandet, sier han.

Eriksen mener også det er viktig å stå mer samlet.

–Jeg mener vi er for mange som går rundt og kaller oss produsenter. Vi trenger å profesjonalisere produsentrollen. Vi må klare å bygge noen større produksjonsmiljøer, slik at vi kan betjene dokumentaristene på en ordentlig måte. Men jeg har ikke noe imot enkeltmannsforetak; de trenger vi. Jeg har selv drevet fra Finnsnes i Troms i 30 år og hører til de små fra distriktene, sier Eriksen.

Han mener færre produksjonsmiljøer vil hindre dobbelt arbeid.

– Jeg lager to-tre filmer i året og må leie inn en produsent til én av filmene. For eksempel vil Sigve Endresen i Motlys ha kapasitet til overordnet produsentansvar på flere produksjoner. Da kan han overføre erfaring til en ny produsent, som plutselig rykker opp i erfaring veldig fort, i stedet for at alle må gå den samme løypa, mener Eriksen.

Han tror dokumentarfilmprodusentene også har mye å hente ute.

– Jeg tror at Giske vil bidra med noe mer penger i framtida. Men den største muligheten for vekst finnes i å hente midler i utlandet, midler vi ikke har hentet før, sier han.

Frode Søbstad, produsent i Zulu Film, synes det er frustrerende at dokumentarfilmen ikke blir satt nok pris på.

– Dokumentarfilmen per i dag er en kjempesuksess. Vi når ut til mange, både nasjonalt og internasjonalt, og programmene blir sett av mange. Det skjer mange ting i miljøet, men utfordringen er økonomien og finansieringen. Det har blitt vanskeligere å finansiere film. Man bruker hele tiden på det. Tv-kanalene kniper igjen, TV2 på grunn av fotballen, og NRK gir heller ikke noe særlig mer. Det er også blitt én dokumentarfilmkonsulent i fondet. Ikke noe vondt om henne, men det virker ikke som det satses på dokumentar. Det er bare snakk om spillefilm og drama, mener Søbstad.

Han mener dagens bransje ikke er levedyktig.

– Vi strever med det samme alle sammen, derfor har vi gått sammen. Vi ønsker å heve dokumentaren opp gjennom et fokus på denne delen av bransjen. Dokumentarbransjen må bli levedyktig. Det er den dessverre ikke i dag, og det må vi gjøre noe med, sier han.

16. november arrangerer Norsk filmfond seminaret Hva er dokumentarFILM?