Kulturminister Trond Giske har gravd frem 325 000 ekstra kroner til lansering av de norske filmene i Cannes. Det er forsvinnende lite i forhold til hva en Cannes-lansering koster, men likevel et viktig signal fra ”filmens minister”.

I siste nummer av Rushprint beskriver Hollywood-produsent James Schamus (Snikende tiger, skjult Drage, Brokeback Mountain) en festivaldeltakelse i Cannes på følgende måte:

– Systemet med filmfestivaler er en viktig måte å få uavhengige filmer ut til verden på. Men samtidig må man være veldig klar over at det også er hysterisk, og fullt av feller. Om jeg produserer en film, la oss si for 200 000 dollar, og den kommer med i hovedkonkurransen i Cannes, så er det en veldig god nyhet. Festivalen flyr inn regissøren din gratis, med tre dager på hotell i byen – og alle er glade. Men så har du 3000 pressefolk som skal ha bilder, brosjyrer og annen info. Du har de oppsatte festivalvisningene, men så må du leie ekstra visninger for å få vist filmen til flest mulig interessenter. Hotellprisene er skyhøye, og med alle utgifter inkludert blir prisen for en Cannes-lansering lett, og da mener jeg uten at du en gang tenker på det, en million dollar. Med slike summer skal du være utrolig bevisst på at du bruker festivalen riktig og får noe igjen for det.

Med 325 000 kroner fordelt på fire norske filmer i Cannes, sier det seg selv at summen Trond Giske har satt til side er svært beskjeden. Men den er likevel et viktig signal, og vil sammen med produsentenes egen satsing, samt Norsk filminstitutts bidrag, kunne gi en viss effekt i mediehysteriet i Cannes.

Som vi tidligere har skrevet i Rushprint, er ikke en Cannes-deltakelse nødvendigvis en velsignelse for alle filmer , og en liten film vil fort kunne forsvinne i et hav av andre. Det som taler til de tre norske filmenes fordel, er at de på hver sin måte er kompromissløse filmverker som gjenspeiler en spennende bredde. Norsk film kan være på vei mot noe nytt og spennende, og kanskje er det noe utvelgelseskomiteene i Cannes har fått ferten av og som forhåpentligvis vil kunne feste seg i mange deltakeres bevissthet. Det igjen vil kunne åpne mange dører i tiden framover.

Om de norske filmene vil erobre nye markeder, er det selvsagt vanskelig å si noe om. De mekanismene som styrer markedet i Cannes er ofte uforutsigbare. Det er nok knyttet størst forventninger til den internasjonale lanseringen av Slipp Jimmy fri. For Christopher Nielsens film må fortone seg som en interessant case study for den internasjonale filmindustrien. Ikke bare er den noe så sjeldent som en 3D-film – det er også den første 3D-filmen som ikke henvender seg til barn og som derfor vil kunne teste det internasjonale markedet for denne nisjen. Blir Slipp Jimmy fri en suksess internasjonalt, vil flere av samme typer filmer bli produsert. Blir filmen bare et blaff, vil andre tilsvarende prosjekter bli skrinlagt, og det vil også ta lang tid før vi ser en ny norsk 3D-film av samme dimensjon.