I Brokeback Mountain brøt Ang Lee «westernfilmens» siste tabu. Men hvor god er filmen egentlig, om vi ser bort fra det sensasjonelle temaet?

Moderne homofile rollefigurer i Hollywoodfilmer er som regel for gode til å være sanne. De bør helst være så sympatiske, noble og kjønnsløse at filmen kan vises for kinopublikumet i Midtvesten. Jonathan Demmes Philadelphia er kroneksemplet på denne typen liberal og velmenende film, der man ikke ett sekund tror på rollefigurens (Tom Hanks) homofile legning.

I regissør Ang Lees film, Brokeback Mountain, har Hollywoodfilmen omsider tatt steget inn i vår tid med en mer realistisk skildring av et forhold mellom to menn. Men Lees motiv har neppe vært å rette fokus på de homofiles utsatte livssituasjon med denne filmen, selv om mange vil mene at han bidrar til nettopp det. Han har simpelthen laget en god film av en sterk historie som har ligget der i årevis og ventet på en filmatisering. Det har tatt forfatteren Annie Proulx nesten ti år å få adaptert sin egen novelle til filmlerretet, og på veien har hun fått god hjelp av den erfarne westernkronikøren Larry McMurtry (The Last Picture Show, Lonesome Dove). Resultatet er den endelige konklusjonen på en revisjonistisk tendens vi har sett innen westernfilmen de siste 30 årene. Filmen undergraver den klassiske westernfilmens heterofile hegemoni, men samtidig gjenoppvekker den sjangeren like mye med sitt utsøkte spill mellom rollefigurenes ansikter og de storslåtte landskapene i Wyoming og Texas. Det er kun det faktum at de elskende er menn som gjør denne filmen revisjonistisk. Og det utgjør selvsagt hele forskjellen.

Handlingen i filmen utspiller seg omtrent samtidig med McMurtrys kjente historie om Midtvestens svanesang, The Last Picture Show (1971), en gang på begynnelsen av 1960-tallet. Brokeback Mountain er som The Last Picture Show en westernfilm i den forstand at den tar for seg oppløsningen av de tradisjonelle verdiene og levemåten til den amerikanske cowboyen. Men i motsetning til The Last Picture Show møter vi her cowboyer som i det minste forsøker å holde den tradisjonelle levemåten i hevd. Ennis (Heath Ledger) og Jack (Jake Gyllenhaal) er begge løsarbeidere som møtes gjennom en strøjobb som sauepassere i Brokeback-fjellet i Wyoming. En sommer i 1963 innleder de et forhold i fjellene der de er overlatt til seg selv, og den storslåtte naturen blir eneste vitne til en romanse som varer livet ut. De drar tilbake hver til sitt og stifter familie, men de har knyttet sterke bånd. De skjønner etter hvert at de i fjellene snublet over sitt livs store kjærlighet, men at det ikke er noe de kan gjøre med det.

Brokeback Mountain er nedsunket i tristesse. Men den storslåtte naturen, det nydelige fotoet av himmelen over Wyoming, tilfører filmen noe tidløst og majestetisk som løfter den ut av den uforsonlige tidsånden. Det er som naturens grandiose tilstedeværelse forteller oss at de to mennenes kjærlighet er naturens verk og noe så stort at det overgår menneskets forsøk på å skape orden i dette skapelsesverket.
Ang Lee viser nok en gang hvor allsidig han er som filmskaper. Enten det handler om rigide familiestrukturer i Taiwan (Spis, drikk, mann, kvinne), britisk følelseskulde i 1800-tallets Storbritannia (Stolthet og fordom) eller det mytiske Kina (Snikende tiger, skjult drage), så behandler han materialet med en uanstrengt enkelhet. Om disse filmene har noe til felles, må det være de undertrykte følelsene, og Lee er en mester i å la disse følelsene sive ut på de mest underspilte måter. Selv om livet som skaphomse i 1960-tallets Midtvesten krevde ekstrem diskresjon, synes jeg likevel at Lee er altfor forsiktig i sin skildring av de to mennenes hete omfavnelser. Jeg forestiller meg at han i en filmromanse mellom to kvinner kanskje ville gått mer detaljert til verks. Men Jake Gyllenhaal og Heath Ledger har en kjemi, selv om den er kaotisk og til dels voldelig, i henhold til de motstridende indre følelsene som styrer rollefigurene. Den avsluttende sekvensen der Ennis oppsøker gården der Jack vokste opp er forferdelig vond. Den forteller uendelig mye om den ensomheten de har gjennomlevd, og får deg sannsynligvis til å tilgi den ikke helt overbevisende aldringsprosessen filmens sminkør har underkastet rollefiguren.

Se filmen hos Filmarkivet.no: BROKEBACK MOUNTAIN

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet