Er ukens film fra filmarkivet, dokumentaren The Yes Men, den endelige bekreftelsen på at politisk satire ikke lenger har noen virkning?

Den amerikanske dokumentarfilmen The Yes Men kan være morsom. Men den er også deprimerende, og utløser så mange tankevekkende spørsmål at det overskygger åpenbare svakheter ved filmen (og det er her jeg bør varsle om at jeg kommer til å røpe sentrale deler av handlingen i filmen).

I filmen følger vi den politiske situasjonist-gruppa The Yes Men som reiser verden rundt og utøver en form for politisk performance. Deres ”gig”, som de selv kaller det, handler denne gangen om å stjele identiteten til Verdens handelsorganisasjon (WTO) og ved ulike stunts lokke fram de darwinistiske holdningene de mener WTO er tuftet på. Om filmen ikke sier så mye om WTO, bortsett fra at den er en garantist for en urettferdig verdenshandel, forteller den desto mer om hvor mye vi er villig til å svelge når vi inntar rollen som publikum.

Våre to performance-artister, Mike Bonanno og Andy Bichlbaum, blir invitert som foredragsholdere til en konferanse i Finland om ”framtidens tekstilindustri”. Årsaken er at de har etablert en webside som til forveksling likner hjemmesiden til WTO, og det dukker opp flere invitasjoner. De reiser til Tampere som ”WTO-representanter” og holder et hårreisende innlegg om effektiviteten ved å bruke arbeidskraft i utviklingsland. Den amerikanske borgerkrigen var meningsløs, hevder de, ikke minst fordi slaveriet ville forsvunnet uansett som følge av rasjonalisering av økonomien. Det er mer effektivt å legge arbeidsplassene til utviklingslandene – da slipper man ansvaret for slavenes bolig og helse og problemer med fremmedfrykt og rasisme hjemme. Bruk av barnearbeid reduserer utgiftene enda mer, og greier man samtidig å holde barna vekk fra skole og videre utdanning, forebygger man en framtidig opposisjon i systemet. ”Remote labour system” er derfor det mest hensiktsmessige alternativet til slaveri, erklærer de til slutt, før Bichlbaum river av seg dressen og avdekker en gullfarget tekstildrakt med et instrument som har form som en formidabel dildo. Dette instrumentet innehar en styringsmekanisme som gjør at man som bedriftsleder kan overvåke arbeiderne på arbeidsplassen, uansett hvor man befinner seg i verden..

De godt voksne og velutdannede menneskene i salen klapper høflig når foredraget er over. Ingen stiller spørsmål. Selv Bonanno og Bichlbaums grand final, som jo fastslår en gang for alle at dette er et stunt, ment å framprovosere tanker rundt temaet, utløser bare et fåtall muntre bifall, og konferansens ordstyrer takker høflig for en original demonstrasjon.
De drevne situasjonistene blir selv satt ut av responsen og konstaterer at gig’en var mislykket. Hvorfor var det ingen reaksjon, undrer de. Var der ingen som lyttet? Eller ble innholdet ”usynlig” på grunn av det teknisk-byråkratiske språket de benyttet under foredraget?

Bonanno og Bichlbaum tester en ny variant på et mer våkent publikum av studenter ved et universitet i New York. Denne gangen går de enda lenger, ved å lansere resirkulering av matavfall og avføring fra ”den første verden” som løsningen på matmangel i ”den tredje verden”. La de få McDonalds-hamburgere der resirkulasjonen er merket med antall ganger, erklærer de, og viser en 3D-animasjonsfilm som visualiserer det groteske forslaget.
Denne gangen reagerer publikum, og Bonanno og Bichlbaum opplever at de har lykkes med sitt stunt. Men har de det? Studentene reagerer med indignasjon på de utrolige forslagene, ikke vantro eller forbløffelse. De tar rett og slett de falske WTO-talsmennene på alvor.

Senere drar The Yes Men til en revisor-konferanse i Australia der de ”på vegne av WTO” legger ned organisasjonen. De begrunner den dramatiske nedleggelsen med organisasjonens umenneskelige politikk, og holder et foredrag om hvordan WTO har forverret levekårene i utviklingsland. Nok en gang tar publikum de falske WTO-mennene på alvor, og en rekke av revisorene på konferansen snakker direkte til kamera om sin sympati med avgjørelsen. The Yes Men er også denne gangen tilfreds med sin opptreden, og mange vil muligens oppleve revisorenes ”omvendelse” som rørende. Men den hadde, for meg, en mer urovekkende virkning: For når ingen blant verken bedriftslederne i Finland, studentene i New York eller revisorene i Australia ser det absurde ved de utrolige stuntene fra The Yes Men – hvordan i all verden skal vi tolke det? Betyr det at satire og denne typen politisk performance ikke lenger er mulig?

Selv om The Yes Men ikke stiller dette spørsmålet, utgjør det en sentral, om enn ufrivillig undertekst i en engasjerende film. Filmskaperne, Chris Smith og Sarah Price, ga oss en uforglemmelig meditering rundt den amerikanske drømmen i dokumentaren American Movie (2000). The Yes Men mangler denne filmens kompleksitet og presisjonsnivå og er minst 20 minutter for lang. Men det er lenge siden jeg har sett en film som på samme måten avdekker paradoksale og tankevekkende spørsmål rundt satire og situasjonisme som politisk virkemiddel.

Se filmen på Filmarkivet.no:
THE YES MEN

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet.