Hva får du om du tar Manhattan ut av Woody Allens filmunivers og erstatter Woody selv med en ung, sexy og lite verbal skuespiller? I ukens film fra Filmarkivet.no får du svar.

Svaret er en måtelig underholdende film der Allens velkjente misantropi er forvandlet til en godt avrundet kynisme. Og kanskje var det Manhattan og Allens alter ego som måtte vekk for at vi skulle legge merke til denne kynismen. Match Point er uansett filmen som har fått amerikanerne til å gå og se en Woody Allen-film igjen, noe de i flere tiår nå stort sett har overlatt til oss europeere. Og det er ironisk, med tanke på at Allen denne gangen ble tvunget til å lage film i Storbritannia nettopp fordi han ikke fikk filmen finansiert i USA.

I Match Point er Manhattan erstattet med London, og ingen av de mannlige rollefigurene har noen likhetstrekk med Woody Allen. Det er ikke lenge siden Allen sluttet å spille hovedrollene selv; det ble etter hvert nesten patetisk fordi de kvinnelige motspillerne bare ble yngre. De mannlige skuespillerne han er blitt erstattet med har i varierende grad lykkes med å fremstå som selvstendige rollefigurer, avhengig av om de er ment å spille Allens alter ego. De kan fort lide samme skjebne som Ken Branagh i Celebrity: Han fikk oss til å tenke på Woody.

Men Jonathan Rhys-Meyers slipper denne sammenligningen. Hans rollefigur har ikke et gram humor i kroppen. Som tennistreneren Chris fra små kår gifter han seg inn i en rik britisk familie og innleder et stormende forhold til svigerbrorens kjæreste. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få se en klassisk og svulstig elskovsscene i en Woody Allen-film, men her flesker han til med pauker og basuner. Når Chris og Nola løper gjennom en kornåker i regnet, jeg husker ikke helt hvorfor, faller de i armene på hverandre som Burt Lancaster og Deborah Kerr i Herfra til evigheten. Da vet du at du befinner deg langt unna Allens Manhattan.

Filmen åpner med bildet av en tennisball som klaskes frem og tilbake over et nett. Rhys-Meyers fortellerstemme konstaterer at uansett hvor hardt vi prøver, så er det tilfeldigheter som avgjør vår skjebne. I samme øyeblikk treffer ballen kanten av nettet, og blir liggende der og spinne en god stund. Gjennom hele filmen sitter vi og venter på hvilken retning ballen skal falle for Chris’ vedkommende. Men uansett hvor slu og sexy Rhys-Meyers iblant fremstår, forblir han en kald fisk. Enkelte amerikanske kritikere har sammenlignet Allens film med 1950-talls klassikere som Sweet smell of success – bunnløst kyniske, men like fullt svært underholdende filmer. Selv om Match Point fortjener denne sammenlikningen, savner jeg noe av det bitende viddet fra disse filmene. Så da ballen til slutt tippet over nettkanten, hadde den innledende forventningen dabbet noe av.

Se filmen hos Filmarkivet.no: MATCH POINT

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet