I sommer viser Cinemateket 1990-tallets store romantiske filmverk Før soloppgang og oppfølgeren Før solnedgang. Det bør ingen som svermer for stor filmkunst i sommervarmen gå glipp av, mener Rushprint.

Richard Linklaters film Før soloppgang forlot kinoene like fort som den kom i 1994. Filmens alvorlige og inderlige utforskning av en plutselig romantisk blomstring mellom to unge reisende i Wien, uten noen fysisk fullbyrdelse, harmonerte dårlig med tidsepokens ironi. De to elskende, Jesse og Celine, ga riktignok inntrykk av å være noen tidstypiske «slackere», men deres tilnærming til kjærligheten og livet ble skildret med en tidløs renskåren romantisk poesi. For noen av oss er dette noe av det vakreste og mest romantiske som er laget på film siden Jacques Demys Paraplyene i Cherbourg og Murnaus stumfilm Sunrise (som filmen ikke bare har hentet tittelen fra). Og ikke siden Max Ophüls nostalgiske filmatisering av Arthur Schnitzlers skuespill La Ronde har Wien blitt omhyllet av en så romantisk-visuell glans (noe som heller ikke harmonerte godt med den «grelle glansen» som omhyllet høyreekstreme Jörg Haiders klatring mot maktens tinde etter valget i Østerrike samme året).

Derfor er det ikke så overraskende at Før soloppgang har fått nytt liv på DVD. Det som likevel overrasket mange var at Linklater våget seg frampå med en oppfølger til en film som er blitt så lidenskapelig dyrket. Hvorfor risikere å diskreditere et verk som alt har fått sin plass på 1990-tallets filmkanons øverste hylle?

Det som gjør Linklaters prosjekt så risikabelt er at et måtelig interessert kinopublikum kanskje ikke vil se forskjellen på Før soloppgang og Før solnedgang. De utspiller seg riktignok i hver sin by, Wien og Paris, men filmstilen og kameras innramming av paret er den samme, og noen av samtalene er tilsynelatende identiske.
De som har latt seg innvie i Linklaters magi, vil imidlertid se forskjellen, og nettopp Jesse og Celines livserfaring siden forrige gang de møttes, får en dramatisk effekt i oppfølgeren som Linklater ikke kunne spille på i den første filmen.

I Før soloppgang møttes amerikaneren Jesse (Ethan Hawke) og franske Celine (Julie Delphy) tilfeldig på toget mellom Budapest og Wien, og de bestemte seg for å utforske den østerrikske hovedstaden sammen de neste tolv timene, før de igjen dro hver sin vei. Det var selvsagt hverandre de ønsket å utforske, og deres unge alder åpnet for en spontan og uimotståelig utveksling av tanker om de store spørsmålene i livet. De var ikke så ulike norske interrailere eller backpackere som ennå er fordypet i frihetsfilosofien til Jens Bjørneboe og Alex Garland (”The Beach”). De var bare mer attraktive, siden de ble fortolket av to filmstjerner, og fant en kjemi i Wien som også var medrivende for oss andre. Og filmens undrende spørsmål er selvsagt evig aktuelt: Hvorfor kan vi huske noen timers samvær med én person vi ikke kjenner, bedre enn flere års samvær med en annen? Som i Sofia Coppolas Lost in Translation inviterer filmen til tanker om hvilke kvaliteter slike flyktige møter bærer på, og om de romantiske gåtene de etterlater seg er uløselige nettopp fordi romansen aldri ble fullbyrdet.

Det gnistrende spillet av Hawke og Delphi i den første filmen har ikke tapt noe av sin intensitet i oppfølgeren Før solnedgang. Men både skuespillerne og rollefigurene er blitt eldre, noe som er en sentral undertekst i filmen.
Vi har selvsagt lurt på om de to virkelig møtte hverandre igjen et halvt år senere, slik de avtalte i den første filmen, og vi får svar i Før solnedgang. Kanskje er det ikke svaret vi ønsket oss, men det glemmer vi fort når vi omsider ser dem sammen igjen. Linklater gjør gjenforeningen så enkel og åpenbar som mulig: Jesse er i Paris for å promotere sin bok, som handler om hans skjellsettende møte med den franske kvinnen i Wien ti år tidligere, og under en opplesning han holder i en bokcafé i den franske hovedstaden, dukker hun opp. Og allerede her viser Linklater sitt utsøkte grep om filmens delikate virkemidler: Vi ser at Jesse får øye på henne, men han sperrer verken opp øynene eller viser tydelige tegn på gjenkjennelse. I likhet med så mange andre partier i filmen kan vi fornemme de emosjonelle implikasjonene i etterkant. I neste øyeblikk ser vi at han har fanget opp hennes tilstedeværelse, og at det var noe han håpet på, men vi kan samtidig fornemme usikkerheten vi også deler: Vil denne gjenforeningen bli en nedtur?
Det blir den ikke. Men i motsetning til deres forrige møte, har Jesse bare halvannen time før flyet hans går, og ingen av dem er like spontane og åpne som i den første filmen. Knappheten på tid er det dramatiske premiss som holder på spenningen, og det er først i de siste 20 minuttene at Jesse og særlig Celine senker guarden og forteller hvordan de virkelig har det i sine separate, men likevel sammenfiltrede liv. Drosjeturen nær filmens sluttparti må være en av de mest underspilte, komplekse kjærlighetserklæringer i moderne filmhistorie, og den er over før betydningen av den har begynt å demre for oss.

Før solnedgang er noe så sjeldent som en romantisk film som baserer seg utelukkende på dialogen mellom de to skuespillerne. Mens Wien fikk spille en viss rolle som romantisk bakteppe i Før Soloppgang, er det ikke så mye av Paris vi får se i filmen, fordi kamera følger så tett på dem. Og de kysser ikke hverandre en eneste gang, de berører hverandre knapt. Men det er nøkkelen til begge filmenes suksess. Selv om den første filmen hadde en mer inderlig romantisk glød, og lettheten i rolletolkningene – de tilsynelatende tilfeldige og udramatiske øyeblikkene – var mer finstemt og struttet av liv, så oppleves Før solnedgang som en verdig og moden oppfølger. Men for å yte filmen rettferdighet bør man også se den første filmen, noe man kan på Cinemateket i Oslo i sommer. For disse to filmene framstår nå som mer uadskillelige enn noen andre tilsvarende filmfriser.

Kjetil Lismoen

For mer info om visningstider: Program

Den artikkelen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet.