Film-Norge gir mer enn det får og deltar minst i det slumrende nordiske samproduksjonsmarkedet. – Jeg forstår ikke de norske produsentenes passivitet, sier Zentropa-sjef Peter Aalbæk Jensen.

Norsk film markerer seg i Cannes, men forsvinnende få norske filmprodusenter tar steget ut i verden og skaffer delfinansiering. De deltar alltid med lite på nordiske samproduksjoner, og får enda mindre tilbake til egne prosjekter. Under New Nordic Films i Haugesund skal de nordiske landenes forhold til britisk film og samproduksjon mellom Norden og Storbritannia diskuteres. Det kommer en rekke britiske produsenter til seminaret. Danskene har som kjent laget en rekke engelskspråklige filmer, nå sist med prisvinneren fra Cannes, Red Road, som Zentropa har vært med å produsere. Det viser en utfartsvilje som befinner seg langt unna den norske virkeligheten. På Norwegian Film Commisions seminar om samproduksjoner i Oslo i juli etterlyste Peter Aalbæk Jensen (foto) i Zentropa norske produsenters utfartsvilje. Han mener både Sverige og Norge sliter med det samme.

– Det er åpenbart tilfredsstillende nok å produsere svenske filmer for det svenske markedet og norske filmer for det norske markedet. Men hvorfor forsøker man ikke å lage film for utlandet? Og hvorfor møter man ikke opp når noen av de beste internasjonale navnene, bortsett fra meg da, holder foredrag på Norwegian Film Comissions seminar? Hvis jeg var norsk produsent, ville jeg vært der og lyttet. Det var folk fra institutter og forbund der, men få produsenter. Og John Jacobsen da, min helt, han er der alltid, sier han.

Aalbæk Jensen mener norske produsenter bør følge vikingenes eksempel.

– Det er underlig at man i Norge ikke har trang til å dra i vikingenes fotspor, og komme hjem enten med brukne ben eller langskip fulle av gull. Jeg forstår ikke mangelen på fascinasjon for dette. De skjønnlitterære forfatterne eksporteres mye, så det kan ikke være noe galt med den norske mentaliteten. Jeg går ut i fra at de norske produsentene er dyktige og tjener penger, men jeg kan ikke forstå at de ikke vil ut også, sier Aalbæk Jensen.

Han mener det er paradoksalt at han som dansk produsent snakker om å få mer konkurranse.

– Danmark har ikke noe imot å være alene om å eksportere skandinavisk film til verden. Og det er rart jeg anmoder om mer konkurranse. Men regissørene og historiene finnes i Norge. Og når et lite lorteland som Danmark er blitt så stort, kan Norge også bli det. Men man trenger ambisiøse produsenter, sier han.

Aalbæk Jensen er opptatt av at det nordiske samarbeidet må styrkes.

– Dette er en kjærlig provokasjon til broderfolk. Man må provosere for å komme videre. Det felles nordiske samarbeidet, hvor man går sammen i et forpliktende samarbeid, har vært plattformen for at mitt selskap har kommet seg opp. Og det er få land som har så friksjonsfrie samarbeid som Danmark, Sverige og Norge. Samproduksjoner som Arven skaper arbeidsplasser og dynamikk. Dette klarer man verken i de tysktalende landene eller i Belgia og Nederland. Jeg kjenner ikke til noe annet sted i verden hvor tre land samarbeider på den måten. Dette er mye på grunn av Nordisk Film- og tv-fond, og jeg mener samarbeidet må utbygges og intensiveres, sier han.

Han mener kuttene i samproduksjonsbudsjettene både i Norge, Sverige og Danmark er håpløst korttenkte.

– Dette skjer ikke bare i Norge. Det samme har Sverige og Danmark gjort, og det er dumt og kortsiktig. Danmark var de første til å kutte ned samproduksjonspenger. Det var ekstremt dumt, for da gjør jo bare Sverige og Norge det samme. Dette har vi gjort i fire år, og det har vært dårlig forretning. Men i Danmark har det alltid kommet mer penger hjem enn ut, sier han.

Vil du lese hele saken, der også Dag Alveberg og andre begrunner hvorfor det nordiske samarbeidet står stille? Tegn abonnement og få bladet med den aktuelle saken tilsendt:
ABONNEMENT