Afrika blir lett bare en eksotisk kulisse på film – en arena for «hvit dårlig samvittighet». The Constant Gardener er annerledes, mener Rushprint om ukens film fra Filmarkivet.no.

Det finnes grovt sett to typer amerikanske og europeiske filmer om Afrika: Enten skildrer de en hvit hovedpersons reise inn i «sivilisasjonens mørke», slik Joseph Conrads kjente roman ”Mørkets hjerte” skapte en slags presedens for. Eller så har vi den tradisjonelle Hollywood-varianten, der Afrikas lidende barn blir statister i en romanse mellom to elskende som vil redde verden, som Angelina Jolie og Clive Owen i Beyond Borders (der synet av en sexy og glamorøs Jolie som holder en utsultet baby i armene kan fremprovosere den harmdirrende moralisten i de fleste av oss).

I den britisk-amerikanske filmen The Constant Gardener møter vi enda en ung britisk kvinne som vil redde Afrikas nødstilte, og som samtidig tar seg tid til en innbydende romanse med en landsmann. Men i motsetning til Jolies rollefigur i Beyond Borders er Tessa Quayle (Rachel Weisz) i The Constant Gardener en lidenskapelig samfunnsstormer vi ikke nødvendigvis er ment å like. I hvert fall ikke i begynnelsen. Hennes «hvite dårlige samvittighet» er så kronisk at hun neglisjerer sin egen graviditet og mister barnet på et skittent sykehus i Kenya. For hva er vel dét, i forhold til de lidelsene afrikanske barn må gjennomleve?

Tessa får ferten av at internasjonale farmasøytiske selskaper anvender afrikanerne med mangelsykdommer som prøvekaniner for nye produkter. Denne konspirasjonen, som noen vil «gå over lik» for å holde hemmelig, utgjør heldigvis ikke noe vesentlig spenningsmoment i filmen. Det etableres tidligere som en kjensgjerning i filmen enn i boken, og fraværet av noe tradisjonelt «thriller-klimaks» gjør det mulig for regissør Mereilles å fremheve andre elementer enn Le Carré.

Jeg tror vi skal være takknemlige for at det ble brasilianeren Mereilles som ble filmens regissør, og ikke briten Mike Newell, som forlot filmprosjektet for den siste Harry Potter-filmen. Mereilles har åpenbart ikke vært opptatt av hva mange opplever som et sentralt trekk ved Le Carrés forfatterskap, nemlig hans fortrolighet med og forakt for det britiske klassesystemet. Isteden lar Mereilles de afrikanske ansiktene og fargene få slippe enda mer til.

Tidlig i filmen etablerer Mereilles dette tvisynet, når han med dokumentariske grep avdekker kontrasten mellom livet til den internasjonale kolonien av diplomater og bistandsarbeidere, på ene siden, og afrikanerne, på den andre.
The Constant Gardener er riktignok en fortelling om et kjærlighetsforhold mellom to briter. Men det er først når Justin kommer i nærkontakt med afrikanerne at han begynner å kjenne den kvinnen han elsket. Jeg kan med gru forestille meg hvordan filmen ville blitt om den var laget under den «postkoloniale perioden» i britisk og amerikansk film på 1990-tallet – der britenes «stiff upper lips» og imperiets oppløsning var så stilistisk henrivende skildret at det fikk et nostalgisk skjær over seg. (Her begrenser det seg heldigvis bare til replikker som «we must go through the proper channels, chap»).

Mereilles tilhører en vital generasjon filmskapere fra «den tredje verden» som har en helt annen orientering. Den visuelle stilen i The Constant Gardener minner om Mereilles forrige film, City of God, ved at også den antyder mer vold og nød enn vi faktisk ser. Men det håndholdte kamera i The Constant Gardener er mindre «flashy»; det uttrykker mer kornete og ekspressiv realisme og færre overraskende sjokk. Filmen har en dokumentarisk umiddelbarhet, man får inntrykk av at det er et pulserende Afrika i bakgrunnen som når som helst kan invadere hele billedflaten.

Se filmen hos Filmarkivet.no: THE CONSTANT GARDENER

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet