Norske filmkvinner må slutte å legge bånd på seg og særlig produsentene må se kvinnenes krav som en mulighet, mener Rushprints redaktør. Men så lenge det ikke er mulig for noen å ha en langfilm-karriere i norsk film, hvordan skal kvinnene, som møter motstand i systemet fra før, kunne ha forhåpninger om det?

Denne teksten er fra Kjetil Lismoens oppsummering under filmbransjens seminar om kvinners status i norsk film i går på Filmens Hus i Oslo

Jeg ønsker i denne oppsummeringen å peke på noen bakenforliggende fenomener som jeg har lagt merke til de siste årene som redaktør av Rushprint, og som kan skimtes bak mye av det som er sagt i dag.

Et sånt fenomen er overmot, eller hybris, som de gamle grekerne kalte det – og de var som kjent alle menn.

I mine år som redaktør har jeg aldri sluttet å forbause meg over de mannlige regissørenes overmot – og kvinnenes mangel på det samme.

Mannlige regissører tar ikke fem øre for å smøre tjukt på når de enten søker om penger eller stiller til intervju. De byr ikke bare på seg selv, de byr over seg selv. Og på noen måter, så er dette overmotet blitt en del av det å lage film. Å gå i gang med et filmprosjekt handler om å love strengt tatt mer enn det man er i stand til når man skriver søknaden. En langfilmsøknad, særlig for en debutant, er en lovnad om å strekke seg lenger enn man noensinne har gjort – om å utføre mirakler i løpet av en lang og utmattende prosess.

Og nettopp her kommer kvinnenes flinkhet, moderasjon og, skal vi si, rasjonalitet, noen ganger til kort. Det er ikke sjelden Rushprint har intervjuet kvinnelige regissører, og noen av dere sitter her i dag, der dere til slutt vurderer å trekke dere fra intervjuet – av redsel for å si noe dere ikke kan stå inne for, for å si noe som kan oppfattes som kontroversielt, eller fordi dere ikke føler dere er i posisjon til å kunne uttale dere. Da sier jeg som min ene sønn pleier å si: Føkk det!

Det hender selvsagt at jeg får lyst til å spy av mannlige regissørers overmot, særlig når talentet står i halsbrekkende kontrast til pågangsmotet. Men talent er noen ganger overvurdert – taktisk klokskap, evnen til å bløffe og ikke minst utholdenhet er enda viktigere egenskaper i denne delen av underholdningsbransjen. For er det noe filmbransjen ikke er, så er det en akademisk og oversiktelig profesjon. Det er en prosjektbasert og sterkt underfinansiert virksomhet som dessverre altfor ofte har liknet en darwinistisk jungel; uten faste stillinger, ofte uten regulerte arbeidsforhold.

Wenche Mühleisen var inne på noe viktig, og det er at mennene må komme på banen og ta ansvar. Og ta på seg ”kjønnsbrillene” de også, for å få øye på de mer subtile mekanismene som opprettholder status quo. Så får det ikke hjelpe at denne problematikken oppleves for mange menn som å drikke tran: Vi erkjenner nok at det er bra for oss, men det er ikke godt – i hvert fall ikke i starten.

Som de nedslående ”tallenes tale” og AC Nielsens undersøkelse viser, hersker det innarbeidete fordommer som systemet fører videre.
Lynne Ramsay, en av Europas mest spennende filmskapere (Ratcatcher, Morvern Collar), fortalte meg at da hun begynte på fotolinja på filmskole i Storbritannia, ble hun anbefalt av sin lærer å slutte. ”Kameraene er for tunge for deg, teknikken er for krevende” sa han.

Noen vil sikkert hevde at Lynne Ramsays talent var så udiskutabelt at hun ville greid seg uansett.

Men jeg er ikke så sikker på det.
Jeg tror ikke det er slik det gjerne hevdes i bransjen, at hvis man har et talent, så vil man få sjansen før eller senere. Som det er slått fast her i dag, er det aller viktigste muligheten til å kunne jobbe hardt for å utvikle seg, til å ha folk rundt seg som oppmuntrer en i vanskelige faser –og i filmbransjen får man bare det ved å være i kontinuerlig arbeid!

Det er ikke tilfeldig at det fotograf-yrket som Ramsay ble forsøkt holdt utenfor har vært en mannsbastion. Det er fysisk krevende, og styrt av en kultur som til forveksling kan minne om et bilverksted.

Jeg husker første gang jeg var på et filmsett, og ble fascinert av den dyrkingen som ble fotografen til del. Han var den alt dreide rundt, ofte kledd i barske villmarksklær, en krysning mellom Ernest Hemingway og Sverre M. Fjelstad. Fotografen var sjefen, også fordi han som regel hadde lengre erfaring enn regissøren.

En dansk produsent fortalte meg om en dansk filminnspilling på 1980-tallet, der fotografen krevde å få bruke en svær kran i en bestemt scene. Problemet var bare at den kranen fantes ett sted – og det var i Italia. Resultatet ble at innspillingen stoppet opp, og det ble ikke gjort flere opptak til den scenen før fotografen fikk denne penisforlengeren.

Og var det ikke nettopp dette – teknikkens tyranni – som dogmefilmen var et opprør mot?

På noen måter tror jeg vi kan si at dogmefilmen feminiserte den danske filmen. Man kom nærmere skuespillernes følelser, og dermed åpnet filmene seg for publikum på en ny måte. Grovt sagt, så var det ikke skuespillerne som skulle underkaste seg teknikken, men omvendt.

Resultatet ble at en ny generasjon kvinnelige filmskapere og skuespillere slapp til i dansk film. Mange av disse hadde riktignok jobbet mye innenfor tv-formatet, men bruddet med de mer tungrodde langfilmene gjorde det mulig å lage nye typer filmer.
Da jeg første gangen kom i befatning med filmbransjen her hjemme var den ekstremt lukket. Det fantes akkurat som i dag noen tuer med hver sine småhøvdinger, for å sitere fra Jan Erik Holsts ferske bok ”Det lille sirkus”. Og disse høvdingene består av både kvinner og menn.
En av disse tuene var Norsk film AS på Jar, som hadde mange kvinner i stallen, i hvert fall i en periode, men som var tuftet på tanken om en statsstyrt film på linje med de gamle østeuropeiske filmstudioene. I et slikt klima ble det viktig å manøvrere seg politisk og lage de riktige filmene, og ikke nødvendigvis de beste.

Da Norsk Film AS ble lagt ned, skjedde det også som resultat av trykket fra nye generasjoner. Jeg vil påstå at endringen av støttesystemet var en forutsetning for det generasjonsskiftet vi har sett i norsk film og som har gjenopprettet den viktige pakten med det store kinopublikummet.

Men, og det er et stort men: Da Norsk Film AS forsvant, så forsvant også mange av kvinnene.

Jeg synes vi med seminaret har kommet nærmere et svar på hvorfor kvinnene forsvant, og det er skissert mange ulike løsninger som jeg ikke har til hensikt å gå inn på her nå.

Jeg vil bare avslutningsvis legge til en siste ting, som jeg synes er viktig i denne sammenhengen: Og det er at ikke siden Arne Skouen sluttet å lage filmer på 1960-tallet, har en norsk filmskaper kunnet jobbe med kontinuitet og vise til en virkelig filmografi. Vi har ingen lange regissør-karrierer. Så hvordan skal kvinnene, som møter motstand i systemet fra før, kunne ha forhåpninger om en langvarig karriere i et slikt produksjonsklima?

Vi må ikke glemme at den norske filmen har vært like stemoderlig behandlet som den norske filmkvinnen, og det er en sammenheng her. Jeg tror ikke vi vil kunne oppnå målene om bedre balanse mellom kjønnene uten en ytterligere profesjonalisering og modernisering av hele bransjen. Og det vil, som kulturminister Trond Giske forhåpentligvis er klar over, også koste penger.

Illustrasjonsfoto: Fra den snart premiereklare norske filmen «Reprise»