Ukens film fra Filmarkivet.no 11.september spriker i mange retninger: Fra beinhard anti-amerikanisme til spekulativ bruk av TV-opptak og betimelige påminnelser om at ingen har patent på lidelse.

Å sette sammen en filmantologi er en kabal som svært sjelden går opp. Å gi alle filmskaperne som bidrar full kunstnerisk frihet, uten rammer, er som regel å be om trøbbel. Den internasjonale antologifilmen 11.september har derfor ikke gjort det enkelt for seg selv, men så er da heller ikke det tematiske utgangspunktet enkelt: Å lage film som på en eller annen måte skal skildre etterdønningene av terroren som rammet New York.

Resultatet er en sprikende filmantologi som gjenspeiler de fleste holdninger som har kommet for dagen i kjølvannet av terrorhandlingen. Det er kanskje det beste som kan sies om denne antologien, som rommer innslag av så ulik kvalitet at det er nok av filmer både å elske og hate.

Selv er jeg svak for filmene til Danis Tanovic og Ken Loach, og har bare forrakt til overs for bidragene fra Alejandro Iñarritu og Youssef Chahine. De øvrige filmene – av internasjonale profiler som amerikanske Sean Penn, indiske Mira Nair, iranske Samira Makhmalbaf og israelske Amos Gitaj – er imidlertid en ganske begivenhetsløs affære.

At filmen lenge slet med å få distribusjon i USA skyldes nok ikke bare at antologi-formen er vanskelig å selge på kinomarkedet, men også fordi mange av innslagene kan skilte med en ganske beinhard anti-amerikanisme.

Ken Loach har laget film om et annet 11. september – fra den gangen hærlederen Pinochet ved hjelp av CIA begikk et blodig kupp i Chile. Det er et kompromissløst innlegg i debatten hvor Loach sier rett ut hva mange – også filmskaperne i denne filmen – bare så vidt antyder: At amerikanerne selv beredte grunnen for det terrorangrepet de ble utsatt for. Det er et tendensiøst innlegg som likevel stiller betimelige spørsmål om hvorfor noens liv tillegges mer vekt enn andres. Dette spørsmålet er enda tydeligere stilt i Danis Tanovics kortfilm om de etterlatte kvinnene i Srebrenica som hvert år markerer massakren på tusenvis av deres menn.

Med enkle og stillferdige virkemidler viser Tanovic hvor skremmende kort hukommelse vi har – hvordan vi alt har glemt en av forrige århundres verste massakre, eller «etniske rensinger». Tanovics innslag oppleves som en etterlengtet humanisme etter egypteren Youssef Chahines pretensiøse babbel, der en «filosofisk» samtale er iscenesatt mellom regissøren (som tiltales som «Maestro») og en amerikansk soldat som døde i en terroraksjon mot amerikanske styrker i Libanon i 1982. Du skal lete lenge etter en mer fruktløs behandling av terroraksjonen på Manhattan.

Se filmen på Filmarkivet.no:
11. SEPTEMBER

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet