The Eye er en besettende og uvanlig horrorfilm fra de begavede Pang-brødrene. Den viser hvorfor det mest skremmende alltid er det vi ikke ser på lerretet.

Min mest skremmende filmopplevelse fant sted en gang på åttitallet da jeg fikk se The Haunting av Robert Wise. Det som naglet meg til kinosetet gjennom store deler av filmen, var ikke det jeg så på lerretet, men hva jeg trodde jeg ikke fikk se. Det hjemsøkte huset «on haunting hill» formelig prustet og ristet av spøkelsesaktig liv, men Wise lot oss aldri få se noen konkrete skapninger. Det skremmende lå gjemt i de mørkelagte hjørnene av huset og min egen fantasi.

Jeg kom til å tenke på denne filmen da jeg så den kinesiske filmen The Eye.
For den første halvtimen av denne filmen er genuint skremmende, nettopp fordi vi ikke får klarhet i hva hovedpersonen faktisk ser. Vi er helt og holdent i svært kompetente filmskaperes vold. Men når filmens spøkelser, eller underjordiske skikkelser, kommer ut av skapet som tydeligere figurer, mister filmen mye av sin intensitet. At den likevel holder på vår interesse helt frem til slutten, skyldes en handling som til tross for sitt enkle dramatiske premiss, er full av overraskelser.

Den ytre handlingen i The Eye er ikke spesielt original. Den vakre, unge kvinnen Mun (spilt av den sensasjonelt talentfulle Lee Sin-je) får implantert nye øyne og gjenvinner deler av synet. Men det viser seg at de nye øynene bærer på synsinntrykk fra den forrige eierens traumatiske liv, og snart ønsker den unge kvinnen sin blindhet tilbake.
Filmen kunne fort blitt standard horrorvare, ikke minst fordi Mun tilhører den mest utbrukte av alle horrorklisjeer: Hun kan se døde mennesker.
Men det talentfulle regissørparet Oxide og Danny Pang vender handlingen ganske elegant til en tilgjengelig fabulering over hvor mye vi egentlig kan stole på våre synsinntrykk – og over det konfliktfylte forholdet mellom virkelighet og fantasi. Det store paradokset ved filmen er at jo mer Mun kan se, desto mindre blir hun i stand til å stole på sine synsinntrykk. På den måten har filmen mer til felles med M. Night Shyamalans «metafysiske» horror/drama-filmer, som Den sjette sans, enn med regelrette horrorfilmer som Night of the living dead.

Det Hong Kong-kinesiske brødreparet Oxide og Danny Pang markerte seg for alvor i 1999 med actionsuksessen Bangkok Dangerous, og har vært den nye kinesiske filmens kanskje best skjulte begavelser. The Eye bare bekrefter dette inntrykket. Filmen er imponerende fordi Pang-brødrene makter å kombinere personlig filmskaping med en original tilnærming til sjangerens konvensjoner. Derfor blir det for snevert å kategorisere filmen som en horrorfilm. I likhet med en rekke andre Hong Kong-baserte filmskapere (deriblant Wong Kar-wai) viser de en enestående evne til å prøve ut uvanlige sjangerkombinasjoner (særlig vekslingen mellom det psykologiske portrettet og rene horrorelementer utføres på en uanstrengt måte).

Men denne stilistiske mestringen ville vært formålsløs uten det overbevisende spillet av Lee Sin-je i hovedrollen. Hennes nyanserte tolkning av en identitet i oppløsning trekker oss uvergelig inn i filmen, selv om vi får vite fint lite om henne. Filmen finner mye av sin egenart i vekslingen mellom nærbildene av henne og det hun ser. Det er en kompleks montasje som er satt sammen på en beundringsverdig delikat måte av Pang-brødrene selv.

Visstnok er en Hollywood-remake av filmen underveis med Jessica Alba i hovedrollen (premiere i 2007). Men The Eye er en film som ikke lar seg kopiere, utover den enkle og banale ytre handlingen. Det er Pang-brødrenes unike visuelle formuleringsevne som løfter filmen fra dens prosaiske utgangspunkt, slik det med trykksverte er formulert i manus. The Eye blir derfor et illustrerende eksempel på hvor lite et manus kan bety for en films egenart og hvorfor en nyinnspilling i dette tilfellet vil være dømt til å mislykkes.

Se filmen hos Filmarkivet.no: THE EYE

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet