– For knappe ressurser gjør at man som regissør bruker mest kreativitet på å spare penger og mindre på å utnytte mulighetene som oppstår på filmsettet, mener Joachim Trier som snart er kinoaktuell med Reprise.

Det var under Norsk filmkritikerlags seminar ”Den brysommen filmen” i Haugesund denne uken at Trier kom med uttalelsen. Tema for seminaret var hvordan ”den brysomme filmen” kunne dyrkes bedre fram i norsk og nordisk film. I panelet satt to norske regissører (Joacim Trier, Erik Richter Strand), én norsk produsent (Jørgen Storm Rosenberg), og en dansk og svensk filmkritiker (Søren Høy fra Danmarks Radio og Eva af Geijerstam fra Dagens Nyheter).
Kanskje var det mangelen på et mer konkret utgangspunkt for debatten som gjorde at den tidlig skled ut i for mange retninger. Eva af Geijerstam var inne på det da hun tidlig i debatten etterspurte en større forståelse for filmproduksjonens kompleksitet. Vi tar aldri hvert spørsmål for seg, slik at vi kommer i dybden av spørsmålene, og det er synd, mente hun. Joachim Trier syntes også det var vanskelig å begrense debatten og spurte rett ut om hva som burde diskuteres, og om dette var noe filmregissørene og kritikerne skulle snakke sammen om.
– Det jeg kan snakke om er mer konkret med hensyn til utfordringer på filmsettet og økonomiske forventninger..

Panelets leder Gunnar Rehlin spurte så de norske deltakerne om hvor vanskelig det hadde vært å få laget de tre norske filmene Den brysomme mannen, Sønner og Reprise. Produsent Jørgen Storm Rosenberg bekreftet at det hadde vært vanskelig å lage Den brysomme mannen nettopp fordi filmen virket ”vanskelig” på papiret.

– Det er en film som var relativt kostbar og tidkrevende å lage. Derfor tok det tid å overbevise våre støttegivere i Filmfondet. Vi prøvde å få med svenske og danske filmkonsulenter på en co-produksjon, men de syntes at manuset var ”vanskelig”, og hadde vel ikke tro på at norsk film kunne gjøre det bra i deres hjemland.
Når det er sagt, så vil jeg si det er vanskelig å lage film i Norge, uansett, nettopp fordi budsjettene er så lave. Vi må bruke mye tid på å være kreative med hensyn til det å spare penger og få mye ut av lite. Og det er klart man kan oppnå spennende ting ved å velge enkle og billige løsninger. Men det kan fort gå utover kreativiteten på andre felt, som det kunstneriske.

Tordenfilm har også produsert Sønner, og regissør Erik Richter Strand kunne bekrefte Storm Rosenbergs utsagn om at hans film var enklere å få gjennomslag for hos støttegiverne enn Den brysomme mannen.

– Filmen tar opp en vanskelig tematikk, men jeg opplevde møtet med Filmfondet og den norske distributøren Sandrews som konstruktivt. Vi ble tatt på alvor og ble aldri imøtegått av utsagn som at filmen ikke var kommersiell nok. Det er alltid vanskelig å lage en sånn film, ikke minst med hensyn til castingen. Men så langt har vi fått god støtte, selv om den tøffeste biten, møtet med publikum, gjenstår. Men som ganske nyutdannet fra Filmskolen og fersk i bransjen opplevde jeg møtet støttesystemet som relativt smertefritt.

Joachim Trier tok opp tråden fra Storm Rosenberg og forklarte hvordan økonomisk press og knapphet på midler kan virke inn på en filmproduksjon og det endelige resultatet. For å illustrere med et eksempel, kom han med en historie fra den legendariske amerikanske regissøren Samuel Fuller (The big red one, Shock Corridor).

– Under opptak skulle Fuller sette opp kamera for å skyte en kranglescene mellom en mann og en kvinne. Men så fikk han øye på en høne og en katt som jaget hverandre i en sirkel ute på gårdsplassen. Det var selvsagt ikke planlagt, men han tok initiativ til å filme høna og katten slik at det ble en perfekt metafor for krangelen mellom mannen og kvinnen. Hadde man som filmskaper foreslått en sånn scene på manusstadiet, ville man selvsagt begynt å kalkulere inn hva det ville kreve av ekstra utstyr, dyrepassere, etc. Derfor ville ikke scenen ha overlevd manusprosessen. Men magi på film oppstår ofte når man kan holde en dør åpen for det uforutsette. Problemet med norsk film i dag er at det ikke er tid til den slags ”mirakler”. Man har ikke tid til å spontant flytte kamera fra et sted til et annet, for det er ikke rammer for det. Vi ler jo i dag av historiene om hvordan Michelangelo Antonioni lot teamet sitt vente på settet i timesvis fordi han ventet på ”inspirasjon” til å finne perfekt kameravinkel. Det får selvsagt være grenser. Men i dag må en norsk filmregissør løpe som gal på settet for å få ting i boks. Derfor våger vi mindre. Vi må ha mot til å stoppe opp og følge vår intuisjon. Og det må vi gis rammer til.

Foto: Nils Vik