En sjelden gang dukker det opp ansikter som synes skapt for filmlerretet – og Samantha Morton er et av dem. I ukens film fra Filmarkivet, Morvern Callar, kan hun framvise et forbløffende rikt register av følelser.

I debutfilmen Rottefangeren skildret den britiske regissøren Lynne Ramsey en guttunges skyldfølelse over en kamerats død som om han ikke helt visste hva han burde føle. Den samme famlende tilnærmingen har hovedrollefiguren Morvern i Ramseys etterlengtede oppfølger, Morvern Callar. Når kjæresten til den 18-årige jenta tar livet sitt, vet hun ikke hva hun skal føle, og mye av filmen handler om hvordan disse motstridende og ofte paradoksale følelsene bringer henne ut av likevekt.

Det bemerkelsesverdige ved filmen er ikke bare denne vanskelige balansegangen, men hvordan Ramsey underspiller dette dramatiske premisset med mesterlig kontroll, og ikke minst hvordan denne spillestilen har funnet et gudbenådet uttrykk i den unge skuespillerinnen Samantha Morton.

En sjelden gang dukker det opp ansikter som synes skapt for filmlerretet – som skaper en forventning om at de skal uttrykke noe spennende og respondere på en måte vi er blitt nysgjerrige på. Det er en gave som gjerne unge skuespillere besitter. Elijah Wood har denne gaven – det var derfor han passet så godt til den skjebnebestemte rollefiguren i Ringenes Herre. Tobey Maguire har den også. Samantha Morton spilte en synsk mutant-jente i Steven Spielbergs Minority Report, men ingenting av det hun der gjorde kunne forberede oss på denne nyanserike rolletolkningen.

Morvern er en kompleks, men samtidig gjenkjennelig kvinneskikkelse, så ulik mange andre vi har sett, og jeg tror det skyldes at hun aldri fremstår som et offer for omstendighetene. Kjæresten tar livet av seg, men til sin egen forbløffelse oppdager Morvern at det også innebærer en ny frihet for henne. Og det er i skildringen av denne oppvåkningen, som følge av en annens tragiske død, at skuespilleren Samantha Morton kan fremvise et forbløffende rikt register av følelser. Morton er mer et ansikt, i den forstand stumfilmskuespillere en gang var det, enn noen dialogdreven skuespiller, og dette ansiktet synes å gjenspeile merkverdige, underjordiske rystelser.

Kanskje vil all nakenheten i filmen, de «eksperimentelle» grepene og hullene i historien føre til at Morvern Callar av enkelte vil bli oppfattet som en kunstnerisk pretensiøs «independent»-film. Men den er faktisk noe så sjeldent som en djerv og kunstnerisk vellykket film som scorer stort på å ta sjanser så svimlende at de burde få norske filmskapere til å rødme.

Se filmen: FILMARKIVET:NO

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet