De fire norske filmene i Cannes fikk god omtale, og Gullpalmen til Sniffer er en milepæl i norsk filmhistorie. Men suksess i Cannes betyr ikke nødvendigvis suksess på hjemmebane, kan Cannes-veteranene Svend Abrahamsen og Bent Hamer fortelle.

Den brysomme mannen, som deltok i Kritikeruken, ble bare sett av 4921 kinogjengere i åpningshelgen på kino i Norge. Så hva betyr egentlig Cannes for de norske filmene hjemme? Er det den harde hverdagen som venter? Og er egentlig ”Sniffer”-regissør Peers nærmere noen langfilm? Mye tyder på at å spise kirsebær med de store i Cannes er én ting – noe helt annet er det å overbevise hjemmepublikummet. Svend Abrahamsen, leder av Nordisk Film & TV-Fond, har lang erfaring med filmfestivaler. Han mener deltakelse på en stor festival bare garanterer oppmerksomhet.

– Man er ikke garantert et større publikum, men man er garantert mer omtale, og dermed større sjanse til å få et større publikum. Slik sett er det av stor betydning å ha premiere på en stor festival. Og en utvelgelse til en festival styrker markedsføringen på hjemmemarkedet. Men dersom en film får en pris, hjelper det ennå mer. Det beste eksemplet er Aki Kaurismäkis Mannen uten minne, som var sett av få i Finland, men fikk pris i Cannes og ble sett av mange flere. Senere fikk den også Nordisk Råds pris og ble sett av enda flere. Et motsatt eksempel er Lars von Triers Dogville, som ingen så i Danmark til tross for massiv Cannes-omtale. Det er et visst sammenfall mellom publikumsvennlighet og besøkstall. Men deltakelse på en stor festival bør i prinsippet gi større tilskuertall, sier han.

Han tør ikke spå hvordan det vil gå med de norske filmene, men har lagt merke til at Den brysomme mannen ikke har hatt noen knallåpning. Men han tror ikke et Cannes-stempel under noen omstendigheter kan skremme vekk publikum.

– Under alle omstendigheter vil det virke positivt å få skrevet så mye som mulig om filmen. Oppmerksomhet i hovedkonkurransen trekker alltid mest, men sideprogram som Director’s Fortnight betyr også en del, mener han.

Abrahamsen tror Bobbie Peers sjanser for å få laget en langfilm er mye større nå enn for en uke siden.

– Jeg tror prisen betyr mye. I Danmark har i hvert fall slike priser, som student-Oscar og så videre, åpnet mange dører for den pågjeldende regissør. Særlig hva gjelder co-finansiering: ”Han vant i Cannes”. Det er veldig bra å bli premiert, men priser betyr noe, ikke alt. Og det er bare de store festivalene som betyr veldig mye. Peers vil nok ikke få støtte hvis han kommer med et dårlig prosjekt, men konsulentene vil lese det med større interesse, siden regissøren er offisielt talentfull, mener han.

Cannes-veteran Bent Hamer har opplevd både publikumssuksess og lavt besøk med sine Cannes-filmer her hjemme.

– Dette er mangefasettert. Det kan gå bra med noen filmer, men ikke med andre. Det finnes ingen garanti for at filmen går godt, det er helt sikkert. Det har ikke gått så bra hittil med Den brysomme mannen, som hadde lave besøkstall den første helgen på norske kinoer. Men Factotum gikk heller ikke godt på kino i Norge, selv om Salmer fra kjøkkenet gjorde det. Men begge filmer var i Cannes og fikk god kritikk. Så med to års mellomrom har jeg opplevd begge deler. Det finnes absolutt ikke noen garanti i det hele tatt, mener han.

Han tror en eventuell langfilmsøknad fra Bobbie Peers vil behandles som alle andre.

– En pris i Cannes er og bør ikke være noen garanti for støtte. Prosjektet, etter en helhetlig bedømmelse, må være avgjørende. Men er du med i Cannes og filmen din interesserer noen som ser forferdelig mye film, så vekkes en appetitt, sier han.

Hamer mener festivaler som Cannes langsiktig kan bygge opp en regissør.

– Man må se på langsiktighet for regissøren. Det er en stor ting å komme til Cannes. Man blir lagt merke til, men man må jobbe videre og legge stein på stein, sier han.

Han mener den store deltakelsen i Cannes i år er bra for norsk kultur.

– Det er viktig å vende seg utover med kunst og kultur. Og Cannes er et slikt vindu, en mulighet til å eksponere seg. Men de legger nok mest merke til regissørnavnene, ikke nasjonaliteten. Men fire filmer synes. Og det er kjempeflott, og gir gode effekter ute og forhåpentlig inspirasjon hjemme. Det er uansett et kvalitetsstempel, mener han.