Jan Erik Holst har skrevet en bok han mener fortsetter der Sigurd Evensmo slapp i sin oppsummering av norsk film. Han etterlyser en sterkere produsentstand, mer voksen ”seriøs” film og beklager at det har vært for mange småhøvdinger i norsk film.

Jan Erik Holst, avdelingsdirektør for utenlandsavdelingen i Norsk filminstitutt, lanserer boka ”Det lille sirkus – Et essay om norske filmer og produksjonsforhold 1946-2006” under Filmfestivalen i Haugesunds pressemiddag søndag kveld, godt timet i kjølvannet av Trond Giskes filmmelding.

– Jeg sa fra til festivalledelsen at den var klar da, og de foreslo at jeg skulle lansere boka søndag. Der har jeg jo hundre journalister foran meg, og det er perfekt, sier Holst.

Han har jobbet med boka over flere år.

– Jeg har i forbindelse med jobben på filminstituttet stelt med foredrag om og presentasjoner av filmstøtteordningene før og nå, om hvordan de er blitt til og hvordan de har utviklet seg. Og jeg har sett en klarere og klarere sammenheng mellom ordningene og hva slags filmer som kommer ut av dem. Og etter hvert tenkte jeg at det burde vært samlet og skrevet ned. Og jeg er blitt oppmuntret av kolleger til å fortsette der Sigurd Evensmo slutter. Jeg tar utgangspunkt i endringene som skjedde på slutten av 60-tallet, men når man begynner et sted, må man starte lenger bak. Så i praksis starter jeg rett etter annen verdenskrig, forteller han.

Boktittelen henspiller selvsagt på Sigurd Evensmos bok ”Det store tivoli” fra 1967, og Holst ønsker å supplere de allerede eksisterende verkene om norsk filmhistorie, som Peter Cowies bøker eller artikkelsamlingene ”Bedre enn sitt rykte” eller ”Kinoens mørke, fjernsynets lys”, samt diverse avhandlinger om emnet.

– Peter Cowie forholder seg til verkene, det ferdige resultatet, og ikke støtteordningene, mens ”Bedre enn sitt rykte” har med en del om støtteordninger. Min bok er et forsøk på å balansere mellom en sosial og en kunstnerisk vinkling, fundert på samfunnsmessige forutsetninger for filmene. Ambisjonen er å se sammenhenger mellom politikk og kunst, støtte og ferdige resultater, på en essayistisk måte. Mitt store ideal George Sadoul var en av de få som trekker inn økonomiske forutsetninger. Og i min bok er det en tabell over administrative og produksjonsmessige vilkår langs en akse sammen med kunstneriske og filmatiske konsekvenser, sier Holst.

Han har valgt sjangeren essay for å stå friere, men demper den personlige tonen.

– At boka har to modi er en bra beskrivelse av det. Dette er et stort landskap, et myrfullt område hvor jeg hopper fra tue til tue. Mønsteret har vært Sigurd Evensmos: Der det er viktig, går han inn og kommenterer. Men jeg har prøvd å tone min rolle ned. Konsulenter på boka har sagt jeg må velge fortellerstandpunkt. Boka har vært mer personlig og karakteriserende tidligere. Folk fikk gjennomgå i første og andre utgave. Men man skal være forsiktig med det skrevne ord, så jeg har dempet meg i stedet for å bruke store adjektiver. Der jeg har kalt folk ”kjølige” og ”arrogante” i de første utgavene, har jeg i den endelige versjonen heller skrevet hvordan de jobbet, forteller han.

Karakteristikker av det positive slaget fins det flere av, og favoritter som Erik Løchen, ”Norsk films første modernist”, og Anja Breien, ”kanskje Norges fremste regissør”, vies stor plass. Den overveiende objektive framstillingen viker også enkelte ganger plass for vurderinger, av alt fra Arne Skouens gamle forslag, til kritikk av rapportene til Rambøll og ECON.

– Skouens idé er den viktigste i etterkrigstiden. Mange nye forslag forankres i det han foreslo. Jeg er mer kritisk til Rambøll og ECON enn Ernst & Young. Og John Jacobsens respons er noe av det mest fornuftige som er sagt om norsk filmbransje de seneste årene. Hans tekst var en bra oppsummering. Jeg hadde tenkt å trykke hele innlegget, men siden det står på Rush Prints hjemmesider, er det ingen vits, sier han.

Holst mener sterke produsenter, som Jacobsen, må støttes.

– Vi har en svak produsentstand i Norge, og den må styrkes. Vi bør kanskje ha færre produsenter, men det er viktig at de er gode og at de får en kontinuerlig virksomhet. Det er viktig at triangelen finner hverandre. Det bør bli som små forlag, som helst konkurrerer om ideer og regissører, mener han.

Holst mener for mange småhøvdinger har styrt gjennom årene.

– En tråd i denne tiden i norsk filmliv er det desorienterte, nesten pulveriserte, ansvaret. Vi hadde stått sterkere hvis det hadde skjedd en klar samling fra 50-tallet og fram til i dag. Men det har vært frykt for sterk ledelse og politikere. Det er ikke mange store skikkelser i denne historien. I Norge har vi mange småhøvdinger, og det er ikke de store som har preget utviklingen. Vi hadde nok vært der vi er i dag på et tidligere stadium dersom det ikke hadde vært slik, mener han.

Holst skriver at i kjølvannet av nedleggelsen av Norsk Film A/S er ”den seriøse filmen” langt på vei erstattet av ”de friske, unge historiene, fortalt av debutanter med ny teknikk og lave budsjett”.

– Jeg sier ikke dette er galt, men det er en endring. Den har fordrevet en viss type film, litt upresist den voksne, litterære filmen, à la Breien og Straume. Dette er en filmtype jeg savner. Også litterære dramaer, for eksempel Ibsen- eller Hamsun-filmatiseringer, ser man sjeldnere og sjeldnere. Det kan gå utover bransjen, også filmfaglig. Da Norsk Film forsvant, forsvant også noe av nasjonalteatertanken. Det er beklagelig at vi har fått et system som ikke selv tar initiativet ved å sette i gang regissører. Det kan bli et savn, tror Holst.

Et konkret forslag fins også i essayet: ”Det bør også opprettes en tilskuddordning for økt eksport av norsk film med produsenter, agenter og distributører som målgruppe”.

– Dette er en relativt ny idé, som er praktisert med hell i Frankrike og Tyskland. Den går ut fra en teori om at dersom man stimulerer distributøren, medfører det at man får mer ut av eksporten. Når distributører i Tyskland, Spania eller Italia først har kjøpt en norsk film, kan de få støtte til for eksempel femten i stedet for tre kopier, eller støtte til dubbing. Det blir en sisteledds eksportstøtte. Norske filmer kommer ofte ut, men ofte veldig smått, i en eller to kopier. Større eksponering gir kanskje større inntekter, mener han.

Som Vigdis Lian skriver i innledningen, har boken et ”deltagende perspektiv”.

– Jeg synes det både er riktig, morsomt og et fascinerende grep. Jeg mener flere bør skrive slike bøker. Men det er viktig å gjøre klart posisjonen og være ærlig. Men det er en vanskelig balansegang. Det jeg har gjort av vesentlige ting av filmpolitikk i løpet av åra, er med i boka, sier han.

Boken kan kjøpes i Filmbutikken på Filmens Hus.