Norsk filminstitutt hadde en trang fødsel for 50 år siden, med én ansatt og 45 00 kroner i året. Siden har NFI levd med ambisjoner om å både være det store instituttet for hele filmområdet og det vesle museet som forvalter filmarven, forteller historiker Tanya Pedersen Nymo i boken ”Under forvandlingens lov”.
Norsk filminstitutt hadde en trang fødsel for 50 år siden, med én ansatt og 45 00 kroner i året. Siden har NFI levd med ambisjoner om å både være det store instituttet for hele filmområdet og det vesle museet som forvalter filmarven, forteller historiker Tanya Pedersen Nymo i boken ”Under forvandlingens lov”.
Norsk filminstitutt ble opprettet i 1955 etter mange utredninger og flere forløpere både før og etter krigen. Vedtaket skjedde med 65 mot 55 stemmer – de borgelige partiene stemte mot. Det første årsbudsjettet var på 45.000 kr. Bo Wingård (i midten av foto), som lenge hadde ivret for opprettelsen av et norsk filminstitutt eller filmmuseum, ble i november samme år ansatt som Norsk filminstitutts første filmarkivar. 1. juni 1956 kunne Filminstituttet åpne i et kontor i Kingos gate på 17 m2 og med et lagerrom på 113 m2. I forbindelse med jubileet lanseres også boken om Norske filminstitutts første 50 år, ”Under forvandlingens lov”, skrevet av historiker Tanya Pedersen Nymo. Hun konstaterer at NFI hadde en trang fødsel.
– Før det ble vedtatt opprettet i 1955, hadde det vært mange forslag til statlige filminstitusjoner som ikke ble noe av. Forhistorien til NFI var jo 20 år gammel da den ble vedtatt å opprette, og forbildene og ideene var hentet fra mange land. Noen ønsket seg et filmmuseum, andre et stort institutt som man har hatt i Storbritannia og Italia der man ikke bare driver folkeopplysning om film, men også produserer film. De første 25 årene ble beskjedne, der arbeidet handlet om å bevare film og etablere et filmbibliotek. Den andre oppgaven, formidling av film, tok det noen år før man kom i gang med.
Man kunne valgt å kalle NFI for Norsk filmmuseum, forteller Nymo, noe som ville begrenset omfanget av virksomheten. Men man valgte å kalle det for et institutt, og holdt dermed mulighetene åpne for flere aktiviteter – noe som også kunne omfatte filmskole og filmproduksjon.
– Departementet var allerede før opprettelsen i 1955 inne på tanken å la NFI forvalte støtte til produksjon av film. I de første 20 årene liknet NFI på det danske filmmuseet. Men fra 1980-tallet kunne vi se at NFI hadde ambisjoner om å bli et stort institutt på linje med det svenske filminstituttet.
Bokens tittel er beskrivende for den utviklingen NFI har gjennomlevd. Fortsatt i dag er den norske filmstrukturen uavklart, og vi ser stadig nye evalueringer av filmfeltet. Den norske modellen avviker fra våre naboland – med NFI på ene siden, og Film & Kino og Filmfondet på den andre. I våre naboland er de to sistnevntes funksjon underlagt NFI, og Nymo forteller at det kunne fort ha skjedd i Norge, også, og hun utelukker heller ikke at det kan skje i framtiden.
– Når NFI ble et storinstitutt, så var jo tanken at det skulle ha en synergieffekt å ha alt samlet på ett sted. Men etter noen år så revurderte man den tankegangen. Men det kan godt hende at man vil se på det på nytt i tiden framover.
Nymo beskriver forholdet mellom NFI og kulturpolitikerne som ”vekslende” de siste 50 årene.
– Wingård var f.eks i begynnelsen lite fortrolig med hvordan man skulle forholde seg til kulturdepartementet. Så kom Stenklev som var veldig departementslojal og mer av den stille typen. Noen ledere har vært utadrettet, andre mer stillferdige. Fram til 2001 var det jo departementet som valgte ut medlemmene av styret, og utnevnelsene var preget av det. Men de ulike styrelederne har hatt ulike oppfatninger om hva NFI skal være. Men grovt skissert kan vi jo si at det hele tiden har handlet om drømmen om det vesle, perfekte filmmuseum, kontra det store instituttet som skal omfatte hele filmfeltet.
Foto: NFI
Norsk filminstitutt hadde en trang fødsel for 50 år siden, med én ansatt og 45 00 kroner i året. Siden har NFI levd med ambisjoner om å både være det store instituttet for hele filmområdet og det vesle museet som forvalter filmarven, forteller historiker Tanya Pedersen Nymo i boken ”Under forvandlingens lov”.
Norsk filminstitutt hadde en trang fødsel for 50 år siden, med én ansatt og 45 00 kroner i året. Siden har NFI levd med ambisjoner om å både være det store instituttet for hele filmområdet og det vesle museet som forvalter filmarven, forteller historiker Tanya Pedersen Nymo i boken ”Under forvandlingens lov”.
Norsk filminstitutt ble opprettet i 1955 etter mange utredninger og flere forløpere både før og etter krigen. Vedtaket skjedde med 65 mot 55 stemmer – de borgelige partiene stemte mot. Det første årsbudsjettet var på 45.000 kr. Bo Wingård (i midten av foto), som lenge hadde ivret for opprettelsen av et norsk filminstitutt eller filmmuseum, ble i november samme år ansatt som Norsk filminstitutts første filmarkivar. 1. juni 1956 kunne Filminstituttet åpne i et kontor i Kingos gate på 17 m2 og med et lagerrom på 113 m2. I forbindelse med jubileet lanseres også boken om Norske filminstitutts første 50 år, ”Under forvandlingens lov”, skrevet av historiker Tanya Pedersen Nymo. Hun konstaterer at NFI hadde en trang fødsel.
– Før det ble vedtatt opprettet i 1955, hadde det vært mange forslag til statlige filminstitusjoner som ikke ble noe av. Forhistorien til NFI var jo 20 år gammel da den ble vedtatt å opprette, og forbildene og ideene var hentet fra mange land. Noen ønsket seg et filmmuseum, andre et stort institutt som man har hatt i Storbritannia og Italia der man ikke bare driver folkeopplysning om film, men også produserer film. De første 25 årene ble beskjedne, der arbeidet handlet om å bevare film og etablere et filmbibliotek. Den andre oppgaven, formidling av film, tok det noen år før man kom i gang med.
Man kunne valgt å kalle NFI for Norsk filmmuseum, forteller Nymo, noe som ville begrenset omfanget av virksomheten. Men man valgte å kalle det for et institutt, og holdt dermed mulighetene åpne for flere aktiviteter – noe som også kunne omfatte filmskole og filmproduksjon.
– Departementet var allerede før opprettelsen i 1955 inne på tanken å la NFI forvalte støtte til produksjon av film. I de første 20 årene liknet NFI på det danske filmmuseet. Men fra 1980-tallet kunne vi se at NFI hadde ambisjoner om å bli et stort institutt på linje med det svenske filminstituttet.
Bokens tittel er beskrivende for den utviklingen NFI har gjennomlevd. Fortsatt i dag er den norske filmstrukturen uavklart, og vi ser stadig nye evalueringer av filmfeltet. Den norske modellen avviker fra våre naboland – med NFI på ene siden, og Film & Kino og Filmfondet på den andre. I våre naboland er de to sistnevntes funksjon underlagt NFI, og Nymo forteller at det kunne fort ha skjedd i Norge, også, og hun utelukker heller ikke at det kan skje i framtiden.
– Når NFI ble et storinstitutt, så var jo tanken at det skulle ha en synergieffekt å ha alt samlet på ett sted. Men etter noen år så revurderte man den tankegangen. Men det kan godt hende at man vil se på det på nytt i tiden framover.
Nymo beskriver forholdet mellom NFI og kulturpolitikerne som ”vekslende” de siste 50 årene.
– Wingård var f.eks i begynnelsen lite fortrolig med hvordan man skulle forholde seg til kulturdepartementet. Så kom Stenklev som var veldig departementslojal og mer av den stille typen. Noen ledere har vært utadrettet, andre mer stillferdige. Fram til 2001 var det jo departementet som valgte ut medlemmene av styret, og utnevnelsene var preget av det. Men de ulike styrelederne har hatt ulike oppfatninger om hva NFI skal være. Men grovt skissert kan vi jo si at det hele tiden har handlet om drømmen om det vesle, perfekte filmmuseum, kontra det store instituttet som skal omfatte hele filmfeltet.
Foto: NFI
