Den norske filmen har ofte dyrket mytene om krigen. Tv-filmen ”Krigshelt i utakt” er likevel ikke den første norske filmen som presenterer en annen versjon av krigen enn den offisielle, forteller professor Bjørn Sørenssen.

Nylig ble tv-dokumentaren ”Krigshelt i utakt” vist på NRK og oppnådde svært høye seertall. Med utgangspunkt i Kompani Linge-veteranen Svein Blindhiems skjebne, tar filmskaperne Ingerid Hagen og Jon Jerstad et oppgjør med det nasjonale selvbildet som ble skapt etter krigen, og hvordan historiebøkene har gitt oss et skjevt bilde av den norske krigsinnsatsen.
Debatten som har fulgt viser hvilken interesse som fortsatt knytter seg til krigsårene i Norge, og hvor mange steiner som ennå ikke er løftet for nærmere granskning. Bjørn Sørenssen er professor ved NTNU i Trondheim, innen film og medievitenskap, og har skrevet en rekke bøker og artikler om nasjonsbygging innen filmen. Han mener det ikke er tilfeldig at det først er nå vi får se filmer som ”Krigshelt i utakt”. Blindheims tilfelle har lenge vært tabu i norsk offentlighet – også på film.

– Filmen om Blindheim har fått fram en del grums som man tidligere gikk stille i dørene med. Men tidene forandrer seg. Her om dagen hørte jeg NRK Radio melde om hvordan Kirsten Flagstad ble utsatt for en svertekampanje fra blant annet AP-toppen Jens Christian Hauge, om at hun skulle være nazi-sympatisør. Det vi opplever nå er en viktig nyansering av forestillingene vi har om krigsårene og den kalde krigen..

Den norske filmen gikk stort sett i takt under den kalde krigen, forteller Sørenssen. 1950-tallets filmroller innen fiksjonsfilmen var heltemodige og preget av seierherrenes perspektiver fra krigsårene. Arne Skouens Kalde Spor (foto)var et viktig bidrag til å nyansere dette bildet, mener han.

– Arne Skouens kanskje beste film problematiserer bildet av den edle motstandskjemperen. Det er ikke lenger så svart-hvitt. Skouen er selvransakende i filmen, og har her en annen tilnærming til krigsårene enn i sine tidligere filmer.

Sørenssen fremhever særlig 1970-tallet som en periode da filmskapere begynte å vurdere krigsårene i et annet lys. De individuelle skjebnene fikk større plass. I filmer som Bobbys krig, Faneflukt og Liten Ida ble krigen og etterspillet problematisert av filmskapere som gjerne hadde en avstand til krigen.

– Senere skulle Knut Erik Jensen få oss til å se på krigen og den kalde krigen med et litt annet blikk. Med filmer som Stella Polaris og Brent av Frost ga han oss viktige skildringer. Og med dokumentarfilmen ”Finnmark mellom Øst og Vest” (1986) ga han oss en viktig og kritisk film som også er et vesentlig filmverk. Hans Petter Molands Secondløitnanten er kanskje den siste filmen som ser på krigsårene med en distanse og hvor filmskaperne ikke har den verdiballasten som tidligere generasjoner. Filmskaperne ser en god historie i stoffet, og ikke nødvendigvis en historisk epoke de vil kommentere.