Oliver Stone lar Fidel Castro slippe forbausende lett unna i dette portrettet av den aldrende og karismatiske diktatoren.

Comandante fremprovoserte så hysteriske reaksjoner blant Castro-haterne i Florida at den amerikanske tv-kanalen HBO lenge lot være å vise den. Dermed gikk amerikanerne glipp av muligheten til å kunne fastslå at Castro ikke er den demonen de er opplært til å tro at han er.

Det sier seg selv at et intervju med en så autoritær lederskikkelse som Castro vil medføre innskrenkninger av hva det er lov å ta opp. Premisset for intervjuet var at Fidel kunne be dem slå av kamera når som helst – noe han visstnok aldri gjorde. Men hvorfor skulle han ha behov for det, når han møter så liten motstand?

Oliver Stone har alltid hatt et eiendommelig forhold til den «sannheten» han hele tiden påstår at han søker i filmene sine. Til sitt forsøk på å oppklare drapet på JFK valgte han den korrupte og bisarre Jim Garrison som sannhetsvitne – sannsynligvis fordi dennes feberaktige spekulasjoner skapte størst drama på lerretet. Teorien om at mafiaen og bare enkelte illojale CIA-folk stod bak var ikke nok for Stone – han ønsket i stedet å brette ut en storstilt konspirasjon der hele det militær-industrielle komplekset stod bak.

I Comandante avviser også Fidel teorien om den enslige attentatmannen og hevder at «det lå nok en konspirasjon bak» attentatet mot JFK. Ikke noe oppsiktsvekkende i den påstanden, men det blir nesten patetisk når vi i neste øyeblikk ser Stone nikke bifallende, som om han har fått den «endelige» bekreftelsen.

Selv om de fleste av Fidels utsagn i filmen er for runde til å kunne kaste lys over fortidens politiske drama, fremstår han som en vital og fortsatt karismatisk 75-åring. Og mimikken er et studium verd: i ene øyeblikket humørfylt og levende, i neste øyeblikk oppblåst og primadonna-aktig – og da minner han ikke så lite om Mussolini!

Problemet for Stone og kinopublikum er at Fidel egentlig aldri forlater talerstolen, selv om han snakker til filmskaperen foran kamera. Det kan virke som om han bare henter frem replikker fra en av sine mange innøvde taler, og hans tolk og livsledsagerske bekrefter det indirekte når hun medgir at hun ofte kan gjette hva han skal si under tolkingen. Det er så å si umulig å komme under huden på Fidel, som behersker omgivelsene totalt og aldri føler seg truet av kamera. Comandante oppleves derfor som noe av en konstruksjon, med Fidel som vår autoriserte turistguide.

Av en eller annen grunn mener Stone at det finnes sterke likhetstrekk mellom Eva «Evita» Peron og Fidel, men utdyper ikke det på annen måte enn å avspille Evita-temaet «Don’t cry for me, Argentina» gjennom deler av filmen. Det er tydelig at Stone anser Peron for å være både «av og for folket», slik Fidel selv hevder han er, og han mener det ikke ironisk. Men vet han at Evita faktisk var en forsvarer av diktaturet og inviterte til en dyrking av sin person som etter hvert fikk perverse dimensjoner?

Gjennom slike grep skaper Stone en nesten bisarr nostalgisk atmosfære som paradoksalt nok står i et effektfullt forhold til all den ideologiske memorabilia som Fidel omgir seg med. Men det var kanskje ikke meningen?
Det er svært lite vi får vite av Comandante. Og «folket», denne diffuse størrelsen som Fidel hele tiden smykker seg med, består i filmen stort sett av «groupies» som vil ta fotos av ham og ta på ham. At «flickan i Havanna» fortsatt ikke etter revolusjonen har «några pengar kvar», er noe både Stone og Fidel forbigår i stillhet.

Se filmen for å se om du er enig: FILMARKIVET.NO

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet.